Besseggen på laveste nivå

Har du høydeskrekk eller dårlige knær? Her er Besseggen-turen for deg som søker et alternativ til klassikeren over eggen.

«Middels krevende» står det flere steder. Kun enkelte steder står turen over Besseggen oppført som «krevende».

Etter å ha snakket med flere som har gått over eggen har jeg fått inntrykk av det er mer enn middels krevende for en høyderedd person å labbe de 14 kilometerne mellom Memurubu og Gjendesheim. Etter det jeg har forstått dreier det seg ikke om labbing, men klyving opp og ned bratte skrenter, før man begynner nedturen til Gjendesheim. Og dette er etter sigende den letteste ruta, som går fra Memurubu tilbake til Gjendesheim.

Da jeg lurte med en høyderedd venninne på turen for en måned siden, virket knærne mine greie nok. To uker senere, etter noen småturer med 100 meter stigning, begynte de å krangle. På det verste klarte jeg knapt nok å trykke på gassen i bilen uten at det gjorde vondt i kneet.

Det spøkte for hele besseggprosjektet, ettersom jeg ikke fant så mange alternativer til å gå over eggen hvis vi først tok Gjendebåten over til Memurubu. Venninnen min var innstilt på å prøve seg på Besseggen alene, siden hun først skulle dit. Da kunne jeg i verste fall gå en liten tur i området rundt Memurubu, og hoppe på båten tilbake.

Vi ble enige om å dra, og siden jeg ikke skulle gå over eggen, ble også hunden min med i ekspedisjonsfølget til Jotunheimen. Idéen om å ta med vorstehren på svevetur over Besseggen var for lengst lagt på is. Tussler ville muligens klart seg, men det spørs om matmoren hans ville klart både seg selv og han.

Oppladning med gourmetmiddag

Etter å ha ringt Bessheim fjellstue for å sjekke mulige datoer, ble vi oppfordret til å velge en mandag fremfor en helgedag. Besseggen og gjendeområdet er Norges mest populære turområde, og de siste årene har også flere nordmenn fått øyene opp for egne fjell.

Med rom booket fra søndag til mandag, tar vi bilen oppover mot Valdres den nest siste søndagen i juli.

Etter passering Beitostølen, hvor veien stenges om vinteren, fortetter vi over Valdresflya på nesten 1400 meters høyde. Bessheim ligger rett ved fylkesveivei 51, bedre kjent som Den nasjonale turistveien mellom Valdres og Vågå i Ottadalen. 35 høyfjellskilometer etter passering Beitostølen, svinger vi inn på parkeringen foran Bessheim. Akkurat i tide for trerettersen.

I sommersesongen serveres en fast meny hver uke, og søndagen byr på fisk og grønnsaker til forrett, kortreist tamrein til hovedrett og hjemmelaget karamellpudding til dessert. Vanligvis nøyer jeg meg med to retters middag, men denne middagen er alene grunn til å starte fjellturen med overnatting og middag her.

Lokalt Besseggøl smaker nydelig, både til maten og på verandaen etterpå før vi legger oss. Det er verdt sine 90 kroner for 0,33 i denne settingen, og ville sikkert vært verdt enda mer etter Besseggturen, hvis det ikke var for at vi skulle kjøre hjem samme kveld.

 

 

Shuttlebuss og båtcruise

Vi står opp tidsnok til at vi rekker en lang frokost og smøring av niste før vi kjører de to-tre kilometerne tilbake mot Gjendesheim. Herfra skal Gjendebåten skal ta oss over til Memurubu.

Solen skinner fra klar himmel, og alt ligger til rette for en flott og folksom dag i Jotunheimen.  Besseggen er for tiden landets mest populære tur. Rundt 60.000 personer fra inn- og utland tar turen over den 1742 meter høye eggen hvert år. Det betyr at vi ikke akkurat er de eneste som kommer med bil denne morgenen.

Men vi slipper å bekymre oss. Ved den første store parkeringsplassen står en vakt i gul vest og geleider oss inn.

–Sett bilen her, betal på automaten og gå til bussen der borte, peker den gulkledde.

De store shuttlebussene går kontinuerlig mellom parkeringsplassen og Gjendesheim, hvor Gjendebåtene frakter fjellfantene over vannet til Mermurubu.

Med forhåndsbetalt billett går vi rett på båten «Kåre Johan», og nyter den halvtime lange turen over turkisblå Gjende på øverste dekk. Båten er oppkalt etter Kåre Johan Øvstedal (1944-2016), som var tredje generasjon skipper på Gjendebåten og far til dagens skipper Harald Rune.

«Kåre Johan» følger kanten av det 700 meter høye fjellet over oss hele veien. Besseggen ser helt grei ut fra denne vinkelen, og jeg begynner å leke med tanken på å ta fjellturen sammen med min utskremte venninne. Heldigvis er jeg smart nok til ikke å si det høyt, for idet jeg går i land kjenner jeg at knærne og lysten ikke spiller på lag. Selv med staver og knestøtte på begge bena, lugger det litt i den første svake oppoverbakken mot Memurubu.

