Januarsol på budsjett

En uke med fly, hotell, utflukter, aktiviteter og billeie på solsikre Fuerteventura trenger ikke koste skjorta. Se bilder og video.

– Har du vært på Fuerteventura?, spurte den samme venninnen som jeg dro til Gran Canaria med i 88, nå i desember 2015.
Med kanariekspedisjonen for 28 år siden fortsatt i friskt minne, hadde hun nå funnet fly og hotell til 3000 kroner på Fuerteventura i januar, og for en hundrelapp ekstra kunne vi til og med få varm mat på flyet. En liten detalj, men begge vet litt for godt hvordan det er å sitte seks timer på charterfly uten å ha bestilt mat.

Både været og stranden i Corralejo levde opp til kanaridrømmen.

El Cotillo er fortsatt et lite kjent strand og surfeparadis på Fuerteventura.

Sol versus natur.  Fuerteventura har lenge stått på ønskelisten her i gården, faktisk fra lenge før øya ble charterdestinasjon for norske turister. Allerede i 1988 drømte vi oss vekk fra gråværet på Gran Canaria til solfylte strender på naboøya i nord. Selv om temperaturen er den samme, er det flere soldager på ørkenøyene Fuertventura og Lanzarote enn på de grønne, kuperte, og på mange måter vakrere øyene Gran Canaria ogTenerife. De tre mindre øyene i vest; Hierro, La Palma og La Gomera, faller også inn under den siste kategorien.
La Palma står fortsatt aller høyest på ønskelisten min av Kanariøyene, men da må det være andre faktorer enn kun sol og avslapping som står på agendaen. Nettopp på grunn av været. Jo grønnere og vakrere, jo større risiko for regn…

Hotel Maxorata Beach. Uten strand vel og merke.

Den nærmeste stranden er bystranden i Corralejo.

Strandliv. Denne gangen blir det Fuerteventura, på lavt budsjett og med enda lavere forventinger. Etter en halvtimes busstur fra flyplassen, ankommer vi Hotel Maxorata Beach i Corralejo, nord på øya. Hotellet er et av de rimeligste på Apollos program, men ligger i grei gåavstand fra stranden. Med stort svømmebasseng, bassengbar åpen fra 09 til 20, og fritt internett, er det ikke noe å utsette på fasilitetene. Wifi-en på hotellet må vi til bassenget for å finne, men til gjengjeld er den stabil nok til å laste bilder, lese mail og sende bildemeldinger hjem. Et stabilt nettverk er i dag langt høyere prioritert enn kvaliteten på sangriaen eller mojitoen på hotellbaren. Vi får leilighet med utsikt mot en gårdsplass, men kjøkken, soverom, og bad holder god standard. En liten balkong på bakkenivå er helt ok for rolige kvelder med bøker og potetgull. Resepsjonen er åpen kun på dagtid, men damen her er veldig hyggelig og behjelpelig, spesielt når jeg etter noen dager skal leie bil på en helligdag.

Hovedgaten i Corralejo fra hotellet til havnen.

Kjøpesenteret El Campanario ligger to minutter fra hotellet, og har alt av butikker, spisesteder og underholdning.

Den nye folkesporten. Corralejo er en typisk «sydenby», dog med et noe sterkere innslag av surfebutikker enn vanlige sydensteder. Stranden inne i byen er kun noen hundre meter lang, og står i kontrast til de millange sanddyene vi passerte med bussen på vei fra flyplassen. Til gjengjeld er det god plass på stranden, både for oss som vil ligge paddeflate rett på sanden og for dem som vil leie solsenger.
Tre-fire surfesjapper konkurrer om kundene, og 10 euro for en times leie av SUP-brett ser ut til å være standard hos samtlige. Stand Up Padling er etterhvert blitt den nye folkesporten innen brett- og vannsport, og kan utøves både på flatt vann og i bølger. Risikoen for å skade seg eller drive til havs er langt lavere enn ved windsurfing, bølgesurfing eller kiting. Nivået på SUP-erne varierer veldig, og byr til tider på seriøs underholdning for tilskuerne.
– Han der faller garantert, sier min venninne og peker på en fyr på vaklende ben og med akterenden struttende ut horisontalt fra resten av kroppen.
Hun har rett: Etter å ha innhentet seg et par ganger, blir han overrasket av en bølge som tydeligvis kommer uventet fra siden. Plask! Så er det opp igjen og ny runde. Han gir seg ikke, og sånn går den neste halvtimen.
Jeg innser at jeg også må ut en tur, og leier meg brett for en time. Med skadet arm med redusert bevegelighet  velger jeg det bredeste og enkleste. Har ikke lyst å falle og slå armen ytterligere. Jeg lager meg en trekant-bane mellom stranden, moloen og de ytre begrensningsbøyene, hvor motstrømmen ikke er for sterk. Padlingen gir god trening, og det er gøy med litt bølger og medstrøm på legget inn fra bøyen til stranden. Sånn holder jeg på en knapp time, inntil jeg kjenner at nok er nok for i dag.
Så ankommer de proffe SUP-erne. Eller hvertfall noen som har litt høyere ambisjoner enn å bare kose seg i bukta. Fem solbrune menn kommer med hvert sitt smale og fargerike brett, og under instruksjon av en sjettemann på land, blir de veiledet i hvordan de skal stå for å få best mulig fart.
– Disse brettene er racingbrett, bekrefter en av gutta, når jeg spør hva slags type brett de bruker og hvordan de brukes. Han tar seg tid til å fortelle om de forskjellige disiplinene innen konkurranse-SUP, før de fyker utover i en fart som ville gitt bot innenfor 150-meterssonen hjemme på Østlandet.

