Elvetur, hjemmebesøk og elefanter i Myanmar

I løpet av en halvdag rakk vi både tur med Lontail elvebåt, besøk på landbygda og å møte lokale elefanter.

Da jeg var syv år fikk jeg komme «bak teppet» på sirkus Arnardo hjemme på Skedsmokorset etter endt forestilling. Her fikk jeg klappe den store indiske elefanten Indira.  Siden den gang har jeg vært fasinert av de store asiatiske elefantene, men sjelden kommet nærmere enn å beundre dem på et par meters avstand.

Denne gangen er det en kombinert elvetur og elefantbesøk i Thandwe på vestkysten av Myanmar som står på dagsorden.

Jeg melder meg på en halvdagstur og blir hentet dagen etter klokken 08.00 på hotellet våret i vakre Nga Pali Beach, på vestkysten av Myanmar i staten Rakhine.

Backpackerne Anna og Frank fra Nederland, et fransktalende middelaldrende par og en engelskmann er de eneste påmeldte på dagens tur foruten meg. Vi humper av gårde 8-9 kilometer til kommunesenteret og byen Thandwe. Her får vi utdelt hver vår grønne hatt, som skal beskytte med solen som er på vei opp etter en kjølig natt. Så går turen videre i små, lokale elvebåter.

 

Freser avgårde

Den lille påhengsmotoren er av typen «longtail», og er ikke helt ulik den de bruker i den thailandske skjærgården. Den lange stangen mellom motor og propell gjør det mulig å snu og vrikke på propellen selv om vannet er grunt. Engelskmannen og jeg deler båt, mens resten av flokken blir plassert i to andre båter før vi legger i vei oppover floden, som er en sidelelv til Thandwelven

Vi freser av gårde gjennom det blikkstille vannet mens den siste resten av morgendis holder på å lette fra jordene og åsene rundt oss.

Det er langt mellom husene langs elven. De sprette klyngene med elvebåter som ligger gjemt inni sivet eller er trukket opp på stranden, vitner likevel om at ikke er altfor langt til nærmeste beboelse.

Elven er tidvis både smal og grunn, faktisk så grunn at vi toucher borti steinene. Båtføreren vår ler og gir gass. Disse propellene får virkelig kjørt seg, men utrolig nok er det kun en eneste gang at båtføreren må hoppe ut av båten og dytte unna litt småstein. Vi tilbyr oss å gå ut for å få båten opp fra bunnen, men elvebåtføreren gliser og sier nei. Dette klarer han utmerket på egen hånd.

Møte med snablene

Etter en halvtimes båttur oppover elven, siger vi inn til bredden ved Ta Lal Nal Elephant Camp. Elefantcampen er en av totalt 18 «elefantleire» i regi av Myanmar Elephant Concervation Based Tourism, som eies  av Myanmar Timber Enterprise (MTE).

Vi er blitt anbefalt å besøke denne campen , da den ifølge flere vi snakket med skal være blant de «bedre i klassen «.  MTE eier tilsammen mer enn 3000 elefanter, hvorav 40 prosent brukes i tømmerarbeidet. De resterende 60 prosentene er ikke arbeidsdyktige, da de enten er for unge, for gamle, er drektige under opplæring eller behandling for sykdom eller skade. Felles for alle de dyrene er at de er født  og får oppfølging av TME hele livet. De får også nødvendige vaksiner med faste mellomrom, ifølge guiden og hjemmesiden.

Campen i Ta Lal Nal har totalt 14 elefanter i alderen 8 måneder til 70 år. De minste på henholdsvis ett år og åtte måneder fanger automatisk oppmerksomheten vår.

Med en kropp som allerede veier flere hundre kilo, kjennes det godt når ettåringen forsiktig dytter den enn foten inntil meg mens snabelen fomler rundt hånden min og legger igjen en passe dose snørr.

Ved siden av står moren, som er langt større og tyngre, også hun med en nysgjerrig snabel som bukter seg vei ned i sekken  før hun innser at det ikke er så mye å hente.

