Øst-Europas Paris har fått glansen tilbake

Da jeg besøkte Bucuresti i fjor, var dette første gangen siden 1992. I 2018 fikk jeg se en annen by enn den ynkelige hovedstaden som slikket sårene sine i selvmedlidenhet mens jeg sov på et studenthjem med nedbrent dusj i 1992.

Den første gangen jeg var i Bucuresti var jeg 22 år og reiste alene på Interrail. Egentlig var planen å toge gjennom Jugoslavia, men så brøt det ut krig bare noen dager før jeg skulle dra hjemmefra. Dermed ble turen lagt via den nedslitte rumenske hovedstaden, som fortsatt var merket etter revolusjonen to år tidligere. Det var lite som vitnet om den elegansen byen var kjent for på begynnelsen av 1900-tallet.

På toget fra Budapest møtte jeg Roland og  Simon, to britiske backpackere som skulle til Bucuresti av samme grunnen som jeg. På stasjonen i Bucuresti ble vi møtt av en lokal student som tilbød oss å leie studentrommet hans for fem dollar natten, mens han selv bodde sammen med kompisen i rommet ved siden av. Alternativet var å leie et dårlig hotellrom for en overpris av tusen kroner natten, betalt i hard valuta. Vi valgte å campe på to madrasser og en engeltseng hos studenten.

Til tross for kummerligheten, og at det på et merkelig vis tok fyr i dusjen en av dagene, hadde vi et superhyggelig opphold. Om kveldene ble vi invitert til verten og kompisen på nabormmet, hvor vi drakk lokal sprit blandet med gusjegrønn oversukret brus mens vi så på OL i Barcelona på sorthvitt TV. Ubetalelige minner!

 

Siste rest av Dracula

Bucuresti ble i forrige århundre omtalt som Øst-Europas Paris. Den Den 27 meter høye triumfbuen, den franskinspirerte arkitekturen og byens mange brede avenyer bringer klare assosiasjoner til den franske hovedstaden. Forskjellen mellom de to språkene er ikke større enn at en franskmann og en rumener kan forstå en del av hverandres språk.

I fjor valgte vi Hotel  Europa Royale ved gamlebyen. Herfra er det kort avstand til kafeer, restauranter og mange av byens historiske bygninger. Rundt hjørnet ligger ruinene etter palasset Curtea Vech, som prins Vlad Tepes bygget på 1400-tallet. Den legendariske Dracula-prinsen er foreviget med en byste og et strengt blitt rettet mot turistene på gågaten utenfor.

Arkitekturen viser tydelig kontrasten mellom de gode tidene i første halvdel av 1900-tallet og det kommunistiske regimet som tok over etter andre verdenskrig.

Synet av Ceausescus enorme palass vekker fortsatt skrekkblandet fryd nesten tretti år etter hans død. Med over 3000 rom er det tidligere regjeringsbygget og familieresidensen til diktatoren verdens nest største administrative bygning etter Pentagon.

 

Les også: Kontrastfylte Chisinau

Labbetur med lokalkjent guide

Gamlebyen er ikke større enn at du kan gå fra den ene enden til den andre på en halvtime. Siden jeg liker å utforske nye steder til fots, ble jeg med på en tre timers fottur sammen med guiden Georgiana Atanasiu.

Vi stopper ved Hanul lui Manuc, som er et vertshus fra 1808. I den store hagen serveres alt fra lokal tapas til helstekt lammelår. Maten og stemningen i bakgårdshagen til et av Europas siste carvanserai-vertshus er absolutt verdt å få med seg, selv om det er flere turister enn lokale her. Carvanserai er det opprinnelige persiske ordet for vertshusene der karavaner med handelsmenn tok inn for natten i Sørøst-Europa, Asia og Nord-Afrika i gamle dager.

Etter å ha smakt oss diverse lokale spesialiteter, går turen videre forbi konserthuset Atheneum, landets nasjonale kunstmuseum og den seks etasjer høye 1800-talls bokhandelen Carturesti Carusel .

Til slutt kommer vi til Pasajul Macca-Vilacrosse.

– Dette er et av de vakreste byggene her, sier Georgiana, og viser oss inn i arkaden fra 1891. Taket er dekket med gult og grønt gjennomsiktig glass, med hvite utsmykkede murvegger. Pasajul Macca-Vilacrosse ble opprinnelige bygget som en handlegate for overklassen. I dag er det kaféene og vinbarene som har regien i denne elegante arkaden.

På rotur i storbyen

Museum og sightseeing er spennende, men etter en dag med tråkking rund på brolagte gater er vi klare for natur og grønt. Vi hopper på T-banen og sitter på tre-fire stopp til Herastrau-parken. Detter er Bucurestis grønne oase, hvor byfolk og turister møtes for å slappe av og ta en kaffe eller lunsj på en av utekafeene.

Herastrau-parken nemlig en liten innsjø hvor man kan leie robåt og nyte stillheten ute på vannet.

– Skal vi ro? foreslår jeg, og drar med meg Ørjan bort til raden med små robåter.

Vi leier robåt for en time og hoppe om bord i den lille jolla. Redningsvester er frivillig å ha på seg, men vi tar dem med i båten og satser på rolig vær i den lille innsjøen.

Ørjan får æren av å  plaske sakte utover med årene, mens jeg inntar horisontalen på akterbenken.  Det er er delig å nyte stillheten en liten stund når man har tråkket rundt i byen i to dager.

Først når vi skal inn  igjen tar over årene, om ikke annet for syns skyld. Det er jo viktig å vise uteleirne at jeg ikke bare ligger og later meg på på akterbenken..

 

Folkemuseet

Vel tilbake på land, fortsetter vi til utendørsmuseet Dimitri Gusti. Dette er Bukarest sitt svar på Bygdø folkemuseum. Her finnes et stort spekter av lokale landsbyhus, hytter og kirker som er blitt fraktet fra de andre delene av landet.

Flere av de gamle bygningene har også innendørs utstillinger, og noen av husene er omkranset av hager med nydelige blomster.

«Folkemuseet» Dimitri Gusti er verdt å bruke et par timer på. Både for å se på  forskjellige bygningsstiler fra hele landet, men også for å slappe av med en kaffe eller kald drikke på en kafeene når solen er på det varmeste.