Kanarituristenes nye favoritt

El Cotillo-området har noen av øyas beste badestrender.

El Cotillo har vært fiskerne og surfernes landsby. Nå har strandløvene  oppdaget den værutsatte hvite byen med de eventyrlige  strendene.

Kjøreturen fra Corralejo, tvers over den nordlige delen av øya, tar knappe tyve minutter. Etter å ha gjennomført en ekstra runde i rundkjøringen for å finne riktig utkjørsel, er jeg nesten alene på veien denne søndagsmorgenen. Jeg følger veien gjennom lava- og ørkenlandskapet som preger den indre delen av øya, helt til en klynge med hvitmalte hus dukker opp i overgangen mellom brun ørken og  blått Atlanterhav.

Jeg kjører helt til jeg bokstavelig talt ikke kommer lengre. Foran meg, tyve meter rett ned, ligger en båthavn med fiskebåter. Det er fiske- og småbåthavnen i El Cotillo.
En kjempestor molo antyder at været kan være langt røffere enn denne dagen, selv om bølgene fra Atlanterhavet bygger seg voldsomt opp før de treffer de lange hvite strendene i sør.
Langs den bratte pynten over havnen ligger fortauskafeene på rekke og rad. Det er ikke mange å se foreløpig, kun et par eldre senorer som nipper til morgenkaffen og leser avisen. En blond dame på min alder sitter i solveggen med en espresso og leser i en bok. Kontrasten fra de høylytte kafeene i Corralejo er stor. Det eneste hotellet jeg finner på de norske charteropertørenes sider om denne byen er El Cotillo Beach Hotel. Men her på cafeen er det ingen som snakker verken svensk, norsk, engelsk eller tysk.
Enn så lenge.

Jeg har ikke før parkert bilen utenfor restauranten og bestilt en lime- og ingefærsmoothie, før den første av tilsammen tre store busser entrer plassen med brumming og ramling. Alle tre parkerer pent og pyntelig ved siden av hverandre på den sandete parkeringsplassen ovenfor kafeén. Ut velter en flokk med det som ikke kan være noen annet enn pakketurister på dagsutflukt. Etter å ha virret litt rundt bussen, setter flokken samlet kurs mot stupet foran dem. Så stopper de.

Havnen er liten, men godt godt beskyttet bak moloen.

Skjelettet av en hval son ble fanget i farvannet utenfor pryder pynten mellom byen og El Aljibe De Cueva-stranden.

Bevoktet minifestning. Først nå ser jeg den lille runde festningen ytterst på pynten. Jeg har tydeligvis ikke satt meg så altfor godt inn i hva lille El Cotillo har å vise frem foruten strender, hvite hus og fiskelandsbystemning. Jeg gulper i meg resten av den syrlige grønne smoothiefrokosten og følger etter turistflokken.
El Castillo de El Tostón ruver i ensom majestet over bukten. Dette må være stedets beste utsikt, med landsbyen og havnen til høyre og den lange flotte El Aljibe De Cueva-stranden til venstre. 180 graders utsikt mot havet og den trange innseilingen til fiskebåthavnen nedenfor. En liten steintrapp fører inn til selve festningen, men inngangen viser seg å være bevoktet. Den lodne festningsvakten tar oppdraget alvorlig, og jeg kommer ikke forbi før jeg har latt den firbente snuse seg ferdig og forsikret den om at den gjør en flott jobb. En liten klapp på den oransje fluffy pelsen belønnes ivrig halevifting og kravet om ytterligere klapp og kos. Den pelskledde dørvakten legger seg like godt ned på tvers av inngangen og logrer forventningsfullt.
Det var dette meg meg og hunder..… Jeg klarer ikke å motstå de store brune øyene, og ender opp med flere minutters kos, klapp og klem av den myke pelsen. Nå sitter vi begge på tvers av inngangen til festningen, og andre besøkende må smyge seg forbi som de best de kan.
Det koster 1,50 Euro å komme inn i det lille festningsrommet, men jeg har selvfølgelig glemt å gå i minibanken og har kun kort. Jeg får aller nådigst lov å titte inn gjennom den åpne døren, noe som er nok til å registrere den lille utstillingen innenfor.  Noen historiske gjenstander, keramikk og illustrasjoner tar de besøkende med på en tidsreise fra  tiden da piratene herjet i området.

