Reiseåret 2022: Ti høydepunkt i inn- og utland

Reiseåret 2022 startet forsiktig, og bød heller ikke på de store utenlandsturene. De fleste landene krevde fortsatt enten full covid-vaksine, eller en fersk negativ test ved utreise fra Norge eller innreise til nytt land.

Første utenlandstur siden 2021 gikk til Roma. Dette var faktisk min aller første tur til den italienske hovedstaden noensinne. Etter dette fulgte turer til Tenerife, Nord-Makedonia, Færøyene og Skottland. Det ble med andre ord ikke de store interkontinentale reisene i 2022. Planen var å avslutte 2022 med en tur til Aruba i november, men slik ble det dessverre ikke.

Derimot ble det flere spennende opplevelser i Norge, som også er tatt med i denne oversikten. Blant norgesopplevelsene var høydepunktet å være skipper for en svømmekollega som brukte sommeren til å svømme fra Oslo til Bergen. Takket være denne turen fikk jeg også oppleve Kvitsøy, som har stått på den norske bucket-listen min i mange år.

 

Første gang i Roma

Å se Colosseum for første gang gjorde inntrykk. Som delvis deltaker på en studietur fikk jeg også se flere av kirkene i byen, deriblant noen som ligger litt utenfor turiststiene.Vi besøkte blant annet Laterankirken, som er domkirke for Romas biskop og den første offentlige kirken i Roma, påbegynt på 300-tallet.

Prisnivået på kafeene i turistområdene var en positiv overraskelse. Det er mulig det hadde med lavsesongen å gjøre, men vi slapp langt rimeligere unna enn vi hadde blitt forespeilet. Rundt 200 kroner for pizza, vin og kaffe er absolutt innafor i en av Vest-Europas mest besøkte storbyer.

Fotturen fra Det norske instituttet gjennom de trange bakgårdsgatene i Trastevere ga inspirasjon til å komme tilbake. Her var det imidlertid lite som minnet om lavsesong, med nesten fullsatte utendørs restaurantbord og massevis av folk.

Oldtidsbyen Ostia

Du har garantert hørt om Pompeii. Men kjenner du til Ostia Antica?  Dette var Romas opprinnelige havneby. Går vi 2000 år tilbake, var Ostia ved Tiberens utløp en av de viktigste havnebyene i hele Romerriket.

 Oldtidsruinene ligger kun en kort togtur unna nåværende bysentrum.

Datidens store sivilisasjon, Pompeii, ble ødelagt av vulkanutbruddet fra Vesuv. Ostias ble derimot «bare» glemt etter hvert som Romerriket gikk i oppløsning.

Først i 1939 startet de første utgravingene i de gamle ruinhaugene som skjulte den romerske oldtidsbyen, men de første offentliggjøringene kom først i 1954.

Utgravningene avslører at kultur, kunst og underholdning ble høyt verdsatt blant de som bodde her. Her bodde handelsfolk, slaver, soldater og kunstnere.

 

Paven og Vatikanstaten

Vi hadde forhåndsbestilt billetter til det obligatoriske besøket hos paven, som i vinterhalvåret holdes innendørs i Paul Vi sin audienshall. Vatikanet er verdens minste selvstendige stat, og ligger midt i Roma. Det er ingen markerte grenseoverganger mellom Italia og pavestaten.

Ettersom covid-reglene fortsatt krevde en viss avstand mellom de besøkende gruppene og bruk av munnbind, var det heller ikke fullsatt sal.

Pave Frans er fra Argentina, og dermed den første ikke-europeiske paven i rekken. Han brukte tiden med oss til å snakke om viktigheten av at barn og unge omgås og lytter til de eldre og visa versa.

– Hey Pope, Please come over to us Norwegians, roper plutselig studielæreren min. Vi står og lurer.

Har det klikka for studielæreren vår??…

Men så begynner resten av gruppene å hyle etter pavens oppmerksomhet.

– Dette er normalt, ler læreren vår, som har vært med på dette mange ganger tidligere.

Han forteller at dette er en del av «showet», når paven er ferdig med sin tale og den er oversatt til 8 språk.

Han hadde tydeligvis rett, og Paven tok seg ifølge lærerguiden vår uvanlig god tid til å hilse på de frammøtte etter talen denne dagen. Barn, syke og funksjonshemmede kom først, så tok han en runde og hilste på oss andre.