Ikke fullt så stilfull som gutta, men like gøy!

Gutta hadde dreisen på SUP-ene og føk av gårde.

Biltur i nord. Vi er heldige. Nesten er uke er gått og det har vært sol hver dag. Riktignok har det vært noen skyer innimellom, men vi har vært stranden hver eneste dag uten å fryse på tærne. Hjemme om kvelden har det gått i ullgenser fra Færøyene, lue og fleece, og nattpysjen har bestått av sokker og ulltrøye. Solen er derfor uunnværlig på Kanariøyene på denne tiden av året, og nettene er kjølige.
Dagstur med bil har hele uken stått som en backup-aktivitet ved dårlig vær. Men siden alle dagene har bydd på strandvær, har det ikke blitt noen sightseeing så langt. Tanken på ikke å forlate øya uten å se noe utenfor Corralejo, graver seg fast som en fremtidig dårlig samvittighet. Dessuten er det et par steder jeg har sett meg ut, som kunne passe fint til en kort dagstur. Min venninne vil benytte den siste dagen på stranden, så jeg labber nedover gaten og spør tre-fire forskjellige bilutleieselskaper om priser for dagen etter.
Siden jeg er alene vil jeg ha den billigste bilen. Det viser seg at mange har biler i min kategori, men problemet er at det er lørdag kveld, og morgendagen er en helligdag. Jeg kan plukke opp bilen om morgenen, men uten mulighet til å levere bilen om kvelden. Jeg kan levere den mandag morgen, men da skal vi reise hjem. Damen i resepsjonen på hotellet er min siste sjanse. Hotellet samarbeider med et billutleiefirma, og den britiske resepsjonisten ringer et lite firma ved navn Alonso. Joda, de har biler, og jeg kan parkere bilen utenfor hotellet etter endt bruk, og bare levere nøklene i resepsjonen søndag kveld.
Den aller rimeligste bilen, en liten Honda til 33 euro inkludert forsikring, er allerede utleid når jeg kommer. Men jeg får en Honda til 37 euro, inkludert forsikring, og med lov til å kjøre overalt på asfaltert vei. Det siste gjelder for de fleste firmaene, ettersom grus- og sandveiene er veldig dårlige enkelte steder. Det er flaks for meg at dette firmaet tar visakort, ettersom alle minibankene ser ut til å være nede denne søndagen.

Ut på bil tur på egenhånd. Fint med lite trafikk egentlig…

Tja.. og hvor er man så NÅ? Ingen GPS og ikke så altfor godt merkede veier..

Fritt frem på veien. Det er veldig lite trafikk på veiene denne søndags morgenen, så jeg kan kjøre flere runder i rundkjøringene mens jeg ser etter stedsnavn og veinummer for å komme meg ut av Corralejo. Det tar alltid litt tid å bli kjent med en ny bil, men etter noen kengurerhopp og litt overivrig rusing på gassen begynner bilen og jeg å bli gode venner. Første stopp er landsbyen El Cotillo, tyve minutters biltur fra Corralejo. Denne værharde fiske- og surfebyen er i ferd med å bli en av øyas nye hotte reisemål. Byen har en meget godt beskyttet småbåthavn, med noe som ser ut som  verdens høyeste molo. Enorme bølger kan vissnok slå innover her under vinterstormene, men i dag er det ganske så rolig. Relativt rolig, for utenfor moloen reiser bølgene seg flere meter til værs, før de slår innover de hvite strendene i sør. Nord for den hvite bebyggelsen brer sandslettene seg utover det paddeflate landskapet, og ytterst ligger et rødstripet fyrtårn; Faro de Toston, fra 1760.

El Cotillo er en værhard, men veldig hyggelig by.

Fyrtårnet i El Cotillo.

Tre andre stopp har jeg pekt ut for dagen: kirken i La Oliva, vindmøllene i Villa Verde, og til slutt en tur innom de hvite sanddyene i Las Dunas.
La Oliva, som også er navnet på kommunen Corraljeo ligger i, fremstår som en liten søvnig by i innlandet. Men det er søndag, og da er det meste stille på bygda virker det som. Jeg finner Iglesia Nuestra Senora, Vår Frue kirke, og parkerer utenfor. Et ungt par leier hverandre og forsvinner inn kirkedøren før meg. Paret setter seg ned på en av de bakerste benkene. Stille salmesang brer seg i rommet, men det er ingen å se. Sannsynligvis er det opptaksmusikk fra en høytaler som går i bakgrunnen, men det gir likevel en ro i sjelen.  Damen som kom inn sammen med det jeg tror jeg mannen eller kjæreste, reiser seg og putter på en euro på boks med elektriske lys. Jeg finner en tilsvarende boks på motsatt side av skipet, og putter på to euro. Fire lys tennes umiddelbart i boksen.
Om det er faren for brann som er årsaken til at de tradisjonelle stearinlysene er byttet ut med  elektriske, vet jeg ikke. Kanskje de er lei av folk som tenner lys uten å gi noe tilbake? Elektriske lys brukt på denne måten er en ny erfaring for en som altfor sjelden går i kirken.

