Barbados leverer

Flyvefisk, reggae og hvite strender. Barbados leverer som forventet. Men gratis er det ikke å feriere på den karibiske paradisøya.

Liat Airlines propellfly sørger for at det aldri er lenge å vente mellom flyvningene i den karibiske øyverdenen, der mange av rutene mellom øyene kun tar et kvarter.  Vi er på vei fra franske Martinique  til  Barbados. Den tidligere britiske surfe- og rom øya ligger litt utenfor den sør-nordgående perlerekka som de fleste øyene Øst-Karibia  utgjør.  Men istedet for å fly tyve minutter rett sørover  eller nordover, flyr vi denne gangen trettifem minutter sørøstover.  Det sies likevel at man kan se over til Martinique eller øystaten i sør, Saint Lucia, på klare dager.  Motsatt vei er det neppe mulig å se noe, ettersom mesteparten av Barbados er mer eller mindre paddeflat i forhold til de andre kuperte øyene lenger vest. Flyturen fra Martinique er uansett  ikke lenger enn at vi akkurat flater ut i marshøyde, før maskinen så smått setter snuten nedover igjen.  Og hvilken innflyvning!

 

Klassisk klisjeé

De karibiske øyer har bokstavelig talt to sider; den atlantiske og den karibiske. Mens den førstnevnte som regel er røff, steinete og med store bølger, byr den karibiske siden på langgrunne strender, gjerne med hvit korallsand, beskyttende korallrev og turkist vann.

Det er den karibiske klassiske klisjéen; den med sammenhengende hvit strand og turkist hav, som møter oss idet vi nærmer oss Barbados. Propellflyet følger sydkysten de siste minuttene før landing på Grantley Adams  internasjonale flyplass. Her har vi booket rom på Pirate´s Inn i Hastings, tyve minutters kjøring fra flyplassen. Plassen viser seg å være et lite intimt hotell, med sjørøverflagg og et lite basseng i midten. Rommet er lyst,  men med fargerike bilder og tekstiler, i tråd med karibisk tradisjon.

– Men hvor kommer du egentlig fra?…

Bajansk er benevnelsen på alt som kommer fra Barbados, enten det er snakk om mat, personer eller gjenstander.  Vi er heldige. Ikke bare har vi verdens vakreste karibiske klisjeé av en strand hundre meter utenfor husveggen. Vi har også  øyas kjente «Boardwalk», en drøy kilometers strandpromenade, der folk trener, spaserer og møtes for en drink på kafeene ved solnedgang.

Her møtes morgenfuglene rett etter soloppgang. Noen jogger, andre trener yoga. Mange kommer for å nyte stillheten den første timen mens  dagslyset gradvis farger strendene hvite og sjøen turkis. Jeg hiver meg med den uorganiserte yoga- og basistrenende flokken den første morgenen, ettersom det bare er å finne seg en benk og sette i gang.

Og hva er bedre enn å starte dagen med en dukkert i saltvann etter en kort treningsøkt? Synd jeg la igjen svømmebrillene på hotellet, men litt salt tåler man da…

Mens jeg tørker meg kommer et lokalt par joggende på morgenturen sin.  De presenterer seg som Don og Diane, og forteller at de begge er lokale bajanere når jeg lurer på om de også er turister.  Som litt naiv europeer går jeg automatisk i fella og tenker  at alle hvite er turister eller innflyttere…Paret ler.De er vant til spørsmålet «men hvor kommer du egentlig fra?»…

– Denne strandpromenaden er blitt populær både blant oss bajanere og turister siden den så dagens lys i 2012.  En joggetur eller spasertur er en flott start på dagen, sier Diane, og ønsker meg god ferie på øya.

 

Flyvefisk for turistene

Barbados er imidlertid ikke det billigste stedet å feriere, hvertfall ikke hvis man skal spise på de kuleste strandrestaurantene.  En liten forrett med fritert flyvefisk kommer på godt over hundrelappen, og en hovedrett på rundt 200 norske.  Flyvefisk er øyas nasjonalrett og et turist-must, så vi velger den rimelige friterte varianten.  De sprøe fiskebitene knaser mellom tennene, og smaker helt ok. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde smakt forskjell på disse og andre typer fritert fisk. Men; been there, done that.  Vi har spist den høyt prisede og sagnomsuste flyvefisken, som seilere på tur over Atlanteren gladelig ville betalt for å slippe å plukke løs etter å ha havarert på fordekket.

