Møt dyrene på Bahamas

I løpet av en dag fikk vi oppleve svømmende griser, vrikkende iguaner, klengete rokker og sultne haier. Skal du velge én dagstur fra Bahamas, bør du vurdere denne.

Øystaten Bahamas består av ikke mindre enn 700 øyer og 2000 koralløyer, spredd mellom Cuba, Turks & Caicosøyene, Atlanterhavet og Florida.

Med så mange øyer, er det naturlig nok sjøen og sjølivet som er hovedattraksjonene for de fleste turistene som enten dumper innom med cruiseship eller tilbringer late dager på et av de mange strandhotellene.

Bahamas er absolutt ikke det rimeligste feriestedet, men det er fullt mulig å finne et greit hotell til en norsk tusenlapp i døgnet.

Utfluktene er heller ikke blant de rimeligste, men hvis du først reiser hit, sørg for å få med deg hvertfall én tur ut til en av øyene.

 

Båttur til Exuma

Bahamas er kjent for sine svømmende griser, og selv om prisen på de fleste dagsutfluktene til griseøyene på og ved  Exuma ligger på mellom 3 og 4000 kroner, vurderte reisekompis Nina og jeg og bli med på denne turen.

Det viste seg imidlertid at det fantes flere alternativer, og ved en tilfeldighet kom vi over et selskap som tilbød tur med båt istedet for fly, til en prislapp av overkommelige 2500 kroner.

Firmaet Powerboat Adventures tilbyr dagstur med hurtiggående båt til deres private lille øy Ship Channel Cay, som er den nordligste av koralløyene i Exuma-øygruppen.

Her ventet både svømmende griser, klengete rokker og glupske haier. Pluss to snorkleturer, stor lunjsbuffet, konkyliesalat-kurs, og fri bar med rom, vin brus, øl og vann hele dagen.

Turene til Exuma er superpopulære, og fylles raskt opp. Vi ser derfor ingen vits i å vente på et bedre tilbud, så vi booker turen for onsdagen, to dager fremover. Tirsdagen er allerede fulltegnet.

Det viser seg å være skikkelig flaks for oss at turen på tirsdagen var fulltegnet, slik at vi må vente til onsdag. Tirsdagen blåser det nemlig kuling, og turen må kanselleres. Hvorvidt de uheldige gjestene får muligheten til å reise en annen dag, eller kun får refundert pengene, vet jeg ikke.

Men Nina og jeg blir hentet onsdag klokken 08.15 ved hotellet vårt, og kjørt til Paradise Island, hvor båten venter. Etter en halvtimes venting og 45 pappkruskaffe-kroner fattigere får vi beskjed om å gå om bord. Vi vil sitte ute og foran, siden det er der man kjenner vinden og spruten når båten fyker over etterdønningene fra gårsdagen i 35 knops fart.

Turen til Exuma tar en time og 15 minutter. Første stopp er ikke Ship Channel Cay, men en liten øy der vi skal hilse på de innfødte. De innfødte på denne øya vagger rundt på fire korte ben og ser ut som de kunne vært tatt ut fra Jurassic Park. Exumas iguaner, såkalte Rock iguanas, er store skallkledde firfirsler som blir inntil en meter lange eller mer. Disse kan blir inntil 40 år gamle hvis de får leve optimalt.

Vi hopper i land og får med oss noen druer hver og en pinne. De utrydningstruede iguanene er vant til turister, men kommer kun frem for å snappe druer fra pinnen.

Etter et kvarters møte med de fasinerende dyrene, får vi beskjed om å komme tilbake til båten. Etter nye åtte minutters saktegående skjærgårdscruise gjennom turkisblått vann, ser vi målet for dagen; Ship Cannel Cay.

 

Nina bader med griser

Øya er akkurat like paradisisk som den ser ut på websiden, med kritthvit sandstrand, krystallklar sjø, og en liten brygge.

Fire-fem timer her skal gå helt fint!

–Kom her, hyler guiden vår Jason, og peker mot andre enden av stranden. Gjesteflokken på rundt 50 personer i alle aldre har allerede spredd seg mellom strand, solsenger og bar, og guiden prøver å samle flokken.

–Vil dere bade med grisene våre ? Da må dere komme nå, gjentar han.

Ingen av oss er særlig vonde å be når vi hører ordet «griser». De salte grisene er hovedattraksjonen på disse øyene, og til og med min venninne Nina har posisjonert seg med vann til livet. Nina bader vanligvis ikke med mindre det er av ren nødvendighet, som når et anker har satt seg fast og jeg ikke kan hoppe uti fordi jeg må stå ved roret. Men nå står hun klar med kamera og venter på de verdenskjente svømmedyrene.

Jason forteller at alle grisene har egne navn. De vil komme ut og svømme med oss i en halvtimes tid. Mer tid får verken de eller vi. Vi får utdelt godkjent grisegodis, for å ha noe å gi dem.

–Kan vi løfte dem opp, spør en amerikansk jente?

