På historiske veier i Georgia

Har du én gang vandret under de gamle trebalkongene i gamle Tbilisi glemmer du det aldri. Ei heller den tre tusen år gamle hulebyen Uplistsikhes, eller Stalinmuseet i Gori, som fortsatt står uendret siden kommunismen falt.

Selv om hovedstaden Tbilisi har nesten tre ganger så mange innbyggere som Oslo er byen mer oversiktlig enn de fleste storbyer vi har besøkt. Fra elven Mtkvaris bredder klatrer den gamle trehusbebyggelsen oppover de bratte åssidene på begge sider. På den ene siden ruver Sameba-katedralen og Metekhi-klippen med statuen av byens grunnlegger, Kong Vakhtang Gorgasali. Ifølge sagnet oppdaget Kong Gorgasali de varme kildene i området ved at han under en jakt skjøt en fugl som falt ned i en av kildene og straks ble kokt. Kong Gorgasali, som ble født i år 440 etter Kristus, ga så ordre om at det skulle bygges en by ved disse kildene. Den skulle hete Tbilisi, som betyr «byen med de varme kilder» på georgisk. Om lag hundre år senere ble byen hovedstad i landet.

På den andre siden av elven dominerer Narikala-festingen og den store hvite statuen av Karteli Deda, – Mor Georgia, som skuer utover byen fra åssiden. I hendene holder hun to gjenstander som ifølge lokalbefolkningen står som nøkkelsymboler for den georgiske nasjonen; vinkrukken som er en gave til venner og gjester, og sverdet som beskytter landet mot dets fiender. Og er det noe Georgia har hatt nok av så er det nettopp fiender. Innbyggerne har gjennom årenes løp måttet kjempe mot tyrkere, bysantinere og mongoler. Til sammen har Tbilisi blitt erobret hele 29 ganger. De som gjorde mest skade var perserne, som i 1795 etterlot byen i grus. Likevel, den georgiske hovedstaden reiste seg som fugl Fønix, og på slutten av 1800-tallet hadde Tbilisi status som den viktigste byen i Kaukasus-regionen.

Les mer om Tbilisi

Dype tradisjoner

At georgierne har hatt bruk for sverdet flere ganger opp gjennom historien bekrefter guiden vår, Georgi, en reiselivsutdannet mann i midten av 20-årene som snakker flytende engelsk.

­– Vi har vært omringet av fiender gjennom tusenvis av år, forteller guiden. Georgia hadde sin storhetstid på 1200-tallet, men etter dette ble landet okkupert av mongolene, før så russerne tok over i 1801.

Georgi tar oss med til den gamle hovedstaden og Silkevei-stasjonen Mtskheta, som ligger tyve kilometer fra Tbilisi sentrum. Han vil vise oss den Unesco-vernede katedralen Svetitskhoveli, hvor de gamle kongene ble kronet og biskopene ordinert. Etter å ha korset seg foran den store inngangsporten tar han oss med innenfor de tykke murene som beskytter kirken mot fiender. Så stiger vi høyst ærbødig inn i det som er gjenoppbyggingen av landets aller første georgisk-ortodokse kirke. Kirkebygningen er fra 1100-tallet, men den er bygget på samme sted som den aller første kirken etter kristningen for nærmere 1700 år siden. Ifølge georgierne skal Kristus kjortel ha blitt gravlagt eller brent på dette stedet, og like etterpå skal det ha skjedd et mirakel ved at flere, såkalte «livgivende søyler», skal ha reist seg uten at noen berørte dem. Navnet på kirken, Svetitskhoveli, betyr rett oversatt » De livgivende søyler».

Spesielt gikk den russiske okkupasjonen hardt utover kirkene. Nesten samtlige kirkevegger med freskomalerier ble kalket hvitt, som et forsøk på å bryte ned det georgiske folkets identitet og selvfølelse.

– Se her, en del har vi klart å redde, forklarer han og peker på et stort freskomaleri på den ene veggen. De en gang så klare fargene bærer preg av tidens tann, både den naturlige slitasjen og laget med kalk som har dekket maleriet i lang tid.

