Fire nedturer – fire erfaringer rikere

 

Å reise til andre kontinenter byr på store gleder, men også noen nedturer. Her er fire negative opplevelser fra mine reiser.

Enkelte nedturer kan du begrense omfanget av ved å gjøre leksene dine i forkant. Men selv om du er aldri så ivrig på Google,  er det ikke til å unngå at virkeligheten fortoner seg noe annerledes enn subjektive anmeldelser på nettet. Det bør vi faktisk være glade for, ettersom det ville blitt kjedelig hvis alt var forutsigbart.

Under følger erfaringene fra noen av mine skuffelser, som i ettertid også har gitt meg verdifull kunnskap.

 

 Dyrt og dårlig hotell på Filippinene

Mannen min og jeg skulle på ni dagers ferie i Østen i 2014; tre dager til Vietnam og seks dager på Filippinene.

Hotellrom for begge stedene ble bestilt via diverse bookingsider hjemmefra, deriblant rommet på Hotel Subic Bay Yacht Club fire times kjøring fra Manila. Vi valgte dette hotellet ettersom dette var det eneste hotellet med stort svømmebasseng i området. Prisen var det dobbelte av hva de tok på de enklere og mindre hotellene i området. Men siden dette var få uker før Masters-NM i svømming her hjemme, var jeg villig til å betale litt ekstra for en 40 meters langt og rett treningsbasseng.

Det er et dårlig tegn at man er eneste gjest på et hotell, og vi skjønte etterhvert hvorfor. Møblene var slitte, WiFI-en  funket dårlig og service var generelt lav. Slik kan jeg dog leve med til en viss grad hvis jeg betaler deretter.

Det verste var at personalet stjal fra rommet.  Kremer, aftershave, svømmebriller og en del andre forholdsvis små ting forsvant litt etter litt. Først trodde vi det var vi selv som hadde pakket det bort og ikke husket det, men ettersom dagene gikk var det flere og flere ting som forsvant. Mannen min mistet også en badebukse i garderoben ved bassenget, og han var eneste på stedet bortsett fra personalet.

For å syreteste at ting faktisk ble borte, og at det ikke bare var vi som var svimete, la jeg en dag igjen noen vietnamesiske sedler åpent i en skuff før vi gikk på stranda en dag.  «Lokkematen» var borte da vi kom tilbake, og det var således ikke lenger noen tvil om at det hadde vært folk på rommet og i skuffen.

Det som virkelig skuffet oss, var holdningen vi møtte fra hotellets side da vi gjorde resepsjonisten oppmerksom på dette. Han bare smilte og sa «Det var jo synd». I ettertid har vi sett at stedet får ekstremt dårlig omtale på Tripadvisor og andre nettbaserte reisefora. Dårlig service, overpriset og tyveri fra rommene nevnes. To uker etter hjemkomst føyde nok en dårlig omtale av stedet seg inn på listen. Denne gangen signert undertegnende.

 

Lekse lært:

Dyrt er ikke nødvendigvis bra, og les andres omtaler før du bestiller! Husk at det er en grunn til at sider som Tripadvisor er blitt populære…

 

Drittleie indianere i Bolivia

Jeg hadde hørt mye positivt om Bolivia før jeg reiste dit som ryggsekkturist. Peru hadde jeg derimot blitt advart mot, ettersom landet har hatt en rekke perioder med gueriljavirksomhet i tillegg til høy kriminalitet i byene. Vi opplevde det motsatte av hva vi hadde blitt forespeilet.

Som hvit turist i Bolivia møter man på enkelte steder sterk misnøye med ryggsekkturister fra vesten. Bolivia er et ekstremt fattig land og er også det landet med høyest prosentandel indianerbefolkning i regionen. Dette har for lengst gjort befolkningen til utstillingsobjekter og fotoobjekter for turister, uten at befolkningen selv har fått noe igjen for «poseringen».

Indianerne i klassedelte Sør-Amerika har en lav status blant mestizo-befolkningen, det vil si etterkommerne etter spanjolene.  Invasjonen av fotogale turister fra Europa, Australia og ikke minst USA gjør dem ikke mer vennligsinnede overfor gringos.