Tenerifes minste nasjonalpark

I mars gikk turen til La Caleta og seks dagers «swimcation» på Tenerife Top Training Center.  Dette var på dagen to år siden jeg brått måtte avbryte svømmeferien på samme sted den 12. mars og kaste meg på første fly hjem før Norge stengte ned. Nå hadde jeg halve oppholdet fra 2020 til gode, og reiste ned for å kombinere etterlengtet sol og utendørs svømmetrening.

Landsbyen La Caleta ligger på Costa Adeje, sørvestkysten av Tenerife. Det er kun 5-6 kilometer fra Playa del las Americas, som igjen går over i Los Cristianos i syd.

Kontrastene er likevel store mellom to sistnevnte turistmagnetene og den tilbakelente stemningen i Caleta.

Denne gangen tok jeg meg tid til å utforske den lille nasjonalparken La Caleta, som ligger rett ved siden av landsbyen.

Nasjonalparken er den minste på øya, og består for det meste av sand, klipper, sjø og kaktus. Det høres kanskje kjedelig ut, men vandrestiene, utsikten og strendene er fantastiske og naturligvis uten støyende restauranter og annen bebyggelse. 

Mangelen på bebyggelse og den urørte naturen gjør er likevel trekkplaster for backpackere, hippier og nudister. Det er likevel nok med plass, og bor du på hotell i landsbyen Caleta, kan du pakke sekken med badetøy, solkrem, drikkevann og lunsj, og finne deg en egen liten vik å tilbringe dagen i.

 

Evig vakre Rondane

Deler av påsken ble tilbrakt i den norske fjellheimen, på Rondablikk høyfjellshotell. Vi ankom 1.påskedag, og hadde tre flotte dager i strålende sol.

Hit dro mine skiglade foreldre flere ganger da jeg var liten, med meg på slep. Minnene fra Rondane har gitt mersmak, selv om det nok var bassenget jeg likte best som barn.

Jeg hatet nemlig å bli slept rundt på bortoverski, over endeløse frosne vann og oppover melislignende topper på bakglatte ski.

Dette har mildt sagt endret seg. Nå er ski, langrenn og endeløse vidder på favorittlista over ting jeg ønsker å bruke fritiden min på.

Det var artig å se at hotellet har fornyet seg og blitt pusset opp, men likevel beholdt den folkelige sjarmen jeg husker som barn. 

Antallet hytter i området er mangedoblet siden 1980-tallet, men skiløypene er de samme. Vi fikk også låne truger på hotellet, og prøve dette for aller første gang. Det ga også mersmak, selv om jeg foretrekker langrenn.

Det er lite som slå den norske fjellheimen på senvinteren for min del.

Nord-Makedonia

Jeg har lenge ønsket å besøke Makedonia, eller Nord- Makedonia, som det heter nå. Makedonerne foretrekker fortsatt å kalle landet sitt kun Makedonia, men jeg bruker Nord-Makedonia for ordens skyld.

I juni pakket jeg og en venninne koffert og sekk og dro på en kort ukestur til det kystløse landet mellom Albania, Serbia, Kosovo Hellas og Bulgaria.

Første stopp var hovedstaden Skopje, hvor vi bodde like ved sentrum og The Old Bazaar, gamlebyen.

Med sine drøye fem hundre tusen innbyggere er Skopje marginalt mindre enn Oslo. Byen er hjemsted til rundt en firedel av landets innbyggere, og ligger en kort kjøretur unna grensen til Kosovo.

Med kun 24 timer til rådighet var det begrenset hvor mye jeg fikk sett av denne byen. The Old Bazaar består av et virvar med gater som slynger gradvis opp til festningen Skopje Kale. Festningen ble påbegynt i det 6. århundret og den gamle bydelen har røtter tilbake til det osomanske riket.

Et steinkast unna, på andre siden av elven Vardar og den historiske steinbroen, ligger Macedonia Square. Her er det verdt å ta en titt på alle de store statuene som har kommet opp de siste ti årene. Personene som blitt «statuert» er både historiske politikere, militærhelter, samt framtredende personer innen religion og kunst.  Det er også statuer av vanlige folk som skal gjenspeile landets kulturelle og historiske arv.

Du kan lese hele reportasjen fra Skopje her.

Det ukjente «syden»

Etter et døgn i Skopje bar det videre til hovedmålet i Nord-Makedonia; Ohridsjøen.

Etter tre timers behagelig busstur fra Skopje gjennom landsbyer, grønne fjell og skog, var vi framme i byen med det samme navnet som innsjøen. Her hadde vi bestilt overnatting på et familiedrevet hotell en halvtimes gange fra det historiske sentrum.

