Inneklemt kystkultur i Mosjøen

Marcel og Marion fra Nederland nyter stillheten og idyllen fra gjestebryggen på Fru Haugans hotell.

Sjøgata i Mosjøen har Nord-Norges lengste trehus- og bryggebegyggelse fra 1800-tallet. Likevel kjører mange rett forbi dette levende maritime museet.

Helgelandskysten forbinder jeg vanligvis med den ytre delen av området, med byer som Brønnøysund og Sandnessjøen, og med øysamfunnene Vega, Ylvingen, Tjøtta, Dønna, Nesna, Lovund, Træna med mer. Der er hit man reiser for å oppleve kystkulturen og naturen langs Helgeland. Ikke inn i landet… Det har vært min oppfatning til nå.

Inneklemte Mosjøen har derfor vært en by vi haster gjennom på veien fra nord til sør eller motsatt. Det gjorde vi imidlertid ikke denne gangen. Inneklemt mot elven ligger et vakkert stykke norsk kystkultur, faktisk et av de fineste vi har i landet, synes jeg.

NOSTALGI: I Sjøgata henger klesvasken over gatene.

Historisk hotell

Denne gangen stoppet vi  for lunsj på Fru Haugans hotell. Det ærverdige gamle hotellet så dagens lys i 1794, og er landsdelens eldste hotell. At det hører til «De historiske» er ikke overraskende når man ser en nydelige trefasaden og den tilhørende grønne store hotellhagen og hagebaren som ligger mellom hotellet og Vefsnas bredde. Etter å ha inntatt fiskesuppe, pepperstek og hjemmelaget karamellpudding i hagen, bærer det ut på fotosafari mellom trehusbegyggelsen langs elvebredden.

Første stopp er gjestebryggen utenfor hotellhagen. Her sitter Marcel og Marion fra Nederland og nyter utsikten mot de gamle sjøbodene langs strandkanten. De har begge vært i Norge før, men dette er første gangen i Mosjøen.

– Vakker plass, rett og slett, sier det forelskede paret. Her finner vi ro.

SJØGATA: Den vernede ytre gaten mot elven er et levende museum med vakre velholdte trehus.

Reddet fra forfall

Fru Haugans hotell marker inngangen til Sjøgata, som utgjør den eldste delen av Mosjøen. Den fargerike trebebyggelsen mellom gata og elvebredden huser resturanter, gallerier, museer, butikker, frisører og er ikke minst hjemsted for rundt hundre mosjøværinger. Deler av gata er fredet, etter at Vefsn kommune vurderte å rive hele gata i 1970. Behovet for parkeringsplasser i sentrum ble vurdert opp mot oppussing og vedlikehold av den gamle trehusbebyggelsen i byen, men sterke protester gjorde at riveplanene ble lagt i grus. Istedet ble det vedtatt at man heller skulle restaurere de gamle husene og bryggene, slik at de beholdt sin opprinnelige 1800-tallstil. Heldigvis, sier de fleste i dag!
I 2004 ble Sjøgata-miljøet  tildelt Norsk kulturarvs hedersttegn Olavsrosa.

Mosjøens gamle bebyggelse.

1800-tallsvandring

Rosa, grønne og aprikosfargede trehus ligger tett i tett, og man har følelsen av å vandre inn i et 1800-tallssamfunn. Mellom husene som vender mot gata og elvebredden går en bitteliten sti, så trang at vi må spørre en fastboende dame i et lysegrønt hus om det lov er mulig å gå her, eller om vi befinner oss midt i hagen til noen…
– Neida, her er det bare å gå, smiler hun, og kaller på labradoren Max, som har oppdaget Linux, vorsteheren vår.
På spørsmål om det er mange turister som forstyrrer privatlivene til folk om sommeren svarer hun nei.

– Det er jo en del som går her og kikker, men det er bare hyggelig Og det får vi finne oss i når vi bor her, smiler hun.

KAFE: Det lille nordlandshuset med kafeen Nano ser innbydende ut, selv i regnvær.

Helgelands eldste

Mosjøen er Helgelands eldste by.  Stedet ble i 1875 tildelt rettigheter som losse- og ladested av Kong Oscar II, og året etter fikk den status som egen kommune. I fylket er det kun Bodø som er eldre, med status som kjøpstad fra 1816. På grunn av sin beliggenhet der sjøen og kysten møter elven og innlandet fikk byen tidlig stor betydning for landsdelen. Trelast-, jordbruks- og fiskehandel var på 1800-tallet livsnerven i helgelandsbyen, som fortsatt er blant regionens økonomisk sterkeste i dag.

SENTRUM: I hovedgaten som går paralellet med Sjøgata, kan du gå tørt under paraplyer selv når det regner.