Kåret til beste destinasjon for femte gang

Quito er for femte året kåret til Sør-Amerikas fremste destinasjon. Men hva vet du om Ecuador ?

Quito ble igjen kåret til Sør-Amerikas ledende destinasjon av prestisjefulle World Travel Awards under World Travel Awards Latin America Gala i Mexico nylig.

Det er femte året på rad den ekvadorianske hovedstaden vinner den prestisjefulle tittelen. Da Quito vant for første gang i 2013, brøt den en 17 år lang uavbrutt seiersrekke for brasilianske Rio de Janeiro.

 

 

Nest høyest i verden

Hovedstaden på 2850 meter høyde vant også kategorien for Sør-Amerikas ledende Møte- og konferansedestinasjon. Blant konkurrentene var Bogota, Lima, Galapagos, Buenos Aires, Santiago og Rio de Janeiro. I løpet av det første kvartalet besøkte 315.000 personer verdens nest høyest beliggende hovedstad, som imidlertid ligger hele 1000 meter lavere enn bolivianske La Paz. Antallet besøkende i Quito er en økning på 2,3 prosent fra samme periode i fjor.

Kultur, historie, gastronomi og naturopplevelser er de viktigste trekkplastrene til Quito. Byens historiske sentrum var sammen med polske Krakow den første som ble skrevet inn på Unescos liste over kulturell verdensarv i 1978. Sentrum ligger kun 25 kilometer fra ekvatorlinjen, og Quito er dermed ekvators nærmest beliggende by.

Ecuador er verdens største eksportører av bananer, og landet  har dessuten en rekke andre overraskende severdigheter og fakta.

Jeg besøkte byen i 2006, og landet da midt i sentrum av millionbyen. Den tynne luften krever lengre rullebane enn vanlig, og det var lite utbyggingsmuligheter ettersom byen hadde vokst rundt den gamle flyplassen. En ny stor flyplass, Mariscal Sucre International Airport, ble åpnet i 2013 og ligger 18 kilometer utenfor sentrum.

 

Derfor er Peru mer kjent enn Ecuador

Som destinasjon er nabolandet Peru langt mer kjent enn Ecuador, hvis vi ser bort fra Galapaosøyene. Under mine to reiser i Peru har jeg fått høre den kjente historien om spanske konquistadorer som drepte inkakonger og stjal gull og plyndret. Inkaene var vant til å bruke gull som dekorasjon til religiøse ornamenter, og forsto først ikke hva spanjolene skulle med alt gullet. De trodde spanjolene enten spiste gull, eller at de led av en sykdom som de kun kunne kurere ved hjelp av gull.

At spanjolene tok med seg gullet til eget bruk fremsto som ulogisk for de lokale stammene i Andes på 1500-tallet. Bedre ble det ikke da de europeiske erobrerne rev ned andesfolkenes byggverk, for så å bygge sine katedraler på samme sted etterpå av steinene og materialene fra inkaenes ødelagte templer og byggverk.

Det er enkelt å få sympati med de lokale stammene i Andes-regionen. Likevel, inkaene skal ikke reduseres til en gruppe handlingslammede ofre for vestlig imperalisme. I Ecuador fikk jeg nemlig høre en historie som ikke er like glamorøs, sett med inkaens øyne.

Det er historien om hvordan inkaene var med på å utrydde seg selv.

 

 

Blodig strid

I Peru understrekes det ofte at inkaene ikke brukte vold i sine erobringer. Men stopp litt; De erobret, men de brukte altså ikke vold…? Betyr dette at stammene de erobret la seg flate og sa vær så god og forsyn dere hver gang en inka fant det for godt å kappe mer land?

I Ecuador fikk vi høre historien om inkakongen Huayna-Capac, som tok livet av flere tusen innfødte og etterpå kastet dem i en innsjø utenfor Quito. Innsjøen har ikke overraskende fått navnet «Blodsjøen».

For å sikre «freden», giftet Huayna-Capac seg med en vakker lokal prinsesse. Sammen fikk de sønnen Atahualpa.

Huayna- Capac hadde som inkaer flest, flere koner, og dermed også en sønn fra før. Sønnen Huascar hadde blitt igjen i hovedstaden Cusco i nåværende Peru sammen med moren, og hadde inkablod på både mor- og farsiden. Han var derfor den naturlige etterfølger til tronen, og fikk undervisning og oppdragelse deretter.

Men faren favoriserte den andre sønnen, Atahualpa, og bestemte seg ved sin død for å dele inkariket mellom de to. Inkariket hadde nå to hovedseter; i Cusco og i Quito.

Huascar så ikke pent på farens sjenerøsitet overfor halvbroren, og gikk til krig mot Quito. Med det resultat at han selv ble drept. Inkaene mistet dermed sin rettmessige konge, og et inkasamfunn uten konge er ikke lenger inkasamfunn.

Det var kun de kongelige som får bruke tittelen «Inka» i det gamle quecha-samfunnet, og den øvrige befolkningen var ordinære quechuaer. Inkaindianerne var med andre ord ikke en egen stamme, men betegnelsen på den administrative, nedarvede eliten i samfunnet.

 

Spanjolene så sitt snitt

Spanjolene lå på dette tidspunktet utenfor Quito, og skjønte fort at drapet på Huascar var noe de kunne dra nytte av. Uventet slo de seg sammen med Cusco-delegasjonen og arresterte Atahualpa, som straff for å ha drept broren sin. Men i stedet for å frigi Atahualpa etter at hans menn hadde betalt den avtalte løssummen, tok de han med ut på plazaen og tok livet av han foran en horde av tilskuere.

Begge inkasønnene var nå døde, og det var fritt frem for spanjolene.

Men et siste ærgjerrig familiemedlem, nemlig Atahualpas bror på morsiden, ville ikke overgi byen til spanjolene uten kamp. Så innen de spanske konquistadorene rakk å innta Quito, var hele byen overtent av sine egne.

Inkaene historie i Equador sluttet dermed brått og blodig etter kun 40 år ved makten. En skjebne de selv la til rette for.