Ohrid med sine 55.000 innbyggere leverte opp til forventningen og vel så det.

Badevannet er blant det klareste jeg har sett, og naturen rundt er slående vakker med høye fjell på begge sider av innsjøen.

En av dagene ble jeg med på en dagstur med båt langs kysten. Båtføreren viste oss den grønne vakre kysten på nært hold, med klipper, strender og landsbyer. I løpet av turen besøkte vi Det flytende museet, et par landsbyer og en kirke. 

Ohrid er foruten den Unesco-vernede innsjøen med det klare vannet også kjent for sine mange kirker. Her finnes faktisk 365 av dem, altså en for hver dag. Best kjent er Sveti Jovan Kane fra det 12.århundre, som er an av landet mest fotograferte bygninger.

Prisnivået i Nord-Makedonia er blant de laveste i Europa.

Du kan lese hele reportasjen fra Ohrid her.

 

Skipper for ultrasvømmer

I august var jeg skipper en uke for en svømmekollega som svømte fra Oslo til Bergen. Ja, du leste riktig….

Jeg hadde denne uken ansvaret for følgebåten, en seilbåt av typen Bavaria 33, på strekningen mellom Sirevåg og Tananger. Jeg hadde aldri satt sjøbein på dette strekket før, så det var med skrekkblandet fryd jeg tok over båten den første uken i august.

Blant seilere er den over 50 kilometer lange strekningen en av de mer beryktede langs norskekysten. Dette skyldes kombinasjonen av langgrunne strender, rev og mangel på havner.

De fleste som seiler forbi Jæren går langt ut fra land, der det er dypt nok til at bølgene ikke blir så kraftige. Dermed reduseres også risikoen for å bli slengt inn mot land hvis man skulle miste navigasjonsevnen eller motorkraften.

Vi måtte gjøre det motsatte. Jeg skulle gå så nærme land som jeg følte var forsvarlig, for at transportetappene ut og inn fra havn til start- og sluttpunktet til svømmeren skulle bli kortest mulig. Samtidig skulle heller ikke bølgene være krappere enn nødvendig. Ved hjelp av GPS sørget vi for at han startet nøyaktig der han avsluttet dagen før.

 

Værfast på Jæren

Når det er 55 kilometer mellom to de nærmeste havnene, bør man ha sånn høvelig bra vær. Særlig når det ligger en person og svømmer bak båten.

– Hvis krabbefiskeren i Sirevåg sier det er for ruskete til å gå ut på havet, trenger man ikke ringe Redningsselskapet for å dette bekreftet, sa en av de lokale fiskerne.

Han mente at man kunne telle på én hånd de dagene i løpet av året hvor været er for dårlig til at bygdas krabbefisker går ut. Min første dag var en slik dag.

Vi ble liggende værfast. Det positive var at noen av oss brukte muligheten til å se oss litt rundt på land.Vi oppdaget blant annet området med krigsminner og bunkerser. Vi møtte også en veldig hyggelig mann som hjalp oss med å kjøre drivstoff fra bensinstasjonen til båten, og som tok oss med på en kort sightseeingtur i området. 

To dager senere rundet vi bøya som markerer slutten på Jærens rev, eller ræv. Knut Ivan hadde da svømt 21 kilometer sammenhengende i løpet av 7-8 timer, hvorav de to siste med høye krappe bølger og stiv kuling midt imot! Fantastisk prestasjon av narvikingen, som brukte de siste kreftene på å kravle seg opp i båten.

Vi andre var også passe slitne, men det var en happy gjeng som etter to timers motorseiling ankom gjestehavnen i Tananger. Der ble vi møtt av lokale svømmevenner som insisterte på å sponse middag, tørrmat, godteri og ellers det vi hadde lyst på og trengte på butikken.

Denne uken ga meg muligheten til å oppleve jærkysten på nært hold, og ikke minst Jærens sydligste strand, Brusand, i stiv kuling og sjøfokk. Men også et stille solnedgangsbad etter uværet. 

Jæren er rå, vakker og annerledes enn alle andre landsdeler.

Les mer om Jæren på Linns Reise her.

