Gjensyn med Tunisia: Med svømmebriller i bagasjen

Det er mange år siden jeg reiste til  Tunisia som ung student fra franske Perpignan sammen med to venninner. Da innbydelsen til et internasjonalt svømmestevne i Tunis dukket opp på Facebook, lot jeg meg kun be to ganger.

Idrett og reise er den perfekte unnskyldningen til å reise til et nytt sted. Eller å oppleve et sted på nytt. For min del bød innbydelsen til Tunisia Open Masters på en enestående unnskyldning for å legge en ukes ferie til Tunis og Hammamet på den tunisiske rivieraen. Sist gang jeg var på disse trakter var i 1990, da jeg og to studievenninner hoppet på en billigtur til Sousse fra Marseille.

Vokste opp med tunis´ere

Mye har skjedd i det en gang så populære nordafrikanske ferielandet siden den gang. Tunisia var tidlig ute som turistland. Lange hvite strender, et behagelig klima, nydelig mat og lave priser gjorde landet til en av de mest populære charterdestinasjonene blant nordeuropeere på 80 – og 90-tallet. Mine foreldre var der faktisk allerede før jeg ble født, en gang på 1960-tallet.

Mine foreldre er ikke av de sorten som har dratt med seg massevis av suvernirer hjem fra reisene sine. Tunisa-besøket var unntaket. Følgene av besøket deres vokste jeg nemlig opp med i stua på Skedsmokorset i form av flere veggtepper, en kamelskinnspeispuster (!) og et stort gulvteppe som kun gikk under betegnelsen «Tunis´ern».

Det tok flere barneår før jeg skjønte at det norske ordet for et slikt teppe var «gulvteppe» og ikke «tunis´er». Hver gang opphavet ga schäferhunden vår, Funny, kommando om å «gå på tunis´ern» for å utføre diverse kunster, henviste de nemlig til dette teppet.

Bikkja lærte seg muligens forskjellen på det tunisiske gulvteppet og de andre gulvteppene i stua før jeg gjorde det!

 

 

Nedturen i 2015

Desverre har Tunisia hatt sine utfordringer på turistfronten etter at både foreldrene mine og etterhvert jeg besøkte landet for første gang. Bombeeksplosjonene i 2015 på Nasjonalmuseet i Tunis og et hotell i Sousse drepte henholdsvis 22 og 38 personer, de fleste britiske turister.

Resultatet ble som bakmennene ønsket; at de fleste vestlige land innførte reiseråd med umiddelbar virkning.

Storbritannia, som hadde det største tapstallet under eksplosjonene, opphevet reiserådet i høst. I etterkant har de fleste øvrige europeiske land opphevet eller senket nivået i de offisielle reiserådene, og anser landet som forholdsvis trygt i 2019. Norge er blant unntakene, som fortsatt har offisielle reiseråd mot reiser til Tunisia «utover det som er nødvendig».

Derfor passet det bra med invitasjonen til det årlige internasjonale svømmestevnet. For det gjør jo reisen strengt tatt nødvendig, eller hvertfall litt mer nødvendig. Hva Europeiske reiseforsikring ville sagt om saken, lar jeg forbli uvisst. Jeg trengte dem ikke, bortsett fra at Lufthansa kansellerte flyet mellom Oslo og Frankfurt 10 minutter før boarding på Gardermoen, som medførte 24 timers forsinkelse fra Oslo.

 

Veien tilbake  

Jeg tok med meg min faste reisevenninne Nina og bestilte pakketuren som arrangøren tilbød, ett år etter at jeg vurderte å reise til Tunisia Open Master for første gang.

Dobbeltrom på et strandhotell i utkanten av Hammamet, med helpensjon og kjempestort bassengområde, kostet kun 35 euro per pers per døgn. At den tidvis trege servicen og slitasjen på rommet mest sannsynlig ville ført til en degradering fra de fem stjernene hotellet presenter seg med på hjemmesiden, ble å regne som bagateller i forhold til valuta for pengene.

Jeg må huske på at dette er den første vinteren siden revolusjonen i 2011 og smellene i 2015 at Tunisia igjen satser for fullt på turisme. Mye av infrastrukturen ble lagt brakk allerede etter 2011, og er aldri bygget opp igjen.

Landets turistminister uttalte i et intervju 10. mai 2019, at landet i etterkant har slitt med både renhold og organisering, men at man har startet nye tiltak fra og med i 2018.

 

Rolige dager i Hammamet

Etter å ha landet midt på natten i Tunis og møtt av arrangøren, ble vi kjørt den timelange turen fra Karthago til badebyen og hotellet i Hammamet. Vi våknet opp til strålende sol og utsikt over et kjempemessig bassengområde.

Etter en mildt sagt overdådig arabisk, fransk, og kontinental frokostbuffet, gikk resten av dagen med til soling og avslapping. 20 grader og sol var bra nok, selv om hjemmepatruljen og Facebook meldte om 25 i Oslo den samme dagen.

Med den lokale medianen i fem minutters gangavstand fra hotellet, var vi strålende fornøyde med å kunne nyte varm myntet-te og kald rosévin i avslappende sofalignede kafestoler mellom hvite- og blåmalte murer.