Men for den dypt religiøse lokalbefolkningen er det langt viktigere at kirken fortsatt er åpen og kan brukes til hverdag og høytid. At georgierne tar sin religion seriøst er tydelig. Aldri før har vi sett et folkeslag som gjør korsets tegn så ofte som her.

­ Vi korser oss foran kirker, men også gjerne på steder hvor det det har skjedd noe spesielt, for eksempel en ulykke eller hvor det har skjedd noe historisk i forhold til religion, forteller guiden vår.

Grotteby med 20 000 innbyggere

Knappe 60 kilometer fra hovedstaden, og en kort biltur fra Josef Stalins fødeby Gori, ligger restene etter en av Georgias eldste sivilisasjoner. Den første bebyggelsen i grottebyen Uplistsikhes kan ifølge arkeologene dateres tilbake til det andre årtusenet før Kristus, mens de yngre delen ble bygget så sent som i siste delen av middelalderen. Byen, som lå strategisk plassert ved Silkeveien, huset i begynnelsen av middelalderen som mye som 20 000 innbyggere fordelt i mer enn 700 grottehus. Arkeologiske funn opp gjennom årene viser tydelig innflytelse fra både Iran, Lille-Asia, Armenia og Hellas, med merker etter såvel kristne som hedenske samfunn. Den gamle basilikaen ble reist i det niende eller tiende århundret, og er fortsatt i bruk ved spesielle anledninger.

Etterhvert som Mthskheta og senere Tbilisi tok over mer og mer av den religiøse og politiske administrasjonen mistet Uplistsikhes gradvis sin stilling som det viktigste kulturelle og religiøse senter i landet. Forskere har funnet ut at byen var delt i to deler, men de velstående på den ene siden, og tjenere og mindre bemidlede på den andre siden. Selv om innbyggerne bodde i grotter. De førstnevnte hadde både bad og vinkjellere, og enkelte mener at de aller første dokumenterte vinproduksjonen fant sted nettopp i Uplistsikhes.

 Stalins by

Det er ikke mange synlige minner etter sovjettiden i Georgia i dag. Unntaket er byen Gori, som i august ble bombet av russiske styrkert. En som ha besøkt et tidligere østblokkland vil nok dra kjensel på de store, kvadratiske og grå murbygningene som dominerer sentrum. Men så er dette også en av få steder hvor Josef Stalin fortsatt hylles som en helt. Foran rådhuset i byen står det som etter sigende skal være en av ytterst få gjenværende statuer av den kommunistiske lederen. Et stykke lengre bort i gata ligger Stalin-museet, som er bygget rett ved siden av barndomshjemmet til diktatoren. Her står også Stalins private pansrede lokomotiv, hvor vi får gå inn og se hvordan han levde under sine mange reiser.

Innenfor inngangsdøren til selve museet blir vi møtt av ung kvinne som presentere seg som guiden vår. Hun viser oss opp noen store, røde trapper, inn til noe som minner mer om et slott enn om et museum. Store malerier og bilder av Stalin på alle veggene vitner om at dette ikke er stedet å komme med negative kommentarer. Men guiden vår, som snakker så fort engelsk at vi har problemer med å følge med, betror oss at museet snart skal bygges om og moderniseres.

–  Det har ikke vært endret siden kommunisttiden, som dere sikkert har skjønt. Så det er nok på tide med en oppgradering på mange hold, avslører hun. Samtidig understreker hun at vi er heldige som er her nå før moderniseringen, ettersom denne fremstillingen av den kjente georgieren muligens snart vil være en saga blott.

Romantikk og piknik

Vel tilbake i gamlebyen i Tbilisi er det Narkilala-festningen som står for tur. Innenfor festningens vegger har det vært både palass, observatorium og fengsel opp gjennom årene. Den stupbratte veien fra fornøyelses- og kunstnergaten Chardin street opp til den 1600 år gamle festningen er heldigvis ikke mer enn en noen hundre meter lang, og utsikten fra toppen gjør det verdt å slite i ti minutter for å komme opp.

Festningsområdet består av to separate festningsmurer og en nylig renovert kirke.