El Castillo de El Toston ble bygget på 1700-tallet for å beskytte landsbyen og øya mot angrep fra engelske pirater. Utfra språket som snakkes rundt meg, må beskyttelsen mot briter ha gått ut på dato for lengst. Så er vel motivet for besøket også endret seg siden seilskutetiden. Festningen har siden 1949 stått på listen over øyas historiske monumenter.

Castilo de El Toston er en liten festning med en bitteliten og ikke så veldig skummel dørvakt.

Festningen er ikke stor, men gir full oversikt over båtene som kommer og går.

Naturens vidunder. Det er søndag, og de fleste ordinære butikker er stengt. Unntaket er en liten sjappe med store Aloe Vera-bilder prydende på veggen. Døren mot gaten er vidåpen, og hyllene innenfor er dekket med alle tenkelige produkter laget av den saftige kaktusaktige planten. Innenfor står blide og søte Samantha Carabellese, som gir meg en rask innføring i øyas vidunderplante.  Jeg får også høre at Aloe Vera ikke er en kaktus, men en kaktuslignende lilje. Så vet man det. Fuerteventuras Aloe Veraplanter er uansett en ørkenplante som gjennom tusener av år har tilpasset seg det tøffe klimaet og dermed lært seg å bli selvforsynt. Bladene inneholder mer enn 200 forskjellige ingredienser, deriblant 13 vitaminer, 16 enzymer, 13 essensielle mineraler, smertestillende lupeol, salisylsyre, emuolje, og det immunstyrkende stoffet acemannan, som man ikke finner i mange andre planter.
– Produktene i butikken kommer direkte fra Aloe Vera-plantasjene i innlandet, og er blant de reneste naturproduktene man får tak i, forteller Samantha overbevisende. Hun lar meg prøve en kjølende gelé mot muskelsmerter. Kjølefunksjonen virker med full effekt. Så får jeg prøve en ansiktkrem. Fin den også! Jeg får egentlig prøve alt jeg vil.
Når jeg endelig går ut av døren er jeg to geléflasker, en flaske med serum mot tynn hud, og en ansiktskrem rikere. Og en del hundrelapper fattigere. Produktene er ikke av de billigste, men investeringen forsvares  overfor egen lommebok og samvittighet ved at den gjør kroppen godt og jeg ikke lenger rasker med meg aandre tradisjonelle pyntesuvernirer som samler støv og aldri tas frem fra skapet etter endt hjemkomst.

Samantha Carabellese gir meg en rask innføring i Aloe Vera-plantens fantastiske egenskaper.

Feriens suvernirbudsjett fikk avkastning i form av denne inholdsrike papirbagen etter besøket hos Samantha.

Det røffe havet. Jeg legger de helbredende og immunstyrkende  plantesuvernirene i bilen, og fortsetter sightseeingturen til fots nedover bakken mot den hvite murhusbebyggelsen. Innerst i bukten passerer jeg det som må være landsbyens minst badevennlige strand. Atlanterhavets bølger slår nådeløst innover rullesteinstranden, og sender noen salte drefs helt opp til veien. Det er ikke mange mennesker å se akkurat her. En lokal fisker hopper frem og tilbake med fiskestangen sin på en betongkant, og unngår så vidt bølgene hver gang de slår over kanten han står på. Innerst i bukta har et par slått seg ned i en uttørket robåt på land. Den gamle trebaljen er stilt opp på høykant og forvandlet til en sittebenk som gir ly for vinden.
Alle katolske byer med selvrespekt, små eller store, har sin helgen.  Her heter hun Virgin de Buen Viaje, Den gode reises jomfru. Bokstavene står skrevet med stor og tydelig skrift i klippeveggene i den gamle havnen, som en siste påminnelse for fiskerne før de legger ut på havet.