 

Reggea og Brexit-jubileum

Barbados var blant de første øyene i Karibia som dukket opp på turistkartet i Europa. Øya hadde britisk kolonistyre frem til 1966, og den lille nasjonen med knappe 250. 000 innbyggere feiret følgelig femtiårsjubileum for øyas Brexit. Til tross for et halvt århundre med eget styre og lokale steelband som spiller Harry Belafonte på, er det noe britisk over stemningen fortsatt. Det kan være så enkelt som at 40 prosent av turismen til øya fortsatt kommer fra moderlandet, med USA g Canada på plassene etter.  Britene har en sterk forkjærlighet til denne fredelige og etter karibisk standard, velstående paradisøya. Fransktalende turister velger gjerne Martinque og Guadeloupe, mens de engelsktalende velger engelsktalende øyer som Barbados, Trinidad og Saint Lucia.

Dobbelt som høyt som Danmark

Etter to dager med joggeturer ved soloppgang etterfulgt av slaraffenliv på paradisstranden, leier vi en taxisjåfør for noen timer. Vi vil se mest mulig av Barbados på tre timer. Prisen for å bli kjørt forbi kjempestore åkre med sukkerrør, bajanske kuer, landets eneste vindmølle og en mini- regnskog, er 30 US dollar timen.

Øya er ikke helt paddeflat, slik vi trodde. Høyeste punktet rager faktisk mer enn dobbelt så høyt som tilsvarende punkt i Danmark. Himmelbjerget og Mount Hillaby begynner riktignok med de samme første bokstavene, men sistnevnte måler  hele 340 meter over Det karibiske hav.

Øyturen er så visst verdt pengene, selv om turen varer noe lenger enn planlagt og sjåføren vil ha en høyere sum.  Hvem har rett? Vi som ba om en tre timers tur, hvor vi ville se «mest mulig». Sjåføren viste oss «mest mulig», men overskred tiden vi hadde understreket ganske klart i forhold til timesprisen. Mener hvertfall vi. Typisk turistfelle, men vi ender opp med et kompromiss, der jeg gir fyren litt mer enn avtalt, men ikke hele summen. Han understreker at vi ikke skal krangle, men at det ville være umulig å vise oss det vi ga uttrykk for at vi ønsket uten å bruke noe mer enn tre timer. Derfor burde han få for den ekstra tiden. Vi endte opp halvfornøyde begge to, men vi begge kostet på oss et smil og ga hverandre et vennlig håndtrykk.

Tja? I etterkant ser jeg at vi ville gjort lurt i å avtale mer presist; gjerne tatt med et kart og spurt han hva han kunne klare i løpet TRE timer.

 

 

Fiskemarked i Oistins

Barbados har flere større fiskemarkeder, men den lille byen Oistins på sydkysten er stedet for deg som ikke bare vil se, men også spise fersk grillet fisk og skalldyr til en rimelig penge. Eller rett og slett frotse, i nygrillet fiskemat. Hver fredag kveld gjøres markedsplassen om til en kjempestor uformell utendørs-restaurant, der det serveres grillet og fritert fisk i de fleste tilgjengelige lokale varianter og fasonger. Marlin, sverdfisk, tunfisk, mahi-mahi, og naturligvis flyvefisk. For ti US dollar får jeg tallerkenen full av godsaker, inkludert en kald drikke.

Settingen minner mer om et stort uteparty en et spisested, med høy reggaefaktor og stort utvalg av rimelige drikke, og så er i de fleste varianter.

Markedsføreren Eddy Grant

I løpet av tre dager har vi prøvd de fleste liggestillinger i solsengen på stranda, og  jeg har vært oppe og tatt morgenbad og soloppgang- yoga med de lokale to dager på rad. Early Bird-entusiasmen skyldes delvis at jeg hadde feber om kveldene, og la meg veldig tidlig. Jeg våknet dermed rett før soloppgang, og var klar for en tidlig start.

Vi har også fått med oss hovedstaden og blitt kjørt gjennom kakseområdet der min store tenåringshelt, rasta-artisten Eddy Grant, nå holder hus.  Den nå 69 år gamle pensjonerte artisten ble på 80-tallet verdenskjent med blant annet «I don´t wanna dance» og anti-apartheid-oppfordringen «Gimme Hope, Jo´anna». Via sine sexy og eksotiske musikkvideoer sørget han dessuten for bedre markedsføring av Barbados´ hvite strender enn de fleste reisebrosjyrer og posters til sammen. Videoen til «I don`t wanna dance» fra musikkvideoene morgenepoke, er fortsatt en høydare i dag.

https://www.youtube.com/watch?v=9de6jeOevi8

Men Eddy Grant er ikke bajansk av opprinnelse. Han ble født i Guyana på det søramerikanske fastlandet, og etablerte seg først som voksen på Barbados i 1982. Men det er Barbados han forbindes med, og han lever i dag et stille og tilbaketrukkent liv her i utkanten av Bridgetown, ifølge sjåføren vår. Vi skulle gjerne ringt på døra og sagt hei, men det får bli neste gang…