Møte med Sahara

Tunisia et godt utgangspunkt hvis du vil oppleve Sahara, men har begrenset med tid.

Kontrastene er store i Afrikas nordligste land. I nordvest preger grønne skoger og endeløse olivenplantasjer landskapet, mens man på østsiden finner lange hvite strender og turkisblå sjø.

Men du skal ikke kjøre mange timene før du befinner deg i en annen verden. Kun noen hundre kilometer fra de hvite strendene venter nemlig Saharas sanddyner.

Den korte avstanden mellom Middelhavet og Saharaørkenen gjør at du kan oppleve Sahara på en todagerstur med hovedstaden eller en av badebyene som utgangspunkt.

Ettersom vi hadde begrenset med tid, ble vi med på en slik todagerstur. Vi ble plukket opp i Hammamet, som ligger en times kjøretur sørover fra Tunis.

Herfra kjører vi buss sørvestover til det karrige landskapet der Atlasfjellene møter Sahara.

Oasen i Atlas

Fjelloasene Chebika, Tamerza og Mides ligger på rekke og rad, inneklemt i de østlige og laveste delene av Atlasfjellene.

Vi besøker Chebika, som ligger ved fjellet Djebel al Negueb i Tozeur-provinsen. Den opprinnelige landsbyen ble fraflyttet i 1969 etter en storflom som tok livet av 400 personer. Den moderne landsbyen ligger kun et steinkast unna den gamle, og huser rundt 500 innbyggere ifølge guiden.

Oasen er omtrent slik jeg forestilte meg, men men med mindre vann enn på bildene jeg har sett. Det var bortkastet å ta med badetøy, for å si det slik.

– Tørken vi hadde i vinter har satt sine spor over alt, forklarer guiden og rister på hodet. Han frykter for konsekvensene av den unormale tørken.

Det er opphold nå, men den siste uken har det regnet masse, til tross for at det er mai og normalt skulle vært sol.

Vi befinner kun 5–6 kilometer fra grensen til Algerie, og jeg ser at det regner i det flate sandlandskapet i nabolandet også denne dagen. Det regner faktisk i Sahara!

Mursteinskunst

Vi bytter bussen med 4×4-biler, og reiser videre mot ørkenen. Veien går gjennom byen Tozeur, som ligger i landets største oase og er hjem til 40 000 innbyggere.

– Legg merke til husene her, sier sjåfør Ridah, og peker på rekken av murkledde hus langs veien.

Tozeur er kjent for sin arkitektur, med gulbrune murstein som brukes både til ytterveggene og til å forme vakre fasader. Alle mønstrene ser unike ut, noe som gjør kjøreturen gjennom byen til en uventet kunstopplevelse.

– Mursteinen herfra er viden kjent. Som du ser er det mange som har god råd her, sier Ridah. Det er ikke bare turismen som har gjort byen rik, men også de populære mursteinene, presiserer han.

Ørkenrally med 4×4

Vel ute av oasebyen, tar vi av fra veien og forsetter ut i sanden. Foran oss på på begge sider er det bare sand, samt hjulspor etter biler som har kjørt før oss.

Ridah smiler og ber oss sjekke at sikkerhetsbeltet er godt festet.

Den trauste 4-hjulstrekkeren akseler mer enn jeg trodde den var i stand til, og plutselig kjører de seks bilene i følget vårt slalåm mellom sanddynene.

-Ca va bien, Madame? spør Ridah og gliser så den tannraden synes.

Jeg vet ikke om jeg er glad for at jeg sitter foran i passasjersetet eller ikke, men jo da sjåfør, det går helt fint.

– Stoler på deg, sjåfør,  sier jeg med et overbevisende glis. Og det går faktisk helt fint!

Ørkenrally med bil var et bonus i forhold til innholdet i turprogrammet, og høydepunktet venter fortsatt foran oss:

Ridah og de andre sjåførene bremser og kjører sakte framover de siste meterne. Rett foran oss ser vi en er bratt sandbakke, som vi tydeligvis skal ned. Noen hundre meter foran der igjen venter nemlig dagens høydepunkt for flere i reisefølget.

Denne «nedturen» må dokumenters, men ingen av de andre vil gå glipp av sanddyneturen. Dermed må jeg selv hoppe av bilen på toppen, skli ned den myke sanden, og forevige moroa.

Star Wars-fan

Vel nede av sanddyna kjører vi mot en merkelig, litt utenomjordisk landsbykonstruksjon. Alle som digger Star Wars gjør store øyne og venter utålmodig på å få komme ut av bilene.

Her, i ørkenområdet Mos Espa, har Star Wars sine innspillingskulisser for filmene A Phantom Menace og Attack on the clones.

Vi får med oss solnedgangen over kulissene, som er blitt et av landets mest populære attraksjoner. Og selv om jeg ikke er Die hard-fan av stjernekrisfilmene, er det veldig fascinerende å gå rundt i kuliss- landsbyen. De mange små hulene, lave leirbyggene og formasjonene inne på området, gjør stedet til et perfekt sted å leke gjemsel med reisefølget ditt.

Soloppgang i ødemarka

Etter overnatting med god middag og enda bedre søvn i Tozeur blir vi jagd opp av vekkeklokka på sekundet 04.00.

Først frokost, så er det ut i den store bussen og av gårde i det den første rødfargen viser seg i øst.

Chott el-Jerid er en stor gammel saltsjø, med bilvei rett gjennom. Bussen stopper og guiden ser på klokka.

– Fort dere ut, beordrer han.