–Nei absolutt ikke! Jeg kommer til dette nå, understreker Jason, og fortsetter:

–Jeg vet at det ligger bilder på instagram av folk som løfter opp smågrisene. Men detter er strengt forbudt. Vi har hatt to ulykker der to små grisunger måtte avlives på grunn at personer mistet dem og de brakk rygg og nakke. Grisunger spreller og hyler når de løftes opp av fremmede, og uansett skal de ikke utsettes for løft. Ser vi at noen prøver å løfte en gris, sender vi grisene tilbake på land i innhengingen med en gang. Vi er glade i grisene våre, og de skal ikke utsette for sånt. Ferdig snakka, fastslår han.

Jason og kollega Steven åpner gjerdet og et titalls griser i alle størrelser kommer gryntende med ørene dinglende foran øyene.

–Nøff nøff! Storpurka Flash setter kursen rett mot Nina, som nå står klar med vann til halsen med maten.

Flash flyter godt på flesket og er storfornøyd med min venninnes gavemildhet. Her er det mer å få, så Nina blir stående lenge med det store salte svømmesvinet.

Flash og de andre liker ikke å få saltvann i ørene, så de legger ørene foran trynet når de svømmer. Det vannet som likevel kommer inn, rister deg av seg så spruten står lang vei.

Tiden går fort, og Jason og co kaller inn grisene igjen.

–Det gjelder deg også Flash, sier han til den store blide purka, som svømmer rundt og grynter etter mer godis.

Flash ruller seg rundt på grunna og vralter omsider opp til de andre. Alle virker fornøyde, både firebente og tobente. Og alle har overholdt reglene om ikke å løfte grisene.

 

Haifiske på stranden

Vi har ikke før labbet tilbake til solsengene som vi akkurat rakk å hente før grisesvømmingen, før Jason er i gang på nytt. Denne gangen er det rokker som lokker!

Sting Rays kan være skumle saker, men her på øya er de trekantede flyndrefiskene godt vant med mennesker. Vi trenger ikke en gang å mate dem, før de kommer baksene langs sandbunnen og kiler oss over tærne. De vet av erfaring at vi har litt rokkegodis til dem, og kommer derfor uoppfordret inn til grunna.

–Den kiler meg, sier Nina, og beskylder fisken for å være av det klengete slaget.

Mens rokkene forsetter sine tigge- og klengerunder rundt leggene våre, dukker et par langt mer strømlinjeformede skygger opp fra dypet.

Vi får beskjed om å gå helt inn til vannkanten. Disse nykommerne kommer i flokk, og er ganske sterke, får vi høre. Særlig halen. Den kan dytte oss overende.

Kollegaen til Jason kommer bærende med et digert, blodig fiskehode, bundet fast i et tau.

Jason skal fiske hai fra stranden!

Han kaster tauet med fiskehodet så langt han klarer ut i sjøen. Den mørke skyggeflokken reagerer sporenstreks, og en hvit haimage kommer til syne, samtidig som halen svinger i kraftige slag fra høyre til venstre.

Jason trekker det han kan, og den sultne rovfisken henger etter så godt den kan. Glupsk fisk, hvit mage, sterk hale og stor finne går i ett og rykker i alle retninger. Haien har ikke tenkt til å gi seg.

Men Jason vinner kampen, og da haien grunnstøter mot stranden, må den gi slipp. Det aner meg at det er en sint og hevngjerrig sitronhai som lunter tilbake til flokken sin.

Men Jason gir seg ikke, og haiene får flere forsøk. Men ettersom Jason og tilskuerbanden står på helt grunt vann, må haien slippe byttet hver gang.

Jeg ser rundt meg, og de aller fleste har finuerlig nok gått helt ut av vannet.

–Noen som vil prøve? spør Jason.

–Ja, jeg, svarer jeg, før jeg har satt meg inn i oppgaven som venter.

–Du må trekke alt du kan, for denne er sterk, sier Jason og kaser ut et nytt fiskehodet, før han gir meg den andre enden av tauet.

Glefs! Haien er ikke sen. Den er sikkert både sulten og irritert, og har absolutt ikke tenkt til å gi opp.

Jeg må bruke alt jeg har av krefter for ikke å falle. Her er det utrolige krefter!

Men jeg haler fisken inn etter agnet inntil det er så grunt at den slipper. To ganger, faktisk!

Den nesten tre meter lange haien smyger seg utover i vannskorpen med finnen stikkende høyt over vannet.

Forhåpentligvis har ikke haier den samme hukommelsen som elefanter.

Ti minutter senere inviteres vi nemlig på snorkletur fra den samme stranden.

–Er sitronheier aggressive mot mennesker? lurer jeg.

Svaret jeg får er sånn passe beroligende:

–Som regel ikke, man de kan unntaksvis være aggressive mot fiskere hvis de blir ertet eller forstyrret, forklarer guiden.

Vi svømmer likevel en runde i flokk med snorkel og svømmeføtter, med guide foran og bak, samt  jollevakt.

Ingen av oss blir verken spist eller bitt, og ved nærmere ettersyn har haiflokken samlet seg på den andre siden av bryggerestauranten. Her har haiene mulighetene for å få noen smakebiter fra kjøttet og fisken som ligger på grillen.

Om de faktisk får en smakebit, vet jeg ikke. Men det gjør ikke noen om de oppholder seg her mens vi snorkler ute på revet.