Registan – det gamle hjertet av Samarkand

Samarkand var handelssenter på Silkeveien og hovedsete i Sentra-Asia. Her kan du lese første artikkel om reisen til den usbekiske eveventyrbyen og om Registanplassen.

Togstasjonen i Tasjkent er stor, oversiktlig og velorganisert. Men jeg sliter med å finne fram til riktig spor og plattform. Heldigvis snakker personalet overraskende godt engelsk, og en kjekk ung fyr viser meg veien til riktig togsett.

Jeg finner plassen min i firemannkupeen på toget som skal ta meg fra hovedstaden til Samarkand i løpet av de neste drøye tre timene. Det flere tog mellom de to byene daglig. De raskeste tar kun et oart imer, mens nattoget tar rundt seks timer. Toget jeg skal ta er blant de tregeste på dagtid, men var det eneste med ledig plass da jeg bestilte dagen før. Det er helt ok, da togreiser som regel er behagelige. Dessuten får jeg sett litt.

Kupeen er av det eldre slaget, med både konfortabel og ren. Jeg får etterhvert selskap av et ungt par og en mann på min alder, som snakker litt engelsk.

Om du nånsin..

Helt siden jeg var barn har jeg sagt at jeg skal til Samarkand, akkurat som i Lill Lindfors sin sang «Om du nånsin kommer fram till Samarkand». Det var ikke det at jeg visste så mye om den eldgamle byen i nåværende Usbekistan som barn. Men det var noe med selve navnet. Det var eksotisk. Ekstremt eksotisk, på linje med Zanzibar og Timbuktu.

De sist ti årene har Usbekistan og Samarkand krabbet sakte med sikkert oppover på bucketlisten, for så å havne på toppen. Det er et historisk sus over navnet, som vekker assosiasjoner til både 1001 natt, Alladin og lampen,  krydderlukt, og vakre bygg.

Toget passerer gjennom ørken og steppelandskap. Vi passerer noen få byer, og når vi nærmer oss Samarkand skimter jeg fjellkjeden i sør som danner grensen til Tajikistan. Stasjonen i Samarkand er bygget i samme stil som i hovedstaden, med bynavnet i litt mer «dansende» bokstaver.

Jeg takker ja til en av de fire-fem taxisjåførene som tilbyr skyss til hotellet jeg har booket. Prisen på 60-70 kroner for den 15 minutter lange turen kunne sikkert ha vært prutet ned ytterligere, men det var helt greit for å bli kjørt gjennom rushtrafikken til hotelldøra.

Etter innsjekking på det koselige lille familiedrevede hotellet, tar jeg taxi opp til Registanplassen. I Samarkand ligger de fleste berømte byggene og monumentene på rekke og rad rundt Registanplassen, så det er naturlig å begynne sightseeingen her.

Handelsted og skoler

Registan-komplekset er det gamle torget fra 1400-tallets Samarkand, og også Usbekistans kanskje mest fotograferte turiststed. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Synet av det sagnomsuste stedet er magisk, selv uten belysning.

Selv om det er gratis å stå utenfor å se inn på plassen, er det absolutt på sin plass å betale 50.000 sum/45 kroner for å gå inn på området. Billetten varer i 24 timer, så du rekker å få med deg både dagslyset og kveldslyset.

Rundt Registan ligger de tre madrasaene Ulugh Beg, Tilla-Kori og Sher-Dor.

Ordet madrasah refererer til skoler i den arabiske verden, og som regel til religiøse skoler. De tre rundt Registan var ansett som noen av de beste i sitt slag i den muslimske verden på 1400-tallet. I dag er flere de eldgamle klasserommene souvernirbutikker. 

Den tyrkisk-mongolske herskeren, anstronomen og matematikeren Ulugh Beg, anså utdanning som veldig viktig og bygget den første av de tre madrasaene allerede i 1417.

Tilla-Kori madrasen, som helt rettmessig betyr «belagt med gull» er den mest imponerende av de tre madrasene innvending. Den lillafargede mosaikken med gullbelegg skaper en optisk illusjon som får den til å se ut som kuppel, selv om den i virkeligheten er helt flat.

 

By night

Når mørket så smått faller på, kommer lysene gradvis på rundt Registan. Har man ikke fått 1001-natt følelsen før, så kommer eventyrstemningen for fullt etterhvert som stjernehimmelen blir mørkere og lysene fra madrasene sterkere.

Og når du tror du har sett alt, da skjer det: Plutselig starter lysshowet som får bygningene til å lyse opp i alle mulige farger. Seansen varer imidlertid kun rundt 10 minutter, så det gjelder å være på plass i tide.

Da jeg var her i februar startet lysshowet klokken 19, men jeg har lest at det varierer med årstidene. Husk derfor å sjekke i forkant, så du ikke går glipp av det.

Til topps i minareten

– Vil du se Registan ovenfra, lurer en av de ansatte som henger ved billetluka. Han har navneskilt og uniform, så jeg anser han som seriøs.

Fyren skal ha 30.000 soum ekstra får å slippe meg opp trappen til toppen av minareten på Ulugh Beg-madrasaen.

Jeg får muligheten til å gå til topps og skue utover en av verdens mest eksotiske utsikter for under 25 kroner. Høydeskrekken glemmes på sekundet, og to minutter senere er jeg på vei opp de smale trappene. De siste trappene minner veldig om turen opp i Lista fyr i fjor sommer, men det er ikke verre enn at det går helt fint.

– Husk å se ut gjennom åpningene på siden, roper den ansatte med navneskiltet nedenfra.

Jeg gjør som han sier, skjelver litt i det høydeskrekken gjør seg til kjenne, men går opp de siste trappetrinnene. Kanten er så høy at det er ikke noen fare for å falle ut. Men for en utsikt. Rett forut ser jeg taket på  Sher-Dor madrasa, opplyst mot den klare stjernehimmelen.

Jeg nyter utsikten i alle retninger før jeg kryper meg ned igjen til mannen med navnskiltet.

– So, was it nice? smiler fyren med navnskiltet. Ja, very nice, forsikrer jeg, før han kaprer to nye turister som etter nøye vurdering synes det er for bratt til å gå opp.

Jeg har i etterkant lest at det å klatre opp trappene i den 33 meter høye minareten ikke er en offisiell aktivitet på Registan, men at det kan gjøres på forespørsel.

Denne kvelden var det flere som spurt om vi hadde lyst å gå opp. Dette  kan ha hatt sammenheng med at det var lavsesong og få turister.

 

Mer om Samarkand kommer i neste innlegg.