– Sola står opp om to minutter, og den soloppgangen vil dere ikke gå glipp av, fortsetter han med et lurt smil.

Han har rett. Den røde soloppgangen over det øde landskapet og åsen langt borte er verdt mer enn en story på Instagram. Den er verdt å beundre IRL- in real life. Det får også være unnskyldningen for at jeg glemte å ta bilde av det magiske øyeblikket. Men heldigvis har mannen min tatt et par bilder.

Dromedar-dilemma

Neste stopp er Douz, byen som ligger helt inntil de endeløse sanddynene i sør. Temperaturen er allerede langt over 30 grader, og solen skinner fra skyfri himmel.

Nå skal vi ut i sanddynene på ordentlig, og valget står mellom å ri dromedar eller å kjøre quadbike.

Etter å ha passert flere frittgående dromedarflokker langs veien, er det flere i reisefølget som av prinsipp ikke vil ri på «turist»-dromedarer. Selv er jeg veldig usikker. Jeg har ridd flere ganger tidligere, sist i Dubai for seks år siden. Men nå er jeg plutselig usikker på om det er «innafor» å ri på disse dyrene i forhold til dyrevelferden.

Etter å ha forhørt med google og andre, er hovedinntrykket at jo nærmere Sahara du kommer, jo bedre blir dyrene behandlet. Og de er jo vant til å frakte folk og varer i sanden. Valget faller likevel på quad for Ørjan og meg, delvis også fordi quad er nytt for oss. Jeg har aldri sittet på en sånn firhjuling, og når bærer det av gårde i full fart gjennom sanddynene.

– Kom igjen, sinke, roper guiden da jeg stopper opp for å ta bilde. Ikke nok med at jeg den desidert mest treige og klønete, men i tillegg stopper jeg og tar bilder så de andre må vente.

Det blir derfor med et par bilder, for her må jeg henge på flokken.

Det er gøy å kjenne adrenalinen pumpe litt! Men når snart skal sies, vet jeg ikke om det å kjøre motorsykkel i sanden er så mye mer miljøvennlig og bærekraftig enn en rolig tur på dromedarryggen. Turen varer imidlertid ikke er enn ca. 45 minutter, og det holder for min del.

Hulesamfunnet

Siste stopp før vi forlater det røde steinørkenlandskapet i sørøst er Matmata.

Her finnes en av flere såkalte ksour, som ser ut som et ørkenslott på avstand.

I tidligere tider lagret berbernomadene avlinger og utstyr i ghorfas, det vi si felles grotter og huler tilknyttet den lokale ksouren. De ble også brukt som boliger.

– De er svært få som bor slik i dag, med det finnes enkelte fattige familier som bor slik fortsatt, forteller guiden, i det vi går inn og besøker et av de mindre ksourene i Matmata.

Selv om alt her er tilrettelagt for turistene, er det interessant å se hvordan livet i hulene er.

Det finnes også ksour som er gjort om til hoteller, og et av dem skal vi spise lunsj i. Vi må gå gjennom en trang huleaktig inngang for å komme inn, før de hvite korridorene åpenbarer seg.

– Gå og sett dere i det innerste rommet, så kommer maten, lyder ordren fra guide og hotellansatte. Så kommer det jeg har gledet meg i flere dager, hjemmelaget couscous servert langt utåp landsbygda.

Det smaker like herlig som det ser ut, og jeg spiser så mye at jeg ikke orker dessert.

Mens de andre slikker i seg desserten, sniker jeg meg ut av restauranthulen og inn i hotelldelen. Sjefen selv står i resepsjonen og han tilbyr seg å vise meg rundt på rommene.

Jeg får se noen av de åtte rommerne, og aller er lyse med fargerik innredning.

– De fleste som overnatter er på gjennomreise med grupper eller leiebil, og blir som regel en natt. De kan velge mellom enkelt-, tomanns- og familierom, forklarer han.

Det frister veldig med en natt her, men det har vi dessverre ikke tid til på en organisert todagerstur.

 

Større enn det trodde

Etter to intense dager med massevis av innrykk og opplevelser, setter vi kursen nordover tilbake til Hammamet.

Jeg har i løpet av turen innsett at Tunisia er langt større og variert enn jeg trodde. Beliggenheten mellom Middelhavet i nord og de kjempestore naboene Libya og Algerie på hver sin side, gjør imidlertid at det er lett undervurdere størrelsen på landet.

Det er rart å tenke på at basen vår i Hammamet, 488 kilometer nordover fra Douz, hadde pøsregn og 17 grader mens Douz hadde rundt 35 -36 grader og ikke en sky midt på dagen. Og Douz ligger heller ikke helt sør i landet. Men derfra og sørover er det stort sett bare sand og ørken. Rundt 30 prosent av Tunisia er ørken, og sør for Douz anbefales det ikke å reise alene. Det er ugjestmildt og langt mellom landsbyene, og det advares også mot kriminelle bander.

Grenseovergangen til nabolandene brukes dessuten av såkalte drogudarer- dromedarer som smugler narkotika og andre ulovligheter mellom landene.

Fakta om turen:

Vi reiste med den lokale operatøren VLT Travel fra Hammamet, og overnattet på Hotel El Mouradi i Tozeur.

Vi betalte rundt 1200 norske kroner per pers for hele turen, inkludert overnatting og måltider.

Todagersturen er intensiv og gir mye for pengene. Du kan imidlertid velge omtrent den samme turen over tre dager og dermed få bedre tid på hvert sted.