Tunisias medianer og basarer hadde tidligere et rykte for sine tidvis overivrige selgere. Dette merket vi ikke mye til nå.

Selvfølgelig manglet det ikke på tilbud om både tepper, vesker og tilbehør, men det holdt lenge med et hyggelig «Non merci» eller «Merci, on verra demain», for å unnslippe videre diskusjon om saken.

 

Konkurranse i en fremmed kultur

Etter to og en halv dag med solslikking, frotsing i deilig nordafrikansk mat, og litt venninneprat over sakte balkongsipping av lokal rosé – og rødvin, startet svømmekonkurransen i Tunis.

Ettersom alle de utenlandske svømmerne bodde på samme hotell, ble vi fraktet i totalt fem busser fra hotellet til den nasjonale svømmestadion i Rades, som er en forstad til hovedstaden Tunis. Turen tok på 45 minutter via motorveien, hvor vi passerte grønne jorder, hvite landsbyer og tidvis en og annen saueflokk ved siden av veien.

Det holdt akkurat til at jeg ved ankomst svømmehallen den første dagen visste fornavnet på både kona og den tre måneder gamle jentungen til den libanesiske fyren ved siden av meg, som var på sitt første stevne på 20 år. Dette var også hans første guttetur, med tre gamle svømmekompiser, siden jentebabyen var født. Han savnet dem alle, og utveklslet snaps hele veien fra Hammamet til Tunis. Jeg fikk se bilder og videoer av familien og den for lengts avdøde hunden, i tillegg til flere Open water-svømmekonkurranser i Libanon.

Senere, ved middagen samme kveld,  havnet vi på bord ved siden av to svømmere fra Libya. Den ene av dem lurte på om jeg kjente til Sandefjord og Larvik, hvor han hadde tilbrakt to måneder i forbindelse med jobb. Han fikk ganske raskt avklart noe han hadde lurt på lenge; om det var Larvik eller Sandefjord som hadde den store elva som rant ut i sjøen, og som så helt forfrossen ut i januar da han var der.

 

Gleden ved å svømme

Det nasjonale svømmeanlegget i Tunis er en del av den olympiske idrettsparken, og består av både innendørs og utendørs 50-metersbasseng. I tillegg er det et 25 meters basseng for utsvømming innendørs.

For meg, som vanligvis konkurrerer i den vestlige verden, var det en annerledes og flott opplevelse å konkurrere med damer som stiller i burkini, som er en lang drakt med et lite skjørt og integrert hijab. Det er rett og slett fantastisk imponerende å se de blide arabiske damene svømme tøffe øvelser som 200 butterfly og 400 fri i de tradisjonelle draktene.

Det er også ganske eksotisk for en naiv utenforstående å se to venninner fra samme land, hvor den ene står i moderne tettsittende drakt, mens venninna bak står i burkini og fikser på badehetta hennes. For meg var slike syn så eksotiske at jeg nesten glemte å gå til start.

Dette stevnet viser den grunnleggende «spiriten» i mastersidrett, nemlig å bli kjent med mennesker fra helt andre kulturer enn en selv er vant til. Selv om tidene kunne vært bedre, er jeg godt fornøyd med stevnet.

Spesielt var det deilig at ingen hylte etter tidene mine, men heller lurte på om jeg var fornøyd.

Jeg gikk stort sett rundt i hallen og smilte og spiste gratis dadler og småkaker som arrangøren delte ut til alle deltakerne. Jeg har sjelden følt meg bedre i en svømmekonkurranse enn her i Tunis, og fikk igjen mye av den barnslige gleden ved å svømme uten å måtte måle opplevelsen i minutter og sekunder.

Ny turisttrend

At sikkerhetsvakter ved både hoteller og medianen ba oss om å få sjekke ryggsekkene og veskene våre hver gang vi skulle gå inn, var et ekstra pluss.

Tunisia satser fra 2019 igjen på turisme, etter de mørke årene som fulgte etter 2011. Interessant nok er en tredel av de besøkende den siste tiden turister fra nabolandene i Nord-Afrika, mens det før 2010 var hovedsakelig europeere som besøkte landet.

En ny trend er også at Tunisia satser mer på turisme utenom sommersesongen, og utenfor strandsonen. Kulturelle opplevelser er et nytt og uttalt mål for nysatsingen til det nordafrikanske landet, som ligger på høyde med Syd-Spania.

Les også: Essaouira på egen hånd

 

Retur i 2020?

En innrømmelse må jeg dele: For første gang i mitt liv, var jeg litt i tvil om hva jeg bega meg ut på da jeg bestemte meg for å reise nå.

Dette var også første gangen i mitt liv at jeg tok bryet med å registrere meg i listene til UD for reisende i «reiseråd-land», uten at jeg nevnte dette for noen hjemme. Forsikringen er én ting, men jeg ville gjerne komme levende hjem, slik at jeg kan fortsette å skrive, reise, svømme og leve.

Det blir sannsynligvis en retur til Tunsia Master Open allerede neste år.  Det er flere steder i nærheten av Hammamet og Tunis jeg har lyst til å se mer av. Et hyggeligere svømmestevne og en bedre måte å bli kjent med hyggelige folk på, skal man også lete lenge etter.

Se video fra Tunisia: