Ble jeg forhekset?

LANDSBYBOERE: Mimi og jeg utenfor huset mitt i Mangili 1996-97.

Mine venninner på Madagaskar var sikker i sin sak: Jeg var forhekset av kjekkasen i landsbyen.

– Hvis du bruker gris-gris er det overhodet ingen mann som kan motstå deg.  Alle gutta blir helt gale og klarer ikke tenke på noe annet enn deg, hevdet Cecile og Mimi.

Men det er ikke bare jentene i landsbyen Mangili som benytter seg av magi for å oppnå popularitet hos det motsatte kjønn. Gutta også. Og jeg ble forhekset uten at jeg hadde noen anelse som hva som foregikk.

Året er 1997, og jeg befinner meg i den lille landsbyen Mangili på sørvest Madagaskar. Jeg er helt alene som hvit europeer, og bor i en stråhytte.

Det var særlig én mann som var kjent for å bruke gris-gris for å få jentenes oppmerksomhet. Han het Lou-Lou og var kjempeflott å se på. Spesielt var han ram med magien når det gjaldt utenlandske jenter, ble det sagt.

Jeg ble derfor advart mot å snakke for mye med denne fyren, som visstnok hadde et forhold til en fransk jente som oppholdt seg i bygda. De to var flere ganger blitt observert sammen, og ryktene gikk om at de hadde et forhold, samtidig som Lou-Lou stadig var på jakt etter nye erobringer.

Første gangen jeg møtte han var på vei fra Tulear til Mangili på lille julaften. han satt på toppen av lasteplanet på en taxi-brousse; den lokale varianten av transportmidler. Den var som vanlig overfylt, så vi ble henvist til å sitte oppå rissekkene som lå stablet øverst mot førerhuset.

TAXIBRUSSE- den legendariske gassiske bushtaxien som nesten aldri går når den skal!

Selv om jeg aldri hadde snakket med Lou-Lou tidligere, visste jeg godt hvem han var, etter å ha observert han flere ganger i Mangili og etter å ha fått nøye utredninger om han av de andre jentene i landsbyen. Han visste også hvem jeg var, ettersom det ikke var mange vazaha– jenter i landsbyen. Han fortalte meg at han hadde hørt at jeg kom fra Norge, og lurte på hva jeg gjorde her over såpass lang tid. Jeg fortalte som det var, at jeg var antropologistudent og studerte vezokultur og religion.

Lou-Lou, som hadde korte dreads og hevdet at han var «vezo-rasta», ble derfor veldig ivrig etter å fortelle om vezoreligionen og hvordan ting hadde endret seg etter at kristendommen kom. Selv var han blant dem som mente at kristendommen faktisk ikke hadde ført med seg så mye negativt som mange vestlige radikale forskere hevdet. Han mente tvert i mot at det ofte bare dreide seg om forskjellige måter å tolke og se ting på.

– Folk er blitt så opptatt av å skille mellom tradisjonelle og moderne religioner, men det er nok mest retorikk og kampen om prinsipper, hevdet rastakjekkasen ved siden av meg. Vi satt og snakket hele veien til Mangili, og da jeg gikk av taxi-bussen, ønsket vi hverandre god jul og gikk hver til vårt.

Dagen etter gikk ryktene om at det var noe på gang mellom Lou-Lou og meg i landsbyen. Mimi lo så hun ristet, og da jeg prøvde å fortelle henne at vi bare hadde sittet og pratet om julefeiring og livet generelt lo hun bare ennå mer. Hun var overbevist om at jeg hadde blitt utsatt for gris-gris, og heretter ikke kom til å tenke på noe annet enn Lou-Lou. Jeg prøvde å argumentere med at han var ung for meg. Mimi mente fem år i «gal» retning ikke hadde noe  si, og lo enda høyere. Hun var forsatt like overbevist om at jeg var forhekset, og alle videre forsøk på  bortforklaringer fra min side virket bare mot sin hensikt.

Min lokale venninne tok det bare som  ytterlige bevis på at hun hadde rett. Men det var jo ikke bare Mimi og venninnene hennes. Det kom til og med gamle skrukkete damer bort til meg og fortalte at jeg måtte være forsiktig med å omgåes Lou-Lou. Ikke det at det var noe galt med han som person, men det var allment kjent at han var i besittelse av trolldom som gjorde at han kunne få folk, særlig jenter, til å gjøre det han befalte. Det nyttet ikke å fortelle folk at han overhodet ikke hadde forsøkt seg på noe i retning av å sjekke meg opp. Det var nemlig dette som var hans metode; han forhekset jenter uten at de merket det, inntil de våknet opp en morgen og ikke klarte å tenke på noe annet enn han.

GAPSKRATTER 1: Mimi lo så hun ristet av mine bortforklaringer…

Samtidig som hele greia begynte å bli ganske komisk i mine øyne, irriterte det meg at folk i landsbyen beskyldte meg for å være involvert med en fyr jeg ikke hadde noe interesse av, bortsett fra å snakke med. Men at dette med magi var ramme alvor i mange av mine nye venninners øyne var hevet over enhver tvil. Og er det noe man ikke tuller med når man er alene som hvit ung dame i Afrika, så er det alt som kan oppfattes som en trussel eller føre til sjalusi. Magi er i utgangspunktet ment som et verktøy til hjelp i tradisjonelle samfunn der mange ikke kan lese og skrive, men når det brukes av feil personer som ønsker makt kan det være livsfarlig. Middelalderens heksebrenning er et godt eksempel. Min superrasjonelle ingeniørfar tror ikke på ting som ikke kan måles og dokumentere, men samene har jeg alltid fått beskjed om å ikke komme på kant med da vi bodde i Tromsø. Man vet jo aldri…

Tilbake til Madagaskar; Lou-Lou virket på meg som en grei fyr, og selv om jeg hadde i bakhodet det folk hadde sagt om han, så jeg ingen grunn til å la være å prate med han. Ikke var han innpåsliten heller, som noen av de andre til tider kunne være.