Bolivia er nok det landet jeg har opplevd den sterkeste synlige misnøyen og tidvis meget synlige foraktet overfor turister blant den kvinnelige lokalbefolkningen. Men når dette er sagt, møtte vi naturligvis også hyggelige folk i La Paz.

 

Lekse lært:

Ikke tro du er Guds gave til lokalbefolkningen selv om du har penger og kan kjøpe souvernirer med fine farger.

 

 

Kriminelle Karibia

Jeg nevner regionen som helhet, ettersom dette gjelder flere av øyene i De karibiske hav.

De mest populære turistøyene i Karibia er dyre, og ofte legges det på noen ekstra dollar hvis det er mulig. Enkelte av øyene og kystnasjonene i Mellom-Amerika finner du også høyt oppe på den usexy statistikken over land med verdens høyeste kriminalitet.

Når dette er sagt, husk samtidig at Karibia er fellesbetegnelsen på et stort område som har mye positivt å by på. Det gjelder å sette seg inn i forholdene dit du har tenkt deg, og være obs på de negative sidene. Det har mye å si hvordan du oppførere deg og hvordan du møter jenta eller gutten som vil selge deg frukt på stranda eller fra et padlebrett.  Ofte lønner det seg å kjøpe en liten ting for høflighet og for å gi et godt førsteinntrykk hvis du skal være der noen dager.  Dette er som sagt et område med mye kriminalitet, og du vet aldri hvilke kontakter den søte jenta med fruktfatet har. Jeg har hørt om flere seilere som har kommet tilbake til rundstjålet båt etter å ha vært uhøflige og avvisende mot lokale gutter som har tilbudt å passe båten for noen få dollar.

På samme måte som i deler av Sør-Amerika, er lokalbefolkningen i Karibia lei av å stå på utstilling for hvite turister og i tillegg bli behandlet som undersotter 120 år etter at slavehandelen ble opphevet. Arrogant oppførsel kan i verste fall medføre overfall og ran neste gang du går alene.

Jamaica har et spesielt dårlig rykte på grunn av kriminalitet, og det er ikke noe sjakktrekk å ta på seg hele smykkeskrinet når du går ut.

Jeg tar også med hovedstaden på lille St. Vincent og Grenadinene, hvor jeg ble sterkt oppfordret til ikke å gå alene etter mørkest frembrudd. At hovedstaden med 15.000 innbyggere på den lille øynasjonen kun mangler en W for å hete det samme som hovedstaden på Jamaica, mener enkelte ikke er tilfeldig. Lille Kingstown på St. Vicent har etter sigende nære forbindelser til storebroren Kingston på Jamaica.

Et godt tips for å unngå uønsket oppmerksomhet er å ikke begi deg innpå noen dypere diskusjon med aldrende rastafyrer med meterlange ganjamarinerte dreads i hår og skjegg. Selv er jeg både fascinert av rastareligionen og stor fan av både Bob Marley, gode gamle The Wailers, Eddy Grant og resten av den karibiske reggaefamilien. Men det er langt fra de hyggelige flørtende rastagutta du møter på stranda til de utrøyka, aldrende og bitre sinnataggene som har lagt sitt hat på alt hvitt som går på to ben.

Allerede på 1990-tallet møtte jeg franskmenn på den franske øya Reunion i Det indiske hav, som fortalte at de heller reiste hit enn til Antillene i Karibia. De var lei av å bli skjelt ut, trakassert og uglesett av deler av befolkningen på de karibiske øyene.

 

Karibia er imidlertid full av hyggelige øyer, landsbyer og mennesker, så det gjelder bare å holde seg unna situasjoner og steder som kan føre til uhyggelige opplevelser. Min favoritt i Karibia-regionen er lille, grønne og fredelige Dominica. På grunn av få lange badestrender er det færre turister som besøker denne øya enn naboøyene.  Du blir derfor tatt bedre imot her enn på flere av de andre øyene. Er du glad i natur og kultur, er imidlertid Dominica en innertier.