Overraskende nok er lokalbefolkningen i stort flertall i forhold til turistene her oppe. De fleste er unge par som nyter den flotte utsikten mens de småkysser diskret. Vi husker med ett hva vår venn Georgi fortalte oss om at man bør unngå kyssing og overdreven klemming i nærheten av kirker. At de fleste kirker vi hittil har besøkt er omringet av forelskede unge par som kysser i ly av murveggene forklares han med et lurt smil og følgende kommentar; – Alle vet at man ikke burde, men det er jo her det er mest romantisk da. Og liten sannsynlighet for å bli oppdaget.

Det er tydelig at Narikala-området er populært også blant venninne- og kameratgjenger. I åssiden under festningsmuren har en gjeng unge menn slått seg ned med medbrakt mat og drikke.

– Kom og smak, oppfordrer en av mennene, og byr frem et plastglass med iskaldt øl som han har helt over fra en stor plastkanne. Ved siden av ligger ferskt oppbrutt brød og oppskåret saltfisk. Ølet smaker langt bedre enn forventet, og den av kameratene som snakker best engelsk stotrer frem at dette er favorittstedet for mange av byens innbyggere piknik.

Urørte kunstverk

Den georgiske hovedstaden byr på overraskende få spor etter sovjettiden og den lange russiske okkupasjonen. Fraværet av store, gråe megabygninger gjør at den ene kjempedigre boligblokken i nærheten av Sameba-katadralen nesten er som en attraksjon å regne. Ellers må vi langt ut i forstedene for å finne noe som kan minne om typisk østblokk- bebyggelse.

For de unge og vellykkede er det den hippe Vake-området som gjelder. Dette er en helt ny bydel som ligger en halvtimes spasertur fra gamlebyen og som minner om Frogner og Bygdøy Allée i Oslo. Her ligger kaffelatte-kafeene og internasjonale merkebutikker på rekke og rad.

Som turister uten altfor stor appetitt på shopping er det likevel Gamle Tbilisi som fanger vår oppmerksomhet. De gamle trebalkongene som henger over gatene har overlevd flere hundre år med okkupasjoner, kriger og jordskjelv, samtidig som georgiernes utmerkede håndverkstradisjoner avsløres i de detaljerte treutskjæringene som er så spesielle for denne regionen. Flere av balkonghusene er renovert og malt i sterke farger som blått, rosa og turkis. Det er likevel inne i de smale brolagte gatene vi oppdager de virkelige spektakulære eksemplene på den gamle Kaukasus-arkitekturen. Om ikke fullt så pene i fargene som de nymalte fasadene nede ved elven, er sjarmen desto større. Og det beste av alt, her er ingen suvernirbutikker eller unger som ber om penger eller penner. Her hilser de gamle skautkledde damene sjenert fra vinduene, mens en mann stopper oss for å vise kunstene til hunden hans.

Noen hundre meter lengre ned danser to tenåringsjenter ikledd moderne miniskjørt og tradisjonelle georgiske hatter. De synger høyst og danser midt gata, vel vitende om de beundrende blikkene fra passerende unge menn. Jo da, gamle Tbilisi er nok i endring under den konservative overflaten, sakte men sikkert.

St. Nino og kristdendommen

Georgia var ifølge kristne historiebøker det nest første landet etter Armenia til å erkjenne kristendommen som offisiell religion i landet. Dette skjedde i år 317 e. Kr i den daværende hovedstaden Mtskheta at ungjenta Nino Cappoadocian etter en åpenbaring fra Gud ble sendt fra Jerusalem til Georgia for å opplyse Kong Mirian og dronning Nana om kristendommen. Da kongeparet først nektet å la seg omvende, kastet Gud mørke over landet. Først da Nino ved hjelp av sine bønner sørget for at lyset kom tilbake ble kongeparet overbevist og innførte kristendommens som offisielle religion i Georgia. Vin og vindruer har en meget viktig betydning innenfor den georgiske kirke. Dette skyldes ifølge sagnet at Nino, da hun kom til Georgia, hadde med seg en krans med vindruer tvunnet inn i håret. Georgierne hevder dessuten at ordet vin kommer fra den georgiske byen ”Gvino”.