Bukhara: Perlen langs Silkeveien

De fleste jeg kjenner har hørt om Samarkand. Men hva vet du om Bukhara? Bli med på en intro til byen som omtales som en av de viktigste i sentralasistisk historie.

Bukhara er en av de eldste byene i Sentral-Asia, og det historiske sentrum er mer samlet enn de historiske byggene i storbyen Samarkand.

Togturen mellom de to byene tar ikke mer enn halvannen time. Det er derfor naturlig å kombinere disse to i løpet av den fem dager lange ferien min.

Jeg trodde først det var tull da mannen på toget fortalte meg at byen ligger over 20 kilometer fra togstasjonen. Jeg så nok litt overrasket ut, for han var rask til å tilføye:

-Bare slapp av, det koster ikke mye med taxi, og bilene står linet opp utenfor stasjonen. 

Det viste seg at mannen hadde rett. Jeg hoppet inn i en taxi, og ble kjørt inn til gamlebyen der jeg hadde booket hotell dagen i forveien. Ikke bare kjørte den hyggelig sjåføren meg til sentrum; han parkerte bilen og fulgte meg til Lyabi-Khauz plassen, der hotellet mitt lå. 

Bukhara er full av såkalte boutique-hotell, og Hotel Fatima som jeg skulle til på, ligger midt i det historiske senteret.

Stilig hotell

– Hey. Welcome, your are Linn? Spør den unge mannen i resepsjonen på hotellet.

Februar er lavsesong, og jeg er en av to gjester på hele hotellet denne  dagen.

– Beklager at vi driver med litt oppussing i hagen, men det er nå vi har mulighet siden det er lavsesong, smiler resepsjonisten, i det han gir meg nøkkel til rommet og forklarer hvor jeg finner det.

Det kan være så mye lavsesong det bare vil, men dette flotte rommet skulle jeg gjerne hatt mer enn ett døgn. Det første jeg gjør etter å ha slengt av meg skoene er å Facetime mannen hjemme og vise han hva han går glipp av.

Han er helt enig, og synes forøvrig det unødvendig å gni inn at han måtte være hjemme med hundene. Til mitt forsvar skal det sies at det er jeg som har drømt om å reise til Usbekistan i mange år, mens han har han andre reisedrømmer.

Den mest komplette byen

Jeg har altså ett døgn på å oppleve Bukhara. Byen som med med rundt 280.000 innbyggere er den 5. største byen i Usbekistan.

Den omtales også ofte som den mest komplette middelalderbyen i Sentral-Asia. Mens Samarkand ifølge nettsiden uzbek-travel.com har vært kjent i rundt 2700 år, har Bukhara vært kjent i 2500 år. 

Bukhara hadde sin storhetstid på 1000-tallet etter vår tid. Dessverre ødela Gjengis Khan og hans menn mye av både denne byen og Samarkand da han herjet i området rundt to hundre år senere.

Jeg besøkte flere av de historiske stedene i byen i løpet av ettermiddagen og formiddagen hadde der.  Under kan du lese om noen av stedene jeg besøkte i Bukhara.

Khoja Nasreddin Efendi-stauten

Rett utenfor hotellet mitt, på Lyabi-Khauz plassen, står en staute av en mann på et esel. Dette er folkelegenden Khoja Nasreddin Efendi, som er kjent gjennom eventyr og historier som den enkle, men smarte trøbbelmakeren og helten som kjempet på folkets side mot grådige herskere.

For usbekere ble han kjent gjennom gjennom den sovjetiske skribenten Leonid Solovyov, som skrev to noveller om eventyrene til Khoja Nasreddin. I den andre novellen reiser Nasreddin gjennom Bukhara og besøker byens emir.

I 1942 ble det laget en film basert på denne novellen, og etter dette er eventyrkarakteren Nasreddin blitt et nasjonslasymbol for mange usbekere.

Det sier at hvis du setter barnet ditt på eselet sammen med Nasreddin, vil barnet bli fyllt med glede og positive følelser. 

Kanskje ikke så ukjent fra andre statuer man kan sitte på? Nasreddins lure smil får også meg til å smile, og gir dermed en god start på dagen.

Nodir Devonbegi Madrasah

Rett bak statuen av Khoja Nasreddin Efendi ligger Nadir Divan-begi madrasah, som er dekorert i typisk sentralasiatisk stil.

Bildene av fugler, dyr, mennesker og sol på Nadir Divan-begi Madrasah, er likevel ikke helt vanlig for denne type religiøse monumenter.

Madsrashen ble bygget etter modell fra Sherdor-madsrashen i Samarkand, men her er løvene i inngangsporten byttet ut med mytiske fugler, som visstnok skal bringe lykke og glede.

En madrash er betegnelsen på en religiøs skole i den muslimske verden. Mange av disse er forøvrig gjort om til museer i dag.

 

The Ark Fortress

Denne enorme festningen ble påbegynt allerede i det 5. århundret, men mesteparten av det man ser i dag dateres tilbake til 1600-tallet. 

Festningens beryktede fengsel, Zindan, ble bygget på 1700-tallet. Her ble mer enn 40 farlige kriminelle ble holdt i sjakk under bakken.

