Reisetips for 2024: Anbefalinger fra året som gikk

Halvparten av utenlandsturene i 2023 gikk til øyer i og rett utenfor Europa som lenge har stått på ønskelisten min. En stor drøm ble også oppfylt.

Det ble tilsammen ti turer utenlands i fjor, og under her deler jeg noen høydepunkter fra hver av dem.

Reiseåret  begynte med en etterlengtet solotur til Usbekistan, noe jeg har hatt på blokka lenge. Dette var også den første turen utenfor Europa etter pandemien. 

Etter dette ble det helgetur til Skottland, etterfulgt av pressetur til Irland, før jeg reiste til Tunisia i mai. Den siste utenlandsturen før sommeren gikk til Azorene.

Etter den obligatoriske ferien på hytta Tromsø i sommer, sto etterlengtede øy nummer to for tur, nemlig Korsika. Jeg var akkurat for sen til å få med meg med de siste solfylte sensommerdagene på øya Jersey, men rakk til gjengjeld noen varme dager på Madeira før høstværet satte inn for fullt. 

Forsinkede fly gjorde at jeg også fikk mer ut av mellomlandingene i Istanbul og Lisboa.

PS: Flere av stedene kan du lese om i egne artikler ved å søke på stedsnavn og land.

 

Usbekistan

Hadde det ikke vært for at store deler av januar var preget av uvanlig kaldt vær, ville jeg nok vært blant de første til besøke Usbekistan i 2023. Men minus 21celsius med sur sentralasiatisk nordavind fikk til og med eksotiske Samarkand til å framstå som litt mindre attraktiv en liten stund.

Heldigvis varte det ikke lenge, og da termometeret bikket over nullpunktet, satte jeg meg på flyet til hovedstaden Tashkent.

Jeg landet tidlig om morgenen og sjekket inn i en hyggelig rolig gate, der de snøhaugene fra uka før fortsatt hadde overtaket på de små palmene som nå forsøkte å krype frem i sola. 

Tashkent

Jeg hadde kun en dag i hovedstaden Taskhent, men innser at jeg burde hatt to. 

Jeg besøkte Det nasjonale kunstmuseet, med utstillinger av tepper, håndverk og diverse bruksgjenstander. Den flotte veggdekorasjoner var alene verdt besøket. 

I stedet for å tilbringe flere timer i Khast Imom-moskeområde, burde jeg heller tatt turen til det 375 meter høye TV-tårnet  og det historiske innendørsmarkdet Chorsu Bazaar.

Det er lett å bli fascinert av de historiske bygningene med minareter og madrasser, men den type bygg fikk jeg se nok av senere åp turen. Alt i alt framsto Taskhent som en ryddig, trygg og velorganisert by.

Samarkand

Det var ikke Taskhent jeg kom for å oppleve. Det var Samarkand. Så allerede dagen etter ankomst til Usbekistan satt jeg på toget til den sagnomsuste byen. Byen langs Silkeveien levde absolutt opp til alle forventninger jeg hadde. 

Thorstein Bergman og Lena Andersson hadde rett rett i sangen; Denne byen er en av det vakreste jeg har sett. Hvertfall deler av den, for Samarkand er i dag også en moderne storby. Men utsikten fra toppen av minareten på Registan-plassen en stjerneklar kveld er ubeskrivelig. Jeg var heldig som fikk oppleve det.

 

Bukhara

Mindre kjent her hjemme er byen Bukhara. Denne flotte byen ligger kun halvannen times togtur vestover fra Samarkand. Her er det meste av Unesco-vernete bygninger samlet innen gåavstand i gamlebyen.

I februar var det få turister og en mye roligere stemning enn i Samarkand. Både Taskhent og Samarkand var viktige byer langs Silkeveien, men Bukhara var ifølge mange kilder enda viktigere. Skulle jeg velge en by i Usbekistan, ville det blitt Bukhara.

 

Istanbul

Hjemturen fra Usbekistan med Turkish Airlines gikk ikke helt på skinner. Dagen før jeg skulle reise hjem ble Tyrkia rammet av et kjempejordskjelv. At flyet tok av fra Taskhent fem timer etter planlagt avgang var egentlig mer enn jeg hadde forventet. Det var unntakstilstand i Tyrkia, og alle fly som kunne hjelpe, ble satt inn for å frakte nødhjelp til de rammede områdene i sørøst.

Jeg ankom derfor Istanbuls nye flyplass lenge etter at forbindelsen til Oslo hadde reist, og ble henvist til overnatting i en liten by mellom flyplassen og Istanbul by.

