Bonustur i Hardanger

Omveier på 90 kilometer er i drøyeste laget, men akkurat denne ville jeg aldri vært foruten.

Allerede på vei inn til Odda aner jeg uråd.

Låtefossen er uvanlig vill og våt, og bilen min får en skikkelig dusj idet jeg kjører forbi den første delen av fossen. Ved utsiktpunktet til fossen møter jeg Irina, en ung ukrainsk backpacker, som spør pent om å få sitte på de siste kilometerne ned til sentrum.

Hun er på ferie i Norge og reiser alene på Vestlandet med buss og tog, og står i vannosen fra fossen og venter på neste buss. Det er hyggelig med selskap, så jeg ber henne om å hoppe inn.

Ungjenta er imponert over kollektivtrafikken i Norge, og mener det er enkelt å reise alene.

–Det går jo busser på de mest utroligste stedene, og de korresponderer også, sier Irina. Jeg tipser henne om at det også går an å leie bil gjennom Leiebilpriser.no , hvis man ønsker å komme seg rundt og samtidig ha friheten til å stoppe når man ser noe spennende.

Hun har booket overnatting på Trolltunga hotell, som ligger rett ved innkjøringen til Odda sentrum. Irina takker for skyssen og vil betale, men jeg takker nei og forsikrer henne om at gleden er på min side. Etter selv å ha fartet verden rundt som backpacker og nytt godt av lokalbefolkningen velvillighet, er det både morsomt og hyggelig å møte utenlandske turister i eget land.

Plan C – Folgefonna rundt

Ifølge kartet er det 32 kilometer fra Odda innerst i Sørfjorden til Lofthus. Før jeg kjører videre kjøper jeg en kaffe på Trolltunga hotell, og spør for sikkerhets skyld i resepsjonen om veien til Lofthus er ok å kjøre etter alt regnet.

–Nei! Det er den ikke, sier damen i resepsjonen.

Ustoppelige mengder med regn de siste dagene har sørget for flomtilstander, og veien ble stengt for noen timer siden. Ikke nok med det, men den alternative ruten på andre siden av Sørfjorden til fergeleiet Utne er også stengt, av samme årsak; vann.

Plan C er en svingete og humpete landevei som slynger seg rundt hele Folgefonnhalvøya. Folgefonnhalvøya er delt mellom Ullensvang kommune i nord, Odda i øst, Etne sør, Kvinnherad vest og Jondal i nordvest.

75 kilometer gjennom eplebygder og bygdesamfunn, med brekende sauer og stupbratte skråninger venter meg.  En strekning som ifølge google skal ta en time og 33 minutter hvis jeg kjører uten stopp.

 

VM i tunnelkjøring

Jeg rekker ikke å kjøre mange kilometer før det kjente skiltet med hvite tegnginger dukker opp: Ja, jeg har forvillet meg inn på fylkesvei 551 og 550, som er en Nasjonal turistvei.

Slyngeveien rundt Folgefonnhalvøya er en del av Hardanger nasjonale turistvei. Ikke nok med det, men denne vidunderlige omveien passerer også to av landets lengste tuneller.

Folgefonntunnellene på 11 kilometer og Jondalstunnellen på 10 kilometer kommer med kun noen kilometers mellomrom. En østlending som synes oslofjordtunnelen er drøy, får med andre ord brynet seg på disse kanter. Men med tanke på Gudevangtunnelen og Lærdalstunnellen som venter to dager senere, er det greit å venne seg til millange tunneler. Tunnelen mellom Gudevangen og Flåm er 300 meter lengre enn tunnelen under Folgefonna, men Lærdalstunnelen mellom Aurland og Lærdal måler intet mindre enn 24,5 kilometer. Den er verdens lengste veitunnel, og hele seks kilometer lengre enn nummer to på listen, som er Yamatetunnelen i Tokyo.

I løpet av to dager kjører jeg gjennom fire av Norges fem lengste tunneler, og fire av verdens 18 lengste tunneler. Jeg lover å aldri mer å klage over lengden på Oslofjordtunnelen.

 

 

Landeveisidyll

Det fine med tunneler er at man slipper å kjøre over fjellet som dekker dem, eller ta båten over fjorden over dem. Det dummer er at man som regel går glipp av masse fin natur.

Fellesnevneren for Norges 18 Nasjonale turistveger er at en urettferdig stor del av denne fine naturen er samlet langs disse 18 veiene. Det er veier man ikke bør bruke som transportetappe, men som syklende, gående eller saktekjørende turist. Meningen er at man skal stoppe opp, se seg om, og aller helst gå seg en tur i området for å suge inn den vakre naturen og den friske luften som omgir disse strekningene.

Jeg har desverre ikke tid til å verken å stoppe, nyte utsikten eller ta med hunden min på tur i den vidunderlige ville vestlandsnaturen. Jeg må rekke fergen fra Utne til Kinsarvik, som ikke går så altfor ofte i slutten av september. Jeg skal som sagt til Lofthus, og vil gjerne komme frem til hotell Ullensvang før det blir mørkt.

Selv om jeg ikke rekker å ta noen lange pauser, er det umulig å ikke legge merke til landskapet jeg kjører gjennom.  Det sies at våren er særdeles vakker på disse trakter, når alle frukttrærne står i full blomst. Men september, med knall røde epler og høstfarger, er jammen ikke så verst heller.

Den smale veien bukter seg bortover jordene, og tidvis pløyer vi oss rett gjennom private gårdstun.

Tettstedet Jondal er som tatt rett ut av et maleri, og flere enn en gang er jeg sikker på å ha kommet rett til stedet der Gude malte Brudeferden i Hardanger. Det er bare det at det finnes å mange av disse stedene, så hvilken av dem som er den riktige, er ikke lett å si. Sannsynligvis ingen av stedene jeg har vært innom.

Les også:  Fem unike steder

Turist blant turistene

Det har gått så noen minutter mer enn de 93 google-oppmålte minuttene siden jeg kjørte ut av Odda når jeg ruller inn forbi ærverdige Utne hotell og inn på fergekaia. Herfra skal Norleds bilferge frakte oss over til Kinsarvik. Turen over til Hardangerbestikk-bygda på den andre siden av fjorden tar en halvtime, og er tilstrekkelig med tid for en tur opp på dekk. Fjellene og den lange Sørfjorden inn til Odda bringe nok en gang assosiasjoner til det berømte maleriet til Gude, og det er flere enn jeg som knipser ivrig i alle retninger.

Det nederlandske paret Klaartje Asselbergs og Sybrand de Boer er på 10 dagers norgesferie.

–Vi har vært innom Sørlandet, og nå er det fjorden her som skal utforsker, forteller paret, mens de forøker å finne den perfekte selfiebakgrunnen fra fergedekket.

Det føles litt merkelig å være turist i eget land, og samtidig være like imponert over naturen som turistene jeg møter.

Vel i havn i bygda Kinsarvik, er det kun en drøy mil til bestemmelsesstedet. Eplene henger fortsatt igjen på noen av trærne her også, og langs veien er det satt opp selvbetjente utsalg av frukt. For meg er også en eksotisk nyhet å kunne vippse et oppgitt telefonnummer og forsyne seg av de sunne godsakene som ligger pent pakket inn.

Snakke om tillittbasert service.

Hardanger er så visst noe for seg selv, og jeg er glad for at veien mellom Odda og Lofthus var stengt akkurat i dag. Det var verdt omveien!