I sommer fikk jeg en SMS i Sør-Korea, men nå først ser jeg verdien av den
MILLIONBY: Sør-Korea var tidlig ute med Korona-smitte. Nå har antall smittede gått ned . Bildet er tatt før landing i Seouls byflyplass.
For en uke siden ristet jeg på hodet og fnyste av en artikkel om sørkoreanere som stigmatiserte koronasmittede.
Skillet mellom «oss og dem» er ikke like fast som tidligere. De som gjør ting riktig og de som ikke gjør ting riktig. Det endres fra dag til dag i denne skremmende tiden.
Sånt får en sosialantropolog til å våkne. Hva har skjedd og hvorfor?
Da jeg forlot Gardermoen lørdag før lockdown var det meste normalt ved innsjekking og avgang.
Kun fire dager og to nye billetter senere ankom jeg OSL, som en av de første etter at karantenepåbudet ble innført torsdag 12.mars.
Den største endringen var ikke selve lockdown-en og påbud om karantene. Den største endringen var den aggressive og polariserende tonen som hadde vokst fram på nettet, som følge av frykt og en mengde nye regler som man skulle forholde seg til over natten.
TETT I TETT: Seoul og omegn er verdens nest mest befolkede storbyområde. Likevel har antallet smittedet gått ned etter de første og alvorlige utbruddene.
Asiatisk lydighet versus nordisk frihet
Vi nordmenn er generelt ikke like flinke til å ta ordre fra våre overordnede som enkelte folkerike stater i Øst-Asia. Dette gjelder ikke bare oss nordmenn, men hele Norden og til dels andre europeiske land.
Mens østasiatere som lever i millionbyer adlyder sporenstreks når de får en beskjed, vil vi gjerne tro at det ikke er så farlig. De færreste av oss har nemlig opplevd at det «er så farlig». Det går jo helst bra. Det har det gjort siden 1945, med unntak av et par enkelthendelser som blant annet 22. juli 2011.
BADEGLADE: Jeg og mine slovakiske venner forsøkte å omgå reglen om å ha på oss vest på stranden ved Gulehavet. Det tok fem minutter før vi ble kalt inn til land med beskjed om å ta på oss vest.
Les også: Allemannsretten for alt den er verdt
SMS til alle
Da jeg var i Sør-Kora på sensommeren og konkurrerte i svømme-VM for masters, var det hetebølge i store deler av landet.
36 -37 grader er mye, selv for en sørkoreaner. For at ingen skulle omkomme eller bli syke av varmen, fikk alle, inkludert utlendinger, SMS fra de statlige myndighetene. Her fikk vi konkrete råd om å drikke nok, holde oss unna direkte sol og så videre. Vi fikk råd om hva vi skulle gjøre og ikke gjøre flere ganger i løpet av uken.
For oss nord- og østeuropeere virket dette litt unødvendig, og i beste fall litt «søtt»: «Tenk at folk her ikke skjønner dette av seg selv», spøkte vi internt. Men jeg tror faktisk de fleste sørkoreanere skjønner godt hva de bør gjøre og ikke gjøre under en hetebølge. Akkurat som de fleste her hjemme ville ha gjort.
Men heller ikke alle i Norge tenker på å drikke mer vann og passe seg for solen og varmen ved en hetebølge. Først vil vi nyte solen, så kan vi heller drikke vann og passe oss etterpå, hvis behovet melder seg. De fleste av oss vet nok innerst inne at vi burde være mer forsiktige, men vi glemmer det i øyeblikket. Vi må jo nyte solen og naturen når den ligger der. Antall griserosa overkropper på uteserveringene er vel bevis nok på dette. Om det hadde hjulpet med en SMS vet jeg ikke, men jeg tror faktisk en slik påminnelse ville hjulpet 1 eller 2 av 10 solbadere på å ta bedre forholdsregler.
At sørkoreanske myndigheter sendte ut SMS til alle i landet med oppfordringer til hva man skulle gjøre, kan være avgjørende for opprettholdelsen av et fungerende helsevesen i et land med millioner av nnbyggere. Her kan det fort bli trangt på sykehuset hvis folk ikke tar nødvendige forholdsregler. Selv når det gjelder noe så enkelt som en hetebølge, som ikke en gang har smittsomme symptomer.
NO WEST, NO SWIM: Vi måtte pent ta på oss vester for å bade på stranden ved Gulehavet i Yeosu. Men de gule baderingene var frivillige å ta med seg ut.
Skal bare…
Da vi svømmerne hadde en dag fri og dro på stranden i Yeosu helt sør i landet, ble vi bedt om å ta på oss redningsvester for å bade. Ingen vest, ingen svømmetur. Basta. Mine venner argumenterte med at vi deltok i svømme-VM og dermed kunne svømme. Dette var av null betydning her. Faktisk var sølvvinneren i min klasse på 200 bryst fra vertslandet. Hun ville også måtte ha på seg vest om hun hadde reist på stranden å bade. Dette syntes vi ar så festlig at vi tok det opp video. Fire europeiske svømmere på rekke i butterflystil med vest…Litt av et syn!