Den nye flyplassen (IST) ligger 50 kilometer nord for  sentrum, på den europeiske siden av Bosporossundet. Denne kvelden var det snøstorm, og trafikken gikk i sneglefart.

Aya Sofia

Sist gang jeg var i Istanbul var i 1992, og jeg har ofte hatt lyst til å reise tilbake for å se hvordan det ser ut nå.

Nå hadde jeg plutselig en hel kveld og natt, så jeg bestilte derfor en svindyr taxi og ga ordre om å kjøre meg til Aya Sofia og Den blå moskeen.

Sistnevnte var stengt for kvelden, men den enorme Sofia-moskeen holdt åpent til klokken 22.

Aya Sofia, også kjent som Sofiakirken og Sofiamoskeen, ble reist som kirke i Konstantinopel i perioden 532–537 under den romerske keiseren Justinian. Etter 900 år ble den ombygd til moské, da tyrkerne med Sultan Ahmet erobret den byen i 1453.

Da jeg var her i 1992 var Aya Sofia et museum. Erdogan gjorde den om til moske igjen for få år siden, noe som har ført til splittelse mellom forskjellige religiøse og sekulære krefter i landet.

 

Verdt pengene

Vanligvis er det lang kø for å komme inn i Aya Sofia. Om det var det kalde ufyselige vinterværet eller den spesielle stemningen som preget landet etter jordskjelvet, vet jeg ikke. Men denne kvelden var det ikke lengre kø enn at jeg gikk rett inn, og faktisk også helt gratis.

En time er ikke mye, og med pågående bønnestund var det flere områder som var avstengt den første halvtimen. Men for en atmosfære dette snart to tusen år gamle gudshuset rommer. Dette besøket var absolutt verdt de ekstra kronene jeg betalte for taxien fram og tilbake.

Skottland

I 2022 vant jeg to billetter med skotske Logan Air til valgfri destinasjon i Storbritannia på Aviareps bransjemesse i Oslo. Jeg tok med Ørjan og dro til Aberdeen, som er den eneste destinasjonen som har direktefly til Oslo fra Skottland. 

– Kult, jeg vil se Edinburgh, kvitterte Ørjan på innbydelsen.

Jeg var enig, og siden vi allerede hadde vært i Aberdeen høsten før, ble det tog videre til Edinburgh denne gangen. 

Den første dagen ble tilbrakt i den botaniske hagen og på The Royal Mile. Sistnevnte er gaten opp til Edinburgh Castle og byens desidert største turistfelle. Men gåturen opp til slottet er en opplevelse, med folkeliv, staselige hus og puber, og naturligvis sekkepipespillene skotter på fortauene.

Den botaniske hagen er også verdt en tur hvis du er glad i blomster, trær og grønne parker. 

Undergrunnsbyen

Da vi først var på The Royal Mile, hev vi oss på en timelang guidet tur i “The Real Mary Kings´ Close”.  Her fikk vi føle på fortvilelsen, fattigdommen og sykdommene som herjet i Edinburgh på 1600- og 1700-tallet.

“Close”  var betegnelsen på de bratte smugene som gikk opp til The Royal Mile fra det som før var myrområder nedenfor slottet. Har bodde fattigfolket i overfylte og mørke leiligheter. Da pesten inntok byen ble mange familier sperret inne for å dø, for å begrense spredningen av sykdommen.

Etterhvert som byens befolkning vokste ble det veldig trangt om plassen. 

– Løsningen ble å kutte takene av husene her og bygge nye boliger oppå dem. De mest «velstående» av de fattige bodde øverst, der de fikk litt dagslys. De verst stilte bodde i de nederste etasjene, der solstrålene og lyset ikke nådde inn og ned i de trange smugene, forteller guiden vår.

Ifølge mytene går det flere gjenferd igjen i disse trange smugene i dag, og disse er rimelig misfornøyde med hvordan de ble behandlet da de var i live for noen hundre år siden…

Loch Ness og høylandet

Man kan vel ikke reise til Skottland for tredje gang uten å ha besøkt høylandet. Og en dagstur er bedre enn ingen tur, så dag to ble det heldagstur til Loch Ness og det skotske høylandet.

Vi fikk se Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis, som måler 1344 meter. Jeg fikk smake whisskeyis på landsbygda, som smakte overraskende godt. Vi fikk også oppleve det nesten obligatoriske cruiset på Loch Ness.