Den gode reises jomfru er ikke den eneste damen som følger med båtene som forlater havnen. Foran den smale strandpromenaden, med blikket i retning Amerika, skuer en annen  kvinne lengselsfullt ut over det frådende havet. Når man vet at havet i dag er relativt rolig, er det guffent å tenke på hvordan naturkreftene kan herje her. Det er nok flere enn denne ene kvinnestatuen i stein som som har skuet forgjeves utover under vinterstormene. Hverdagen som fisker på Atlanterhavet står i sterk kontrast til badeturistenes late dager på de beskyttede klippestrendene La Concha  og Los Lagos nord for byen. Havet tar og havet gir. For en gammel kanarisk fisker må det likevel føles noe merkelig å observere surfere fra hele verden, som betaler mange dagers lønn for å leke seg i de store bølgene.

Bukten i sentrum egner seg ikke for badeturister.

Rullesteinpromenaden med kvinnestatuen som skuer håpefullt utover Atlanteren.

Lokalbefolkningen promende. Det  lukter friskt og salt. Hordene av Hawaiian Tropic-duftende charterturister har ikke funnet veien til rullestrandpromenaden i El Cotillo. Hit kommer de først om ettermiddagen for å spise lunsj i en av de lokale fiske- og paellarestaurantene.  Dagen tilbringes ute på La Concha eller en av de øde strendene enda lengre ut.

På turen bortover strandpromendaen møter jeg flere lokale på spasertur. En jente kommer gående med to hunder av den lokale dogo cananrio-rasen. Den ene har spjelket bakbenet.

– Jeg har adoptert begge. Denne stakkeren her ble påkjørt, og har hatt en operasjon for tre uker siden. Om en uke skal hun gjennom den siste operasjonen, forteller eieren på spansk. Hunden virker likevel glad og logrer. Jeg klapper den forsiktig og kommenterer at den har vært heldig som kom til henne. Hun smiler og nikker.

Selv om sjøen står godt på, er det nydelig å gå langs sstrandpromenaden som fører fra byen ut til strendene. Her møtte jeg flere lokale på spasertur.

Nord for byen ligger strendene på rekke og rad, mange med innslag av sort lavstein. Noen av stedene er forbeholdt nudister, så sjekk på forhånd for å unnå å skille deg ut.

God plass. Fem kilometer med sand skiller byen og det store rødstripete fyrtårnet Faro De Toston. Jeg følger veien gjennom det paddeflate landskapet, og overalt er det kort vei til stranden. Utfra antall biler som står parkert langs veien, skulle man tro det var tett mellom soltilbederne. Men her er det så god plass at det man fint kan være alene. De sorte lavaklippene mellom sanden beskytter dessuten for innsyn fra siden hvis man føler for å kaste alle klærne.

Fyret ytterst  på den sandete odden ble reist i 1760, da behovet for trygge sjømerker ble større. Fordelen med å lyse opp og gjøre innseilingen tryggere for de sjøfarende hadde også sine svakheter. For piratene fremsto fyrtårnene som rene invitasjonen. Et fyrtårn til å sikre seilasen, og en kystfestning til beskyttelse mot ubudne gjester, hadde derfor utfyllende funksjoner i seilskutetiden.
Idag er fyrtårene automatiserte og festningene blitt turistattraksjoner eller museer over svunne tider.
Selv om jeg er blant dem som som synes livet er best ute, er det viktig å vite litt om historien til stedet jeg besøker. Da er små festninger, fyrtårn og statuer gode kilder. De fortjener dessuten at man stopper opp og vier dem noen minutter av sin tid. Husk at noen har laget disse for oss som kommer etter. De ønsker å fortelle en historie, en historie som ofte er usynlig gjennom flekkete solbriller fra SUP-brettet eller isbitene i mojitoen.

Ute ved fyret har kiterne funnet en passende lagune å trene i.

Fyret med de røde stripene ble bygget for mer enn 200 år siden.

Les mer om El Cotillo.