–Jeg gruer meg som ei bikkje, sier Nina, venninnen min, og grynter noe om høydeskrekk.

Jeg argumenter med at hun er i langt bedre form enn de fleste på vår alder og trener flere ganger i uken.

–Hva hjelper det om jeg ikke bruker så mye som en kalori, hvis jeg blir stående på en topp og grine? Tror du virkelig at noen gidder å komme å hente meg der oppe, fnyser hun, fortsatt like innstilt på å gå over Besseggen alene.

 

Blomsterveien Gjendelangs

Jeg ønsker henne lykke til, og labber inn på Mumurubu for å fylle på med vann, kaffe og en Pepsi Max til 50 kroner. Så labber hunden min og jeg tilbake til brygga, og starter på den tilsynelatende enkle 10 kilometer lange stien langs vannet.

Den første delen går smertefritt. Med Tussler i magebeltet og gåstavene til min 88 år gamle far vagger jeg over småstein, bekker og delvis mykt underlag.

Det er grønt og vakkert, med blomster i alle farger. Lilla lupiner, hvite bergfruer og blåklokker rammer inn stien på begge sider. Det gjør godt å se alle disse friske blomstene etter en sommer med tropevarme og tørke i lavlandet.

Først etter å ha labbet et par kilometer i bedagelig tempo, møter vi de første turistene som kommer fra motsatt side. Tre unge russiske jenter med store ryggsekker, fjellstøvler og store smil, passerer oss mellom høyt gress og lilla lupiner.

Tussler bærer maten min og noe av utstyret i kløven sin.  Til tross for at vi er 1000 meter over havet, er det godt over tyve grader i luften. Det er varmt for turkameraten og sherpahunden min, og han vil ned til vannkanten.

Vi tar den første av mange små pauser, så vi begge får kjølt oss ned med et bad og drukket litt vann. Jeg sparer vannflasken til senere.  Det er ikke hver dag man kan drikke av svømmebassenget!

Smalt på det smaleste

Ifølge flere nettsteder er turen langs vannet på 10 kilometer og har en stigning på tilsammen 236 meter. Disse stigningsmeterne er hovedsakelig fordelt over to lengre oppstigninger, der max helling er 14 prosent. Til sammenlikning har Besseggenturen en stigning på 806 meter, med max helling på 25 prosent, ifølge lommekjent.no

Hvis jeg ser bort fra knærne, er det ikke så farlig om det er 14 eller 25 prosent. Med fritt fall nedover rett utenfor stien, er det ikke så nøye om det  er 100 eller 700 meter rett ned.

Den siste oppstigningen etter ca fire kilometer er litt mer spennende enn jeg liker.  Jegmerker at hunden min heller ikke liker den smale kanten.

Eller kanskje han rett og slett merker at jeg er uvanlig stille og betenkt?

Jeg må puste dypt, fokusere på hvor vi skal gå; først han så jeg, og jeg prøve å lure hodet til å glemme stupe rett ved siden av. Det funker! Eller har jeg i det hele tatt noe valg?

Å snu er ikke noe alternativ, selv om turen over Gjende tilbake til Gjendesheim sikkert er like vakker som den var frem til Memurubu. Man gir seg simpelthen ikke på grunn av litt høydeskrekk på Besseggens laveste nivå.

Heldigvis er resten av turen bare som barneskirenn å regne. Vi stopper opp og snakker med de tilsammen 10-15 vi møter i løpet av turen. Det blir også flere badepauser underveis.

Vanntemperaturen er langt høyere enn 7-8 grader, som jeg er blitt forespeilet. Det er hvertfall 10-11 røde grader i den turkise herligheten, og det er helt innafor for oss to.

 

Høydeskrekk

Det tok mange år før jeg innså at jeg faktisk har høydeskrekk. Jeg blir svimmel og kvalm av å gå opp trappen til 10-metern på  Hamar og Hvalstrand, selv om  jeg har  tatt snarveien gjennom luften ned igjen.

Det er først de siste årene jeg har innsett at den kvalmen og svimmelheten jeg føler på relativt små høyder, er høydeskrekk. Tidvis skikkelig noia.

Venninnen min gikk over Besseggen på 4,5 time, som er nesten halvparten av gjennomsnittlig tidsbruk.

–Det fjellet var så skummelt og bratt at jeg ville raskest mulig ned. Jeg er skikkelig pingle, og det ble ikke bedre av å se minnesmerke over personer som har falt ned og dødd, konkluderte Nina.

Jeg tror derfor jeg bør være glad for at knærne streiket, ellers ville jeg muligens blitt sittendende der oppe. Å sette i rekord i antall overnattingsdøgn på toppen av Besseggen er ikke et mål.

Gjende er  like vakkert uansett hvilket nivå man passerer den på, tror jeg.