Chopins vinterdrøm på Mallorca

Klosterbyen Valldemossa har gitt inspirasjon til munker, kunstnere og artister siden 1300-tallet. Den lille kalksteinbyen  17 kilometer fra Palma innbyr til museumsbesøk, shopping, kafebeøk og nytelse av de vakre fasadene.

Med leiebil og tre dager til disposisjon lider vi valgets kvaler når det gjelder prioritering av tid og gjøremål. Mallorca er, som navnet tilsier, major, den største av de fire øyene i Baleargruppen. Fra Palma i sør til Alcudia i nord er det 58 kilometer, som for det meste går via fire- eller seksfelts motorvei.

De mest interessante stedene på øya ser imidlertid ut til å ligge langt vekk fra noe som ligner på en motorvei.  Vi bestemmer oss for å besøke noen utvalgte steder på vestkysten og i helt sør på øya.

Uten å ha lest oss særlig opp på forhånd, velger vi innlandsbyen med det innbydende navnet Valldemossa som første stopp. Den lille byen  ved foten av Tramuntana-fjellene ligger  kun 17 kilometer fra Palma, og befinner seg litt over halvveis  mellom hotellet vårt i El Arenal og havnebyen Port Soller på vestkysten.

Lego i kalkstein

Vi følger motorveien M-13 fra Arenal  rundt den majorkinske hovedstaden, og svinger av til venstre inn på den langt smalere Ma-1110-veien. Ma-1110 tar oss oppover  i retning nordvest og fjellene. Men vi skal ikke lenger enn et par slakke svinger,  før målet åpenbarer seg foran oss: På den andre siden av veien, i ly av en høy åskam, klumper en beige klynge av hus seg fast. De legolignende klossene i kalkstein med fasader og grunnmurer tilbake til middelalderen klamrer seg til hverandre i typisk middelhavsstil. Ifølge google  huser Valldemossa til sammen rundt 2000 fastboende. På avstand ser vi imidlertid ikke en eneste bevegelse inne i steinklossbyen.

 

Vi følger veien videre rundt bebyggelsen, og oppdager at stedet er alt annet enn uberørt når man kommer inn fra oversiden. Her møter vi en jevn strøm av mennesker på vei frem og tilbake, og oppover og nedover fortauet som følger hovedveien.

Vi svinger leiebilen inn på en av flere parkeringsplasser, og betaler for knappe to timer.  Flesteparten har et turistisk preg over seg i form av kamera med vide linser, ivrig googling på mobiltelefoner etterfulgt av peking i alle retninger, eller høylytte diskusjoner med naboen på andre språk en kastellansk eller majorkinsk.

 

Avslappende vandretur

Vi trenger verken kart, mobiltelefon eller å avslører oss på dårlig spansk for å finne veien inn til Valldemossa sentrum. Vi følger bare  den tynne strømmen av mennesker inn i den brolagte veien, som etter hvert går over i en bilfri handelgate med kafeer, gallerier, oliventrær og små butikker med kortreiste og langfraktede tekstil- og matprodukter.

Til tross for at det er en del turister, er det langt fra overfyllt i gatene, og i flere av butikkene er vi de eneste besøkende. Det et er null stress. Hyggelige butikkansatte fortsetter med sitt etter å ha spurt oss om vi trenger hjelp, og fått til svar at vi «bare ser».

Den gamle mannen i souvernirbutikken smiler fortsatt etter jeg har lattermildt har prøvd alle hattene på stativet hans uten å legge igjen en eneste euro. Sånt er hyggelig!

Vi slentrer videre nedover brosteinene, fortsatt uten kart og googlehjelp. Valldemossa er ikke større enn at det er vil være et bonus for eventyrlysten om vi går oss vil. Den kuperte vegitasjonen gjør det lett å navigere seg tilbake til den øvre delen av landsbyen. Det er bare å følge en av de vertikale gatene som går fra øvre del til nedre del.

 

Historisk kunstnerromanse

Det mektige Reial Cartoixa er et naturlig midtpunkt i byen. Kirken med det blåmalte tårnet er fortsatt i bruk, men det karthusiske klosteret fra 1399 ble nedlagt på 1800-tallet, og i dag er mesteparten av bygget museum.

Chopin? Vi må lese to ganger.  Joda, det står «Frederic Chopin museum»  på et skilt, med en pil innover i det gamle bygget.

Jeg har besøkt den polske komponistens hus og museum tidligere, men det var utenfor Warsawa. Faktisk barndomshjemmet hans.  Så hva har han med en kalksteinslandsby i den majorcinske fjellheimen å gjøre?

Jeg ser rundt meg og tenker et øyeblikk at den landsbyen er vakker nok som den er uten å måtte lokke med utenlandske artister for å øke besøkstallene.

Men det polske komponistvidunderet likte seg så godt her at han ble boende en hel vinter. Sånt setter sport i små miljøer. Hvert år arrangeres det Chopin-festival, og det er umulig å besøke Valldemossa uten å få med seg historien om Fredreric Choping og den franske forfatterinnen George Sand, som han tilbrakte vinteren 1838/39 her sammen her.

 

Appelsiner og blomster

Klokka går fort når man stopper opp på hvert hjørne for å lukte på blomsterkassene under vinduene, eller beundre de bueformede dørene som så dagens lys i på 1600-tallet.

Den fine labyrintformede blomster- og frukthagen foran Reial Cartoixa stjeler også fra våre tilmålte to timers parkeringstid. De grønne buskene og duftene gir et deilig avbrekk fra de åpne gatene og plassene, der sola allerede varmer godt i slutten av april. En familie leker gjemsel mellom appelsintrær og blomster, til glede for skuelystne i det blå tårnet som ruver over hagen.

Valldemossa har mye å by på for alle sanser. Man trenger ikke være en begavet pianist eller forfatter for å forstå at de som kommer hit blir værende en stund. Tanken på å leie seg inn for en natt på et av de små hotellene  virker lokkende. Å våkne opp til rykende varm kaffe på balkongen, med dalen foran i full blomstring står på listen over et senere besøk på øya….Det får bli neste gang.