Vår Frue Kirke i La Oliva- et rolig avbrekk fra suset ute.

Vår Frue Kirke i La Oliva søndag ettermiddag.

Vindmøllesafari. Hondaen og jeg humper videre innover i det karrige vindmøllelandet. Disse store vindmøllene fascinerer meg, men det gjelder å finne én som er nogenlunde tilgjengelig med bil. Jeg kan godt gå noen hundre meter, men vil ikke forlate bilen altfor langt unna eller tråkke i andres innmark.
I Villa Verde ser jeg to store eksemplarer fra hovedveien. Jeg gjør en brå, 180 graders sving og tar inn på en sidevei som ser ut til å føre i retning av vindmølle én og to. Jeg håper denne sideveien er akkurat innenfor den standarden billeiefirmaet krever…
Da det gjenstår et par hundre meter, er det slutt på alt som kan kalles «innafor» i kombinasjon med «bilvei». Jord og stein overtar for skrøpelig asfalt. Jeg parkerer bilen og går den siste biten opp til den ensomme vingebefengte murkolossen som ruver på åskammen .
Den er svær! De kjempedigre armene er heldigvis boltet godt fast for øyeblikket. Det kan ikke være noe særlig å bli ført til himmels med en slik arm når det blåser storm. Øverst, under taket på vindmøllen. har en flokk duer tatt bolig. De venter tydeligvis ikke besøk, for de skvetter til og flakser opp når ved synes av meg rette under.
Vindmøllene er vakre på avstand, men først jeg kommer tett innpå, ser jeg hvor kraftige de er også detaljene i det  vakre murarbeidet som er lagt ned i disse gamle energisamlere.

Leiebilen skal kun brukes på asfalt. Det betyr at den må parkeres før man utforsker vindmøller på bygda.

Vindmøllen i Villa Verde.

Klokken er allerede fire, og jeg innser at det ikke blir noe strandbesøk denne siste dagen. Men jeg rekker en snartur innom Las Dunas er en nasjonalpark. Den mer eller mindre konstante vinden sørger for at sporene i sanden blåser fort igjen, og det er tungt å gå. Men det er vakkert, og etter et kvarters tråkking nærmer jeg meg havet. Her møter det turkise havet den hvite sanden, og det er nok av plass til alle som ønsker å ha en liten strandlinje for seg selv. – Det var hit man skulle dratt hver dag, tenker jeg i mitt stille sinn. Jeg er nesten alene i sanddynene, men får plutselig øyet på to sorte flekker i sanden midt ute i ingenting. Et par, begge ikledd mørk shorts og overdeler, ligger på ryggen ved siden av hverandre.  Den ene rører på bena og ser ut som han prøver å lage engler i sanden. Mest sannsynlig har de bare lagt seg ned i den myke herligheten for å nyte stillheten for en stund.

Fuerteventuras sandyner i Las Dunas.

Nei, Sahara er faktisk ikke så langt unna !

Jeg går tilbake til bilen, kjører de siste ti minuttene hjemover, og fyller opp tanken med Bensin, 95 sin plomo. Pumpen stopper ved 10 euro. En flott dagstur er over. Jeg parkerer bilen ved hotellet og levere nøkkelen i resepsjonen. I resepsjonistens påsyn, sørger jeg for å for å ta bilder av bilen fra de fleste vinkler med mobilkameraet. Det lønner seg å ha dokumentasjonen i orden i tilfelle noen skulle dumpe borti den mens den står parkert.

For under 400 kroner har jeg fått opplevde mange spennende steder på øya, og sett at solsikre Fuerteventura er mer enn bare sol og sand. Tilsammen har turen med fly, hotell, billeie én dag kostet godt under 4000 kroner. Da har jeg ikke tatt med maten. Vi spiste ute én gang om dagen, og resten av måltidene lagde vi hjemme. Enkel kost med brød, kanariske pølser og ost. Lunsjen ble gjerne inntatt i form av kanariske poteter, papas arrgugadas. Disse små supersalte potetene med rød og grønn mojosaus smaker nydelig som take away-mat på stranden.
Hvis vi regner med det store antallet uvurderlige soltimer, har vi fått mye for pengene denne uken. Vi la lista lavt, men fikk full uttelling både i forhold til vær, hotell og reise denne gangen.

Papas Arrgugadas fra nærmeste strandrestaurant ble delvis fast take away-lunsj.

Se video fra Fuerteventura :