Øyriket Kvitsøy

Den beste måten å ankomme Kvitsøy på er på egen kjøl. Flaks for meg at jeg fikk oppleve dette, selv om jeg innrømmer at jeg hadde hjertet i halsen et par ganger under den trange innseilingen til Ydstebøhavn. Jeg hadde tross alt lovet båteieren i Farsund at jeg ikke skulle gå på grunn eller få tau i propellen. Selv om verken jeg eller de andre om bord hadde møtt Finn-båtutleieren fysisk, hadde jeg snakket med han på telefon for å få mest mulig info om båten jeg tok over etter forrige skipper. Og jeg torde ikke annet enn å si meg helt enig i at det er pinlig, nesten barnlig, å gå på grunn og få tau i propellen.

Så, Thank God for Navionics, sjømerker i alle kategorier, klart vann og evnen til innimellom å stole på at sjøkart og GPS er klokere enn egen intuisjon.

For min del var Kvitsøy møtestedet der en ny båt med mannskap skulle ta over som følgebåt for svømmekompisen, som nå begynte å nærme det hårete målet om å svømme fra Oslo til Bergen. Jeg skulle herfra seile «min» båt tilbake til Flekkefjord, der eieren ventet. Med meg på turen sørover hadde jeg fått med meg en venninne fra Bergen.

Men først hadde vi en kjærkommen hviledag på vakre, men regnfulle Kvitsøy.

Øykommunen mellom Stavanger og Karmøy er landets minste kommune målt i areal, med kun 6,17 kvadratkilometer. Med drøye 500 innbyggere slår den likevel øykommunen Utsira i innbyggertall.

Bortsett fra selve naturen og de idylliske gatene og husene, er det noen ting man bør se når man er på Kvitsøy. Rett ovenfor havnen, i hovedgaten, ligger en stor flott hvit villa. Dette er «Galleri Stakitt», som i sommer hadde utendørs utstilling av Lauritz Haaland. De mange fine maritime bildene var montert på stakittgjerdet som vender ut mot veien ved Ydstebøhavn.

Delikatesser i havgapet

Kvitsøys 27 meter høye fyrtårn fra 1829 vokter innseilingen til Ydstebøhavn fra begge sider, og er landets eldste operative fyrbygning. Det opprinnelige fyret fra 1700-tallet var i sin tid Norge første vippefyr.

Vi fikk også med oss det nesten fire meter høye steinkorset ved Leiasundet, som dateres helt tilbake fra kristendommens spede begynnelse i Norge. Litt synd at det var pakket inn i stilaser på grunn av restaurering, men slikt må jo til.

I 2013 åpnet Hummermuseet, som er en del av Ryfylkemuseet. Dette er sannsynligvis det eneste stedet i Norge der du kan følge hummerens liv, fra utklekking til middagsbord. Vi takket naturligvis ja til omvisning det tre etasjer høye huset. Vi lærte mye nytt om det hardtklypende og smakfulle dyret, i tillegg til at vi fikk en innføring i øykommunens historie.

Vegg i vegg med Hummermuseet ligger Kvitsøys kulinariske høydepunkt. Restaurant Grøningens gode rykte er kjent langt utover Ryfylkets og Rogalands grenser. Etter å ha smakt oss gjennom lokale råvarer i form av forrett og hovedrett bestående av fisk, skalldyr og kvitsøylam, har vi intet annet bemerke enn at dette var noe av det beste vi har fått servert langs norskekysten.

Lista og Farsund

I midten av august tok vi en impulstur innom Farsund og Lista. Jeg hadde avtalt med et vennepar at vi skulle møtes og overnatte på Farsund Resort, ettersom dette så ganske okay ut ifølge nettsiden. Vi ble positivt overrasket over det idylliske stedet, som til tross for nærheten til storhavet, lå godt beskyttet innen i en fjord.

Her var det badebrygge, kyststi og mulighet for å leie båt og kajakk. Det siste får bli en annen gang, for dagen etter skinte sola fra skyfri himmel og det var nesten ikke vind. Dermed bar det rett ut til Lista, etter en kort is-stopp i Farsund. Det er her, på den amerikaniserte Lista-halvøya, man møter de første kritthvite strendene når man kommer fra Østlandet. 

Et besøk det store fyrtårnet der sør vender mot vest er også en opplevelse jeg godt kan gjenta med noen års mellomrom.

Lynvisitt på Færøyene

I oktober var jeg på Færøyene for andre gang, også denne gangen i forbindelse med nordisk mastersmesterskap i svømming. Dessverre ble vi et døgn forsinket på grunn av kansellert fly, og fikk dermed med kun 24 timer i den færøyske hovedstaden.

Det ble likevel tid til både båttur, byvandring og gjensyn med verdens minste «gamleby», Tinganes.