I dag rommer  mesteparten av festningen et museum, som er åpent for publikum. Skal du se alt, bør du sette av minst en halv dag, da det er er mange rom og kroker i denne enorme bygningen.

 

Chor Minor

Et kvarters spasertur østover fra gamlebyen ligger Chor Minor, som er et av de mest avbildede byggene i byen. Chor Minor betyr “fire minareter” på tajik, og bygget er kjent for sine fire turkisblå tårn.

Ettersom jeg hadde begrenset tid, gikk jeg hit på kvelden etter at det hadde blitt mørkt. Etter å virret litt fram og tilbake gjennom noen stille bakgater, oppdaget jeg plutselig de blå tårnene i måneskinnslyset.

Bygget var mindre enn jeg hadde forestilt meg, men ikke mindre imponerende av den grunnen. Chor Minor ser ut som en stol som er snudd opp ned, med stolbena pekene rett opp i luften.

Selv om navnet gir assosiasjoner til bønner og religion, ble Chor Minor ikke bygget med tanke på dette. Tvert om ble bygget med de 17 meter høye tårnene bygget  i 1807, som var en periode med kulturell stagnasjon. Mannen bak verket var forøvrig en rik turkmensk kjøpmann.

Kalyan-plassen

Midt i gamlebyen ligger Po-i-Kalyan (skriver også Kalon/Kalan) som er et religiøst kompleks bestående av tre deler: Kalyan-moskeen, Kalyan-minareten og Mir-i-Arab Madrasah.

Områdets  store åpne plass, Po-i-Kalyan-plassen, er gamlebyens historiske midtpunkt.

Her ligger en av de mest imponerende monumentene i byen, nemlig den 1200 år gamle Kalyan-minareten. Tanken på at man kastet fanger herfra en gang er ikke like hyggelig.

Ved siden av minareten som ble reist for første gang på 1100-tallet, ligger et annet flott bygg, nemlig 1500-tallsmoskeen som ble bygget på samme sted som en tidligere moske.

Ettersom det er lavsesong er det nesten bare lokale folk å se på plassen denne dagen. En gjeng med tenåringsjenter har satt seg ned på en benk ved siden av minareten. De ler og smiler, og en av dem hilser mens hun kaster på det lange håret.

-Kan jeg få ta et bilde av dere, spør jeg før jeg har tenkt ut noe smartere å introdusere meg med.

-Yes, sure, smiler svarer en jentene på engelsk, og poserer villig.

Kontrastene mellom de gamle religiøse bygningene og de moderne smilende jentene er stor.

Bolo Haouz-moskeen 

Rett overfor den store Ark-festningen ligger en historisk moske som ser litt annerledes ut enn de andre jeg har vært innom. Utenfor er det fylt med sko, så det er tydeligvis bønnetid.

Bolo-Khauz Mosque skal visstnok ha blitt  bygget  på ordre fra en dame, nemlig emirens kone. 

Andre kilder mener den ble bygget fordi Emir Shakhmurad ønsket en moske der han han kunne være sammen med og be sammen med vanlige folk. Begge historiene duger for min del.

Tilfeldigvis oppdager jeg tavlen med digitale tall på veggen til venstre. Min første tanke, er at det er nummeret på versene eller bønnen som siteres under bønnen.

Men dette er Usbekistan, der islam er hovedreligionen. Og tallene på tavla er tidspunktene for neste bønnestund. 

Som besøkende og kristen er jeg imidlertid velkommen inn i moskeene, så lenge jeg dekker til hår og ben. Jeg synes også det er hyggelig å besøke moskeer, da jeg tenker at det i bunn og grunn er større likheter mellom de gode budskapene i islam og kristendom enn det er ulikheter.

Noen av de fineste byggene jeg har sett rundt i verden er religiøse bygg, og Bolo Haouz-moskeen er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste sammen med andre deler av Bukhara.

 

Old Bukhara Resturant

Etter tips fra Tripadvisor velger jeg å spise middag på Old Bukhara Resturant, som ligger kun et par hundre meter fra hotellet mitt.

Jeg blir tattgodt i mot av Sharipov Sharif, som eier stedet. Han viser meg inn i et lite, intimt rom med dekorasjon som minner på meg at jeg befinner meg midt en en av Silkeveien viktigste historiske byer.

Også her er jeg nesten alene, med unntak av et tilsynelatende usbekisk par og en kompis.

Menyen står på både engelsk, usbekisk og flere andre språk. Jeg bestiller et glass lokale rødvin, og velger en treretters med forrett, hovedrett og dessert.

Jeg spiser meg sakte gjennom salat, grønnsaker og litt kjøtt, og avslutter med en liten kakebit. Nydelig måltid, og kaken var en høydare for meg vanligvis ikke spiser desset.

På vei ut viser Sharipov meg rundt i det store resturantlokalet, som innholdet flere rom, barer og uteresturant.

-Om sommeren er det fullt her ute på terrassen, smiler restauranteieren, og ønsker meg velkommen tilbake når det blir varmere i lufta.

Hvem, vet kanskje reiser jeg tilbake hit en annen gang. For Bukhara ga absolutt mersmak, og ett døgn er naturligvis altfor lite i denne eventyrlige byen på Silkeveien. Dessuten er det nok litt bedre å sitte ute i sommerhalvåret enn i februar med så vidt over 5 grader.