En sau til begjær
Madagaskar har rike tradisjoner innen musikk, kultur og folkeliv. Og ofring av dyr foran kritiske aktiviteter. Da jeg skulle forlate øya ble det kalt inn til fest og slakting av sau, – for at min tur hjem til Norge skulle gå bra.
Bagasjen min, som for det meste består av gaver i form av skjell og treskulpturer, er for lengst pakket og klargjort for avreise. Det gjenstår bare å si adjø til alle menneskene jeg har blitt kjent med i løpet av halvåret i landsbyen. Trodde jeg.
Men så enkelt skulle det ikke være å forlate familien som har hatt meg som gjest annenhver helg i seks måneder. Det å legge ut på en lang reise er forbundet med stor fare, og det gjelder å blidgjøre forfedrene slik at de passer på at den reisende kommer trygt frem til destinasjonen.

Det var en vakker sau. Det VAR…Men når dyret ofres til ens eget ve og vel er det ingen grunn til å henge med huet..
Rhina, som er eldst av de tre brødrene i familien, har forberedt seg godt til denne morgenen. De har hatt familieråd og funnet frem til den vakreste sauen på torget i Toliara, og nå står den geitelignende sauen og stirrer meg dypt inn i øynene på gårdsplassen til min snart X-annenhver-helge-vertsfamilie.
Når en sau skal slaktes som offergave, er det viktig at dette blir gjort i tråd med gamle gassiske tradisjoner. For å unngå at blodet kommer i kontakt med bakken bindes bena sammen foran og bak, slik at sauen ikke får mulighet til å bevege på seg når strupen skjæres over. Selve kuttet er ikke større enn at blodet renner ut i en jevn og tynn stråle, og samles opp i en skål som er plassert under halsen på sauen. Det stakkars dyret har ikke annet å gjøre enn å akseptere sin skjebne, mens livet bokstavelig talt renner ut. Den ser på meg med et sørgmodig blikk, som om den nå har innsett at det ikke finnes noen utvei, før den uten en lyd rykker til og lukker øynene for godt. Makabert?
Ifølge Rhina og broren hans lider ikke sauen lenge, til tross for at den sakte men sikkert tappes for blod før den sovner inn på bakken foran oss.
Min gassiske venninne Antonine må likevel snu seg bort et par sekunder.
– Det var en vakker sau, sier hun. Jeg er helt enig. Det var en vakker sau, mye penere enn de andre jeg har sett på Madagaskar.
Rhina og den andre broren hennes flirer av oss.
– En sau er en sau, og denne var akkurat som alle andre sauer, insisterer de to leende. Det er tydeligvis ikke mye sympati å hente hos guttene. De fleiper med at jeg burde være glad for at sauen som slaktes er et vakkert dyr.
– Husk, du skal reise helt til Norge, og du kan trenge litt godvilje fra våre forfedre på den lange ferden. Sant nok. Sauen ofres ene og alene for meg og for at jeg skal få en trygg reise hjem til Norge.
– Søstern (rd. anm. Antonine) skal riktignok være med til hovedstaden, men det er på grunn av deg vi valgte sauen, sier Rhina.
Jeg burde føle meg beæret, og det gjør jeg også. Jeg er bare ikke helt vant til at man tar livet av et dyr fordi jeg skal ut å reise.
På Madagaskar er det derimot vanlig at en ofrer et dyr hvis en nær slektning eller venn skal ut på en farefylt reise. Jo lengre reisen er, desto mer farefylt er den, og det sier da seg selv at det å reise helt til Norge må betraktes som ekstremt farlig i gassernes øyne. Ettersom de fleste gassere ikke har råd til å reise med fly til utlandet eller til hovedstaden, kvalifiserer en bussreise til andre deler av landet til at offerritualet må gjennomføres før avreise. Far i huset fortalte meg at dette er en tradisjon som han lærte av sin far da han selv var ung. Men ettersom faren og moren hans hadde dårlig råd, var det som regel høns og annet fjærkre som ble ofret. Sauer og geiter ble kun ofret ved meget spesielle anledninger…
For å avslutte en historie som er for lang til at den får plass her: Vi ble velsignet med hell og lykke mens de andre ble mette på sauekjøtt.
Og vi ble alle etterhvert lystige på rum og reggae…snipp, snapp snute…