Gamlebyen i Torshavn består av et lite område med trehus, gressgrodde tak og idylliske små hager. Vi fikk også med oss byens egen foss; Svartifossur, som ligger to kilometer fra havnen. Området rundt Svartifossur er i dag vernet, og brukes som turområde av lokalbefolkningen. I området beiter gjess, hester og sauer.

Høydepunktet på høstens lynvisitt var likevel den tre timer lange motorseilasen med skonnerten Nordlysid. Å se en by fra sjøsiden er nesten alltid spennende. Og Torshavn er intet unntak. Den rundt 20 meter lange blåmalte skjønnheten så dagens lys som fiskefartøy i 1945, men ble ombygd på 1980-tallet. 

By og slott i Skottland

Siste turen i 2022 gikk til Skottland og Aberdeen. Skotske Loganair har i høst åpnet direkterute mellom Oslo og den skotske byen, så dette måtte vi prøve. Igjen ble det kun kort tur, fra fredag ettermiddag til søndag formiddag.

Verken mannen min eller jeg hadde vært i Aberdeen tidligere, og vi hadde heller ingen konkrete «must do»-ting på lista.

Med forhåndbooket hotell fem minutter fra hovedgate Union Street, utforsket vi hovedgata, bakgatene, pubene og havnepromenaden til fots. Aberdeen er nemlig ikke større enn at du rekker over sentrum til fots. Vi spiste utsøkt Fish & Chips på The Wild Boar, drakk morgenkaffe på Aberdeen Esplanade mens surferne og baderne underholdt oss på stranda, og forvillet oss inn den historiske bydelen Fittie. Sistnevnte skulle vi gjerne mer tid til, men det blir neste gang. Jeg har nemlig vunnet en flytur for to med Logain Air som må brukes i løpet av året…

Les om Aberdeen på Linnsreise her.

 

Klippeslottet i Stonehaven

Ettersom vi kun hadde én hel dag til disposisjon i Aberdeen, sto valget mellom å bruke dagen i byen, eller å reise på dagstur til Dunnottar Castle. Vi ville se den sagnomsuste klippefestningen, og hoppet på toget fra Aberdeen til Stonehaven. Turen til Stonehaven tok rundt en halv time. Fra stasjonen fulgte vi veien ned til havnen, og fulgte kyststien videre til festningen.

Dunnottar Castle er en av de viktigste byggverkene i skotsk historie, og er nevnt allerede på 400-tallet vår tid. I dag er festningen en av Skottlands mest populære turistattraksjoner, med over 135 000 besøkende i 2019.

Ved å ga den tre kilometer lange kyststien fra Stonehaven til Dunnottar, får man en flott naturopplevelse på kjøpet.

I Stonehaven besøkte vi også The Toolbooth Museum. Den lille steinbygningen er byens eldste bygning, og dateres tilbake til rundt år 1600. Opprinnelige var det et lager for Dunnottar Castle, men ble senere brukt som tinghus og fengsel. I 1963 åpnet Dronningmoren det lille museet med over tusen utstillingsobjekter. 

 

Prioriteringer i 2023

Jeg jobber til vanlig full tid som journalist i RHA, – Røyken, Hurum og Askers avis. Her har jeg imidlertid en avtale som gjør at jeg kan ta fri innimellom for å reise eller tilbringe mer tid på familiehytta i Tromsø. I sommer kombinerte jeg ferie i Tromsø med deltidsjobb i Nordlys, som er søsteravisen til min avis. Dette gjorde det mulig å være lenger i nord, noe jeg håper jeg også kan gjøre kommende sommer.

Ellers er målet å reise lengre enn i fjor. Med to flotte, spreke vorstehhunder hjemme må jeg likevel kompromissere mellom mine egne reiseønsker, tiden med hundene og inntektsgivende arbeid. Når jeg har begrenset tid til å reise og utforske nye steder, må destinasjonene også prioriteres hardere i 2023.

Jeg vil først og fremst besøke Usbekistan, noe jeg lenge har hatt på ønskelisten. Ellers lokker Afrika med øygruppen Komorene, samt Djibouti, Uganda og Rwanda mer og mer. 

Ja, også selvfølgelig blir det en tur til «anywhere in the UK». Jeg vant nemlig to billetter med Loganair på Aviareps Nordic Roadshow reisemesse i høst, til valgfri destinasjon i Storbrittania.

Det meste av reiseåret er likevel åpent, og jeg tar gjerne imot tips eller invitasjoner til å besøke steder som er verdt å skrive om.