– Dra til Kinn og bli rik!

Slik lød ordtaket om den grønne og ville klippeøya Kinn på 1850-tallet.

Rutebåten fra Florø tar en halvtime, med stopp på naboøya Reksta, før vi ankommer Kinn. Med oss fra Florø er guide for dagen, Torleif Reksten. Det er stille og antydning til sol, og på veien utover får vi en introduksjon til skjærgården vi passerer gjennom. Navnet avslører at guiden vår kommer fra øya Reksta.

– Alle som heter Reksten, kommer opprinnelig fra den øya, sier han, og peker utover på øya som er hans hjemsted, og som vi snart skal innom. Reksta har fortsatt rundt 80 fastboende og en liten butikk i havnen.

Guiden forteller om Florø og øyene utenfor. Byen var en av ytterst få som ble anlagt på grunn av beliggenheten og næringen, uten at det var noe bysamfunn fra før.

– Vanligvis fikk et sted bystatus fordi det allerede var et aktivt samfunn på stedet. Men her bodde folkene ute på øyene, der silda var. For å kunne selge sild direkte måtte man ha by- eller ladestedstatus, noe man ikke hadde på øyene. Man måtte reise til Bergen, som var en tungvin omvei for å selge silda, forteller Torleif.

Florø ble derfor anlagt for å sikre innbyggerne i området handelsrettigheter til fisken de trakk opp utenfor stuedøra.

I 1850 bodde det 50 personer i Florø, som fikk bystatus og ble senter for sildefisket i 1860. I dag har Norges vestligste by runtd 9000 innbyggere.

 

Helleige menn fra Vesterøyene

Helt fra vikingtiden har den værharde øya Kinn vært forbundet med myter, og steinkirken på yttersiden har vært i bruk sammenhengende fra 1100-tallet. Funn av beinrester på Kinn og på klosterøya Selje lenger nord på Stadlandet, ga næring til legenden om de hellige menn som «kviler på Selja og Kinn». Disse hellige mennene refererer i de fleste sammenheng til keltiske og skotske munker, og begge øyene har nære mytiske og historiske bånd til Vesterhavsøyene. Fra Kinn er det akkurat like langt til Oslo som til Shetland; ca 365 kilometer i luftlinje. Ettersom det kun er sjø mellom Kinn og Shetland, er avstanden her i praksis mye kortere enn både til Oslo og Trondheim, som er 340 km i luftlinje fra Kinn.

Sunnivalegenden

På Selje feiret man frem til 1300-tallet Seljumannamesse hvert år 8.juli. Det som skulle bli den store legenden i klostermiljøet for fremtiden, var imidlertid Sunniva-legenden, som vokste frem på 1100-tallet. Legenden handler om den keltiske prinsessen som rømte Irland fordi hun nektet å gifte seg med en hedensk vikinghøvding. Hun hoppet om bord i en båt, «uten seil og årer», og la skjebnen i Guds hender. Hun lovte Gud at hvis han reddet henne, skulle hun bygge en kirke på det stedet Gud førte henne.

På Kinn ble Sunniva-legenden videreført, og tatt et steg videre: Her var det ikke bare Sunniva, men også hennes to søstre, som rømte fra Irland. Søsteren Borni havnet på Kinn, og bygde derfor en kirke her. Den tredje søsteren i legenden, Ingeborg, er ikke knyttet til noen spesiell kirke på samme måte som Sunniva er til Selje og Borni er til Kinn. Men enkelte hevder at hun kom i land på Moster eller Utvær i Solund, der det har stått en kirke fra gammel tid.

 

Prinsesse Borni og trollet

Vår kunnskapsrike guide Torleif forteller videre om Borni mens vi står i den irrgrønne hagen utenfor kirken.
– Sagnet fortsetter med at Borni oppdaget at hun måtte ha hjelp til å bygge kirken her på Kinn. Den  eneste som kunne hjelpe henne var øyas største troll. Trollet var ikke vondt å be om hjelp. Men også han satte sine betingelser om at hun måtte gifte seg med han når kirken var ferdig. Dette hadde ikke prinsessa særlig lyst til, og hun så ganske mørkt på tilværelsen. Men siden Gud hadde reddet henne, og måtte hun holde sitt løfte og bygge kirken.
Trollet hadde dog gitt henne én mulighet til å unnslippe ekteskapet; Hvis hun klarte å gjette navnet hans.
Men hvordan i alle dager skulle hun kunne klare det? En dag kom trollet i kjempehumør og fortalte at nå var det bare spiret igjen, så var kirken ferdig. Borni var ikke like glad, ettersom oppfyllelsen av løftet overfor Gud, innebar det unngåelige troll-ekteskapet. Hun gikk seg derfor en lang tur. Så hørte hun stemmen til at av de andre tollene på øya. En trollmor vugget barnet sitt, og sa at det måtte sove. «For i morgen er det stor fest», sa hun ti småen i vugga, mens hun avslørte navnet til trollet som skulle gifte seg.
Borni bråsnudde, løp hjem til kirken, og stilte seg på fjellet over. Så ropte hun på trollet ved navn.
Trollet lystret, og prinsessen slapp å gifte seg.

– Dette er altså legenden om kirken her, som har vært i bruk uavbrutt siden 1100-tallet. At det er jenter som ble helgener er ganske uvanlig på denne tiden, understreker Torleif.

 

Sildeeventyrets opptur og nedtur

Historiske funn tyder på at det Kinn var en av de første stedene som ble bebodd etter siste istid. Det karakteristiske todelte fjellet Kinnaklova har fungert som seilingsmerke så langt tilbake man kan huske. På 1850-tallet var havet fullt av sild, og folk strømmet til Kinn for å sikre seg sin del av det man trodde var et utømmelig hav av «gull».
– Inntil 15 000 mennesker kunne være her samtidig i sildesesongen, og det hersket rene Klondyke-tilstander blant fiskerne og deres familier, forteller Torleif.
Det er vanskelig å forestille seg at så mange mennesker får plass på den lille øya, som ikke er større enn 7,3 kvadratkilometer, og hvor mesteparten er fjell.
Men sildeeventyret tok slutt like brått som det startet. Allerede på 1870-tallet var sjøen tom for sild, og mange slet med stor gjeld. Hungersnød og elendige hygieniske forhold førte til nød og elendighet.
I dag bor det tre fastboende på øya, mens resten av av de velholdte husene er bebodd av sommerturister med røtter på øya.

 

Middelalderkirken 

Kinn er nevnt i Kristenretten på Moster fra 1024, som er de første kristne nedskrivingene i Norge. Dette er allerede fem år før slaget på Stiklestad ,
Den grå middelalderkirken er overraskende fargerik og vakker inni, og det holdes gudstjeneste og bønn hver dag i juli, uavhengig av hvor mange som møter opp. Det røde trehuset ved siden av er over 200 år gammelt, og har vært flyttet flere ganger.
– I gamle dager hadde man ikke råd til å kjøpe nytt, så man rev ned huset planke for planke, og satt det opp igjen på det nye stedet man flyttet til, understreker Torleif.
Om sommeren fungerer huset som bolig for kirkevakten, som er ansvarlig for å holde gudstjeneste om ettermiddagen og bønn om formiddagen hvis noen ønsker. «Stillingen» som kirkevakt er frivillig, og man trenger ikke formell utdannelse som prest. Man får skrevet ut eller tilsendt teksten som skal brukes.
– Vi trodde det skulle bli vanskelig å få noen til å være her ute, men det er faktisk veldig mange som har meldt seg, forteller guiden.

Kinnaspelet

Hvert år spilles «Kinnaspelet» i området rundt kirken, og i år var det den 32.utgaven av forestillingen. Rutebåtene går kontinuerlig i skytteltrafikk mellom Florø og Kinn de to dagene spillet foregår, og flere tusen er innom øya.
Kinnspelet handler om innføringen av protestantismen på 1500-tallet, og motstanden den møtte før den ble etablert. Danskekongen sin fut kom til Kinn i 1537 og forkynte at pavens tid var forbi. Kongen skal nå eie alt kirkegods, og en ny luthersk prest må settest inn. Bygdefolket nekter, og  slår spontant ring om kirken og presten sin. Gjennom spillet får man høre legenden om hvordan kirken blei bygd, og om den kristne prinsessa Sunniva på Irland som rømte frå vikingkongen Ramn som vil ha henne til dronning. Som kjent endte hun og søstrene på vestlandet, og Sunniva ble helgen i landsdelen.

Torlief Reksten har deltatt i 30 av 32 versjoner av Kinnspelet, nå sist som «kaptein» på vikingskipene som kommer inn på spelet. Tilsammen deltar rundt 165 folk hvert år.

 

Rundtur eller topptur

Den høyeste punktet på klippeøya måler 315 meter over Atlanterhavet, og naturen innbyr til fotturer både rundt øya og opp til Kinnklova. Turistforeningen har også en ubetjent hytte med ni sengeplasser på øya, som er et sguprt utgangspunkt for fotturer.

Vi velger å gå opp den grønne, bratte hellingen mellom de to fjelltoppene som utgjør Kinnklova. Med advarsel fra de fastboende om at ikke alle sauene er like vennlig innstilt til hunder, unngår vi områdene der villsauene beiter. Øya har to typer sauer; de tradisjonelle hvite, og de vestnorske ursauene som er nært beslektet med de moskuslignende og hornete sauene på Færøyene. De siste har vi ikke lyst til å møte på med vår snart 13 år gamle vorsteh Linux.

Å komme seg gjennom saueportene er utfordring nok, ettersom de har doble porter, hvor man ført må gå inni én, før man kan åpne den neste. De er forbeholdt turgåere på to ben, eller små gjeterhunder, og selv om Linux etterhvert lærer seg trikset for å komme gjennom, må vi løfte han over det trangeste av grindene.
På stien møter vi en familie, og på spørsmål om det er bratt, svarer de to yngste jentene «ja», samstemt.

– Er det verdt turen da? lurer jeg.

Et like samstemt «ja» fra de samme jentene gjør oss noe mer optimistiske.
Men småjentene hadde rett: Veien opp til toppen av Klova er mer utfordrende enn den ser ut på avstand. Ikke hellingen, men leire, grus, og løse steiner gjør det tidvis vanskelig å få fotfeste, og gresset utenfor stien skjuler flere usynlige plumpehull. Men vi kommer oss opp, både vi og ivrige Linux. Utsikten på toppen er definitivt verdt turen, selv på en gråværsdag som dette.
Vi er heldige, og rekker både lunjspause med medbrakt niste og båten tilbake til Florø før regnet setter inn.

En uventet flott dag, med masse historie og naturopplevelser skrives inn i den seks dager lange vestlandsferien vår.