Video: Vlado Marhefka
Sørkoreanere adlyder tilsynelatende uten å mase om unntak fra de gjeldene regler. De prøver ikke å argumentere for at nettopp de, som individ, ikke trenger å adlyde. Og forøvrig, hva visste vel vi om årsaken til at vi måtte ha vest? Understrømmer? Mange drukningsulykker i forhold til antall badevakter?
Vi skjønte ikke et kvekk koreansk, men la likevel vår stolthet og interne ære i å bade så lenge vi kunne uten vest, inntil badevakten kalte oss vennlig inn og delte ut en rød badevest til hver av oss. Men nei, det var ikke for å være vrang at vi forsøkte å omgå regelen. Men vi er vant til individuell frihet, under ansvar. For dette har stort sett funket hjemme de siste 75 årene.
Der sørkoreaneren tilsynelatende sier «ja og ok», sier vi «Ja, men jeg skal bare». Når vi får beskjed om å holde oss vekk, unna, eller inne, er ofte den aller første impulsen som slår inn å finne en måte å omgå anmodningen på. For det gjelder nok de andre, ikke meg. Ikke i første omgang, hvertfall…
Jeg tror det ligger i vår ryggrad å tenke frihet og alternativ istedet for å adlyde med en gang.
Når vi ser hvor mange som dro hjem fra hyttene et par dager etter at anmodingen om å reise hjem kom, er de fleste av oss ikke så vrange likevel. Vi trenger bare litt tid før det synker inn. Vi er ikke vant til slike brå og kollektive restriksjoner. Neste gang går det sikkert bedre.
OMSORG: Ved Seoul Tower fant jeg den største samlingen av hjerter og og «kjærlighetslåser» jeg noen gang har sett. Dette folket vet at disiplin er nødvendig for å beskytte sine nærmeste.
Les også: En dag i Seoul
Stigmatisering som beskyttelse
I Vesten har vi i stor grad lagt vår ære i å dyrke individet og dets valg. Det å tørre å «gå egne veier» høster ofte sterk beundring. Så lenge det ikke skader andre, vel og merke.
I Sør-Korea og nærliggende land blir du raskere stigmatisert hvis du ikke følger flokken. Avisartikkelen jeg viser til innledningsvis viser at også koronasyke er blitt stigmatisert i Sør-Korea.
Antropologisk forskning tilsier at to av de trekkene som er universelle uansett type samfunn, er behovet for å rangere og klassifisere. Det siste inkluderer også stigmatisering av det som er farlig eller uønsket. Hvert samfunn har sine «anomalier», det være seg enkeltmennesker, handlinger, sykdommer, eller andre «ting» som virker ukjent eller som ikke passer inn i resten av flokksamfunnet. Den bakenforliggende årsaken er at det utgjør en trussel for tryggheten i samfunnet.
Hvis sørkoreanerne stigmatiserer de smittede, er dette logisk nok, selv om det høres aldri så urettferdig ut for oss. Det handler ikke bare om hvem som brøt karantenen og smittet vedkommende, og dermed bør få skylden. Det handler om kollektiv overlevelse i et land der hovedstaden utgjør verdens nest største urbane område, med over 25,6 millioner mennesker!
HELLIG STED: Hytta er vårt fristed, den siste bauta «de skal ta «. Det blir bråk når den norske mann plutselig får hytte forbud, med trussel om bot og fengsel. hytteforbud?
Hytteskam og fordommer
Jeg ristet som sagt på hodet av at smitteofre blir stigmatisert i Sør-Korea for en drøy uke siden. Nå ser jeg de konturene av de samme tendensene her hjemme. Heldigvis er vi ikke der ennå at vi fordømmer de syke. Med mindre de har vært dratt på hytta, da.
Tonen og holdningene folk viser i kommentarfeltene på nettet er skumle nok. Selv de som skriver at de har reist hjem fra hytta eller har latt være å gå butikken etter at de forsto at dette ikke er «innafor, blir møtt med hån i kommentarfeltene. Og dette til tross for at Helsedirektoratets egne faktisk har svart enkelte at det er lov å gå i butikken når det er kommet konkrete spørsmål om dette på «spør og svar-«siden deres.
En redaktør skrev på en redaksjonell side at hun hadde reist hjem fra hytta da meldingen om å forlate hyttebygda kom. Hun ble møtt med «ingen sympati», «egoist» og så videre i kommentarfeltet. Faktisk var det langt flere fordømmende og negative enstavelsesord enn tommel opp for å ha reist hjem.
Hvis man leste hele teksten hennes, ville man sett at artikkelforfatteren la seg flat for å ikke å ha tenkt på dette med belastningen for lokalmiljøet i fjellkommunen. Men hun pakket sakene og familien sammen og reiste hjem da hun hørte at Røde Kors allerede hadde måttet rykke ut for å hente syke folk som ikke hørte hjemme i hyttekommunen.
Innlegget hennes handlet verken om selvmedlidenhet eller ønske om å bli på hytta. Tvert om. Det handlet om at man ikke skulle hovere og møte de som hadde vært litt trege med å komme seg hjem med fordømmelser. Innleggsforfatteren fryktet at dette kunne resultere i at eventuelt smittede hyttefolk ikke ville tørre å oppgi hvor de hadde vært. Med de konsekvensene det kan få for andre og smittesporing.