Elefantspa

Etter å ha hilst på de store dyrene, ber guiden vår oss om å følge med til vannet. Hver av de voksne elefantene har sin faste mahout, det vil si en person som tar vare på den gjennom hele livet. Mahoutene hopper elegant opp på ryggen og fører de flotte og store dyrene til vannet. Nå skal det bades og skrubbes, og vi blir invitert med på moroa.

 –Just grab one, sier en av elefantgutta på enkel engelsk, og peker på samlingen med plastskåler og skrubber som ligger ved vannkanten.

Jeg henter en skål og en skrubb, og vasser ut til en vannblåsende badeglad skrukkefyr som har lagt seg på kne i det meterdype vannet. Jeg lurer litt på hvordan det store dyret vil reagere på en ukjent hviting som aldri har vasket en elefant før, men det ser ikke ut til å bety noe.  Ved siden av står en av de lokale passerne og vasker sin elefant. Dyret legger den enorme kroppen sin over på siden og blåser lett i snabelen, mens han blir skrubbet og vannet. Han virker fornøyd med spabehandlingen.

Om ikke vi har all verdens til felles, så har jeg i det minste funnet én interesse jeg deler med disse badeglade dyrene; nemlig forholdet til vann og bading.

 

Elefantturisme- hva er greit og ikke greit?

For ti år siden ble jeg sendt på reporatsjetur til Thailand for et kvinnemagasin, som i samråd med Norden største reiseselskap  sendte meg på elefantridetur i Krabi. De siste års undersøkelser og rapporter viser at elefanter går gjennom store lidelser og tortur for å kunne rides på.  En ting er at lokalbefolkningen rir på elefantene, det kan vi ikke gjøre noe med. Men som turister kan vi la være, og dermed begrense den økonomiske genvinsten av å tilbyr elefantriding.

I etterkant ser at mange reiseoperatører ikke bare tar avstand fra riding, men også at noen tar avstand fra bading med elefantene. Hva er din erfaring og mening? Skriv gjerne i kommentarfeltet under

 

Eple i curry

Når elefantene og passerne deres er gått for slappe av, er der vår tur til å spise lunsj. Mens vi har vært opptatt med elefantene, har de to damene i den lille tre- og stråhytta vært opptatt med å forberede lunjs til oss. Kål, bønner, ris og et par andre ukjente, men innbydende lokale småretter serveres i små skåler på et stort fat.

–It is only vegan, smiler den unge gutten som serverer.

Jeg spiser gjerne både kjøtt og ost innimellom, men har absolutt ikke noe i mot å spise en ren veganlunsj basert på lokale småretter.

Det er noe eget ved å spise lokale mat ute i bushen på et helt fremmed sted. Mens enkelte er skeptiske til det de får servert, er lokale måltider noe av det jeg elsker mest ved å besøke nye steder. Nysgjerrigheten er nok langt sterkere enn skepsisen for mitt vedkommende. Men jeg ville neppe overlevd flere måneder i bushen som antropologistudent i mine yngre dager hvis jeg hadde latt skepsisen vinne.

En av rettene jeg får servert i Ta Lal Nal smaker som en blanding av søt grønnsak og curry. Det er veldig godt, men jeg klarer ikke kjenner igjen ingrediensene og ser nok ut som et spørsmålstegn mens jeg prøver å identifisere smaken.

–Det er epler i curry, sier en av guttene som serverer uppfordret, og lurer på hva jeg synes om det.

Jeg svarer at det er kjempegodt, men at jeg aldri har tenkt på kombinasjonsmuligheten av epler og curry. Nå har jeg noe å prøve hjemme neste gang jeg lager curry.

Etter påfyll av deilig grønn lunsjenergi med vannmelon til dessert, tar vi bena fatt tilbake til elven. Turen tilbake går i det samme båtene. Solen står litt høyere, og det er litt mer liv å se langs bredden. Flere bønder er ute og bader bøflene sine, mens andre er ute og bader seg selv og familien i varmen.

Bading står høyt på ønskelisten min også nå, men jeg venter en halv time til jeg er tilbake på den hvite palmestranden i Nga Pali.