 

Lekse lært:

Ta normale forholdsregler, ikke gå med store verdier på deg, og hold deg unna mørke bakgater. Prøv for all del ikke å virke belærende, men vær heller ikke unaturlig forståelsesfull.

 

 

Australias mørkere side

Jeg tar også med Australia på listen over land som har skuffet. Ikke på grunn av naturen, for den er helt fantastisk, men på grunn av holdningene overfor egen urbefolkning. Dette gjelder spesielt i de nordlige områdene som Northen Queensland og Northern Territory.

Australia er det eneste landet der jeg har sett fire hvite mannlige vektere stå å sparke en sort dame som ligger på gulvet i en heis i fosterstilling og ber om nåde. Grunnen var at hun var full og derfor ikke fikk komme inn på nattklubben.

Publikum, bestående av hvite australiere, sto og så på. Ettersom jeg var utlending utnyttet jeg min «naivitet» og ba vaktene om å slutte med sparkingen og heller gå å skamme seg. Jeg fikk jenta til å reise seg, og det viste at hun ikke var mer beruset enn de fleste andre på nattklubben. Men hun tilhørte feil folkegruppe.

På min første tur til Australia, bodde jeg noen dager hos en hvit dame i Townsville.

Under middagen en dag peilet tema inn på aboriginerne og øyboerne fra de nærliggende øyene i Melanesia og Ny-Guinea, som også er tallrike i området.

Hun himlet med øynene og forklarte oss at det er forskjell på The Islanders og The aboriginals.

− Øyboerne kan du lære noe. Jeg spurte hva hun mente, og hun utdypet den holdningen mange deler; «Aboriginals are born stupid»

Det hører med til historien at hun var lei gjengen med fulle aboriginere som satt i parken og av og til slang dritt etter hennes 14 år gamle datter på vei til skolen. Men derfra til å påstå at de er født dumme,  var litt i overkant av hva jeg forventet å få som forklaring.

Under det samme oppholdet tok jeg bussen  fra Townswille til Cairns,  en tur på fire timer.  Jeg endte opp i dobbeltsete med en 22 år gammel aboriginal-jente. Hun hadde med seg babyen sin, var veldig hyggelig og virket alt annet enn forfyllet eller «født dum».  Men hun var den eneste «innfødte» på bussen.

Dagen etter møtte jeg en fyr fra den samme bussen, som fortalte at han syntes det var hyggelig at jeg hadde sittet sammen med henne. Men det viste også at jeg var utlending.

-En hvit Aussi ville aldri satt seg sammen med en sort, dessverre. Rett og slett fordi det» gjør man ikke», forklarte han, tydelige oppgitt over hvordan de kulturelle fordommene hadde utviklet seg i landet hans.

Å oppleve slikt på nært hold er sjokkerende for en nordmann som bare har hørt positivt om Australia.  Det skal imidlertid ikke legges skjul på at deler av urbefolkningen har problemer med alkohol og narkotika. Men det bør ikke gi rett til å utøve vold mot forsvarsløse personer.

Urbefolkningen i Australia fikk stemmerett først i 1962, og selv om det gradvis blir bedre, lever store deler fortsatt som annen rangs borgere i eget land. Dette er folk som har overlevd i ørkenen i 40.000 år, der vi «hvite» mest sannsynlig ville dødd av tørst etter noen timer.

Til sammenlikning opplevde jeg maoriene på New Zealand som en gruppe med tilnærmet likeverdig status som landets hvite «nykommere».

 

Lekse lært:

Sett deg inn historien til landet, så finner du muligens også forklaringer på det du observerer. Land og steder som fremstår som kulturelt likt vårt eget, trenger ikke være det. Å overføre norske verdier til andre land du ikke kjenner så godt, er også ofte naivt og som regel nytteløst. Det norske velferdssamfunnet går de fleste andre nasjoner en lang gang når det gjelder økonomisk og sosial trygghet for individene, og våre verdier oppfattes derfor heller som naive enn som overførbare til andre samfunn.