For å bevise overfor Mimi at jeg ikke hadde noe interesse av han på den måten hun påsto, tok jeg henne med til en tromba-kvinne i landsbyen, og ba om å få høre «sannheten» mens Mimi hørte på. En Tromba er en person som blir klarsynt gjennom besettelse av avdøde ånder. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs. Hva om denne trombaen plutselig fikk det for seg at det faktisk var noe mer enn bare vennskap mellom Lou-Lou og meg?

Da ville det i hvertfall bli vanskelig å overbevise Mimi. Det var ikke det at jeg brød meg så mye om hva Mimi trodde. Dette var blitt en prinsippsak, der jeg ikke ville ha på meg å være et lettlurt offer for en overbevist  gjeng med analfabeter!  Jeg vet det høres arrogant ut, men hekseri var noe vi sluttet med i byene i middelalderen i Norge. Dessuten ville jeg gjerne få bekreftet fra et annet hold at jeg ikke hadde noe å frykte. I og med at nesten alle i landsbyen var av samme oppfatning når det gjaldt Lou-Lou, skal jeg innrømme at tanken slo meg i den retning at jeg kanskje burde være litt mer observant når det gjaldt han enn de andre guttene i landsbyen. Man vet jo aldri…

Det var derfor en lettelse da trombaen vi oppsøkte fortalte at Lou-Lou ikke var noen trussel for meg, så lenge jeg var fast bestemt på ikke å ha noe med han å gjøre på den måten. Landsbyheksa var med andre ord på min side! De andre bertene påsto at den eneste måten å motstå magisk påvirkning på var å sende magi tilbake. Mimi sa det ikke høyt, men jeg var sikker på at hun nå trodde at jeg også var heks. Dette siste ville ikke være så uvanlig, så om du hun trodde det var ikke det noe galt i det, ettersom de fleste hekser varsnille.

Men trombaen fortalte videre at jeg ikke hadde noe interesse av noen av mennene i Mangili, noe som forøvrig var riktig, og som gjorde at jeg slapp slike spørsmål for en stund. Spørsmålet til Mimi og et par av de andre ungjentene ble da selvfølgelig hvorfor jeg ikke hadde interesse av noen av dem. Til dette svarte trombaen at jeg var mer engasjert i personer hjemme i Norge. Dette var i og for seg riktig , og uansett var det en logisk forklaring for Mimi og de andre på hvorfor jeg ikke lot meg lure av gris-grisen til Lou-Lou.

GAPSKRATTER 2: Cecile lo også av mine forsøk på å bortforklare «forholdet til Lou-Lou»..

Trombaen var en merinaånd fra høylandet, som brukte å manifestere seg gjennom denne kvinnen. Merina er navnet høylandsstammen som dominerer i Antananarivo-regionen, og som er sterkt representert blant også landets ledende maktelite.

Da kvinnen/ånden kom til seg selv igjen fortalte hun at denne ånden hadde hjemsøkt henne oftere og oftere de siste årene. Tidligere hadde hun blitt besatt av flere forskjellige ånder, men nå så det ut som denne ånden benyttet enhver mulighet til å hjemsøke henne. Det var i og for seg greit, da ånden hadde vist seg å være veldig pålitelig, og også langt mindre kravstor enn mange av de andre trombaåndene hun kjente til. At det var en merinaånd syntes hun ikke var så merkelig, da hun sikkert hadde flere avdøde merinaer i slekten, hvis hun gikk langt nok tilbake.

Det var likevel noen som stusset over at Lou-Lou ikke hadde klart å forhekse meg, på samme måte som han hadde gjort med den franske jenta i landsbyen. Jenta, som brukte å komme innom hos Micheline der jeg bodde, fortalte at hun hadde hørt at folk i landsbyen mente at hun var offer for gris-gris. Selv syntes hun det hele var litt komisk, og mente at det sannsynligvis var sjalusi som lå bak hekseri-beskyldningene.

Trollmann eller ei: Han var reflektert og interessert i å diskutere emner som kultur, politikk, religion, filosofi osv med folk utenfra. Dette i seg selv gjorde at han lett kom i kontakt med andre mennesker. Mens de fleste guttene/mennene i landsbyen stort sett hadde nok med å diskutere dagens fiske og fortjeneste, kunne Lou-Lou ta initinativ til samtaler som hadde med spørsmål og problemstillinger langt utenfor dagliglivet i Mangili å gjøre. Når han i tillegg snakket fransk bedre enn de fleste andre, hadde han et bedre utgangspunkt for å komme i kontakt med vazahaer enn mange andre i landsbyen.

Madagaskars landsbygd består av små samfunn der mange av barna blir tatt ut av skolen før de fyller ti,  og undervisningsspråket er fransk,  et fremmedspråk som de færreste lærerne behersker ordentlig.  De fleste gode enkeltpersoners prestasjoner tilskrives gjerne hekseri, og ikke egen arbeidsinnsats.

Å beskylde andre for å bruke magi når de oppnår noe er fortsatt i mange tilfeller mer nærliggende enn å innrømme at personen faktisk har gjort enn innsats for å lykkes.