Forfatteren hadde her et veldig viktig poeng, som desverre de fleste så ut til å ha gått glipp av. Folk var mer opptatt av å dømme henne for å ha reist på hytta, selv om dette var flere dager før de første anmodningene om å reise hjem kom.
Hytteskammen feier over det ganske land. I England er pubskammen som nå regjerer. Myndighetene vurderer i skrivende stund om anmodningen om ikke å flokke seg til puben bør utvides til forbud, ettersom mange fortsatt klamrer seg til favorittbarkrakken.
TURGLEDE: Hashtagen #turglede inngår i den norske folkesjela. Tar «de» turen , tar de sjela vår… Den norske naturen dekker både fysiske og mentale behov.
Norske mann i hus og hytte …og på tur
Helsemyndighetene, butikkpersonale og andre førstelinjearbeidene er overarbeidet og gjør så godt de kan. Ingen, verken myndigheter, helsepersonell eller aller minst vi vanlige folk kunne forutsi den lynraske utviklingen av korona. Ingen av oss er profeter.
Vi er mange tusen i karantene, og de fleste jeg kjenner i karantene går turer, dog med god avstand.
Jeg sitter selv på åttende dagen karantene, og sjekker oppdateringen om eventuelle nye karanteneregler flere ganger om dagen. Jeg vil forsikre meg om at jeg ikke gjør noe galt. Bot og fengsel er én ting, men jeg vil ikke komme i en situasjon der jeg kan risikere å smitte noen. Samtidig ser jeg behovet for å gå tur og ta en løpetur, både for den psykiske og fysiske helsen.
Hvis jeg våkner opp i morgen, og leser at det er slutt på uteturene til karantenesitterene, så slutter jeg med turgåing med umiddelbar virkning.
Men jeg tror det skal mye til for at myndighetene stopper turgåingen vår. Å kunne gå tur i frisk luft og vakker natur ligger dypt i den norske folkesjela, på samme måte som brunost og fårikål. Og hytta da selvfølgelig.
Hytta er hellig. Den er vårt fristed. Nesten alle utlendinger jeg kjenner stusser over hvor viktig hytta er for oss nordmenn. Forholdet «nordmann-hytte» har vært tema i masteroppgaver for utenlandske antropologer. Hytta er til og med nevnt innledningsvis i et av versene i nasjonalsangen vår. Hvilke andre nasjonlasanger referer til nasjonens fritidsboliger i nasjonalsangen?
Når man ikke får lov å reise på hytta, blir turgåing den eneste mulige formen for kontakt med naturen. Og i Norge dekker det å ferdes i naturen behovene for både religion, fysisk helse og psykolog på en gang.
Dette er frihet under ansvar, og jeg vil tro at myndighetene ikke ville tillatt oss å gå tur hvis de mente at dette var for farlig.
Derfor er det viktig med tydelig informasjon nå. Det handler ikke om hva du eller jeg mener er riktig. Det handler om at det som vedtas av myndighetene når ut til alle på en klar og tydelig måte, særlig når det trues med fengsel inntil seks måneder for brudd på reglene.
Det bør være undøvendig å spy edder og galle på hverandre i krangelen om hva som er gjeldene regler. Krangeler som lett oppstår hvis det finnes motstridende informasjon fra de samme offisielle kildene. Krangler om hvem som har rett og og ikke, og hvem som er ansvarlig og ikke. Og vi er der delvis allerede. Slike krangler kan danne grobunn for noe som varer mye lenger enn selve koronaen , er jeg redd. Det kommer en dag etter koronaen, der vi skal leve sammen igjen.
ALENE I NATUREN: Akkuratt nå kan vi ikke reise til fjellet uenfor vår kommune. Men det går faktisk helt greit. For vi kan gå tur hjemme i naturen der vi bor.
Tilpasningesdyktighet
Vi kan mene hva vi vil flokkmentalitet og begrensninger for individets utfoldelse, men mye tyder på at sørkoreanernes evne til å ta ordre på strak arm har funket bedre enn våre strategier så langt når det gjelder korona.
Jeg vil ikke på noen måte bytte ut vår frihet mot det østasiatiske og mer autoritære samfunnet. Men akkurat i dette tilfellet, ville det kanskje være en kollektiv velsignelse å adlyde med en gang, og ikke etter tre-fire-fem dager? Svaret får vi senere.
En uke inn i koronatiden har likevel de fleste av oss tilpasset oss den nye tilværelsen. Og det er et godt tegn.
Det blir spennende å se hva slags samfunn vi går tilbake til; om det blir et bedre og sterkere, eller et splittet Norge. Det kan slå begge veier. Men blir det for mye bitterhet og hyttekrig, er jeg redd det kan slå negativt ut.
En klok oppdager ved navn Darwin sa en gang at det ikke vil være de raskeste, sterkeste, tøffeste eller smarteste som vil overleve en krise. Det vil være de mest tilpasningsdyktige som overlever. Men det gjenstår også å se.
