135 år med ost og skinke

Ved en kirsebærlund 1150 meter over Europas sydligste fjord ligger Montengegros eldste restaurant, som er den eneste gjenværende i sitt slag.

Vi slynger oss oppover den smale, bratte og svingete fjellveien fra byen Kotor innerst i Kotorfjorden. Dette er den gamle veien over fjellet, som i dag kun brukes hvis man skal besøke Lovcen nasjonalpark, eller ønsker å nyte utsikten over Bokabukta og Kotorfjorden.
Under oss ser vi fortsatt Kotor; endepunktet i den 28 kilometer lange fjorden som graver seg inn i landet like etter at adriaterhavskysten skifter navn fra Kroatia til Montenegro. På andre siden av av heien skimter vi en annen havneby gjennom tåken; Tivat.
Med palmene på god avstand, sprette regnbyger og en liten posjon kunstnerisk fantasi fremstår Kotor som en miniatyr av Bergen fra denne høyden.

KOTOR. Halvveis opp i fjellheimen har vi denne utsikten over Kotor og fjorden.

SVINGETE: Veien fra Kotor til Lovcen og Bukovicu.

Fjellidyll. Veien vi snirkler oss oppover får mer og mer preg av Trollstigen etterhvert som vi kommer høyere. Enda godt det er lite trafikk her. Å besøke Montenegro i begynnelsen av april har definitivt sine fordeler, selv om det regner akkurat i dag: Turistsesongen starter normalt i mai, og før dette er det god plass på landets mange naturskjønne og svingete veier for spesielt interersserte.

Min guide for dagen er Sara Velas fra den lokale turoperatøren Idétravel, mens sønnen Sinica er sjåfør. Men sistnevnte må konsentrerer seg om veien, forteller Sara ivrig om den unike lille fjellrestauranten jeg snart skal få oppleve. Som turoperatør for de rundt 60 nordmennene som har ferieleiligheter i Norwegian Village utenfor Herceg Novi, er Sara godt vant til nordmenn og våre vaner. – Stedte vi skal til nå, pleier å gå «rett hjem» hos nordmennene, forsikrer hun.

Vi kjører inn i Lovcen nasjonalpark, passerer over en grønn høylandsslette med den lille landsbyen Bukovici. Men vi skal visst enda noen trollstigesvinger og sauegjerder høyere, før vi stopper ved en hvitt murbygg med et skilt: «Peros plass siden 1881». På motsatt side blomstrer de første hvite kirsebærtrærene under et par store grønne trær, med trebord og benker til et tredvetalls sitteplasser.

NASJONALPARK: Landsbyen Bukovicu med den 1748 meter høye toppen Stirovnik.

SAUER I PARADIS: Grønne sletter og frisk luft på nesten 1200 meters høyde.

Skinke i særklasse. – Hei og velkommen, smiler Djuro Milosevic, og innleder med en invitasjon inn i skinkeloftet.
Menyen på restauranten er enkel, og består for det mest av hjembakt fjellbrød med hjemmelagt spekeskinke, ost, oliven og tomater. Stedets stolthet er spekeskinken, og Djuro åpner opp døren til det aller helligste rommet. Røyklukten sitter i veggene, og selv uten spesialkompetanse i spekeskinkefaget får jeg raskt fornemmelsen av at detter er skikkelige saker.
– Her, ser du, sier han på engelsk og peker opp i en trapp i taket. Over han henger flere rader med store og fine skinker til lagring.
– Disse må lagres i seks måneder, for å oppnå ønsket kvalitet, forteller han. Neste stopp er det lille shotglasset med hjemmelagd brandy, som serveres foran et hvert måltid på disse trakter.
– Det er sunt med et lite glass, smiler Sara, og utbringer en liten skål til verten, kona og meg, men sistemann takker nei på grunn av sjåføroppdraget. Jeg gulper i meg den blanke flytende forretten. Den varmer godt nedover halsen. Men det holder meg ett lite glass av denne sorten.
Vi tar plass ved et av bordene under de grønne trærne, med utsikt over hagen med kirsebærtrær. Djuro smetter inn i huset, og kommer ut igjen med tre tallerkener balanserende mellom hendene. Sandwichene er blant de største jeg har sett noensinne, og med tykke skiver av nykuttet spekeskinke og ost.
Jeg klarer så vidt klarer å bite over brødet, så tykk er sandwichen. Skinken smaker akkurat som den lukter: nyrøkt. Røkt og mild på en gang, men den gode smaken sitter igjen lenge etter at kjøttet er  forsvunnet ned ganen. Men ett skjønner jeg hva Sara mente kvelden før da hun sammenliknet montenegrinsk speke skinke med norsk laks: Først nå man har smakt den beste kvaliteten vet man hvordan det skal smake. – Frem til det er all skinke skinke og laks laks, insisterte hun.

Vi  får gleden av å smake lokalt honningøl til maten. I styrke er honningdrikken å regne som en lettøl, mens smaken minner om en cider. Overraskende frist og godt!

HJEMMELAGET: Brød, ost og skinke er laget på stedet.

Djuro og Bozidarka er femte generasjon som holder landets eldste versthus åpent.

Stengt én dag siden 1881. Kod Pera Na Bukovicu er Montengeros eldste restaurant, og grunnlegger Pero gjorde stedet kjent over hele Balkan. Beliggenheten midt oppå fjellet var første stoppested etter dagsetappen fra Kotor for hest og fører, og var derfor et svært populært stoppested. En gang var det 42 slike versthus i landet. Nå er dette det eneste gjenværende i sitt slag.
– Tipptippolderfaren min fikk løyve her som førstemann i familien, og han holdet det gående frem til 1903, forteller Djuro, som nå driver stedet sammen med kona Bozidarka.
Han forteller at det viktigste kravet for å få restaurantløyve var å kunne gi tilstrekkelig hvile, mat og plass til hestene.

– Vi har kun hatt stengt en eneste dag siden 1881, og det var fordi Tito var innom, ler Djuro, og understreker at den daværende statslederen ble nektet å betale for seg ettersom stedet formelt var stengt på grunn av det eksklusive besøket.
– Siden vi stengte for andre gjester hadde vi ikke lov til å ta betalt, og dermed kunne vi ikke gjøre det av Tito heller. Han fikk derfor bevertning på «huset», for at det ikke skulle bli noe tull med regnskapet, ler Djuro, som har fått gjenfortalt historien fra sin far.

LOKALE GODSAKER: Jeg tok med en skinke hjem til Norge, og den smakte like godt hjemme som der nede.