Det mest minneverdige var likevel å bli jagd opp av innsjøen da vi skulle ut og bade ved siden av det ikoniske Urquhart Castle.

– Kan vi bli spist av sjøorm?, spurte jeg vakten, rent instinktivt og passe dumt, egentlig.…

– Haha, ja, det er jo det ene problemet. Men innsjøen holder kun fire grader, og det er mange turister som skal bade her kun fordi det er Loch Ness og et slott bak. Der jo fint på Instagram, men vi har måttet si nei til alle, forklarte den hyggelige vakten, før han fortsatte:

– Men det er mange som bader i innsjøen året rundt, bare ikke akkurat her. Gå noen hundre meter bortover, der er det et fritt fram. 

Han forklarte at brygga der vi la til med båten tilhører Urquhart Castle, og at det er badeforbud på eiendommen.

Vi brukte resten av tiden til å utforske området, før turen gikk videre til Inverness og opp gjennom høylandet. Klapping av skotsk høylandsfe var også en høydepunkt på turen, før vi satte kursen tilbake til hovedstaden.

Irland

I april var jeg invitert på pressetur til Dublin med Failteireland, Widerøe og Irland Tourism. Anledningen var Widerøes nyåpnede direkterute mellom Bergen og Dublin.

På programmet sto blant annet besøk ved Trinity College, Museum of Literature, Viking Splash Tour og Guiness Storehouse, samt Drogheda med Unesco-siten Bru na Boinne og båttur på River Boyne.

 

Flere sider av Dublin

Dublin har så mye å by på, og det er synd å bare henge rundt Temple Bar, slik mange gjør.

Guiden vår oppdaget at jeg var litt over snittet opptatt av bading, både inne og ute, og inviterte de som ville med på morgenbad på Forty Foot, der morgenbaderne samles året rundt til en frisk start på dagen.

Soloppgangen der ute ved havet og klippene, etterfulgt av noen minutter i det åtte grader varme vannet, står igjen som en av de kuleste opplevelsene for mitt vedkommende. 

Ellers var besøket på Guiness Storehouse en opplevelse jeg anbefaler alle som besøker byen. Det samme gjelder Windmill Lane Recording Studios, der blant annet U2 har gjort flere av sine innspillinger. En demonstrasjon av Miley Cirus´”Flowers” siste innspilling ga et kick som gjør at jeg synger på sangen ennå.

Båttur og eldgamle bygg

En times busstur utenfor Dublin ligger UNESCO World Heritage-stedet Bru na Boinne og Newgrange. Det gamle gravstedet dateres 5000 år tilbake, noe som gjør det eldre enn både de egyptiske pyramidene og Stongehnge i England. Det er et ingeniørisk mesterverk, der solen skinner inn i det innerste gravrommet kun en dag i året, nemlig ved vintersolverv.

I samme område ligger River Boyne, kjent for The Battle of Boyne i år 1690.  Vi ble med på en rolig rotur på den smale, idylliske elven. Det er ikke mye som minner om krig og kamper i dag, og flere av oss mente denne turen burde være obligatorisk for alle som ønsker en rolig, romatnisk tur med si kjære.

Tunisia

Som tidligere konkurransesvømmer er det et nyttig påskudd å kunne kombinere en svømmekonkurranse for voksne med ferie.

I mai gikk derfor turen til Tunisia, på en etterlengtet swimcation – svømmeferie.

Tunisia er et lite land sammenliknet med nabolandene Libya og Algerie, men landet har store kontraster både når det gjelder natur og kultur. Her kan du oppleve både Sahara-ørkenen og Middelhavets hvite strender, eldgamle byer og noen av historiens største amfiteater.

Hvite middelhavstrender

Tunisia har en langs kyst, der badebyene ligger på rekke og rad. Vi bodde i Yasmine Hammamet, som er den moderne delen av byen Hammamet.

Her kan du nyte hvite strender, internasjonale restauranter og moderne spahoteller til en langt rimeligere pris enn på vår side av Middelhavet.

 

Kunstnerby og historiske ruiner

Rett utenfor Tunis by ligger oldtidsbyen Kartago, som i dag består av ruinene etter en av de største sivilisasjonene rundt Middelhavet. Byen ble grunnlagt av fønikere fra Tyr på 800-tallet før vår tid, og var hovedstaden i den kartagiske sivilisasjonen som romerne knuste. Spesielt imponerende er restene etter det gamle badehusene, hvor de varmet opp vann for at overklassen kunne få seg et skikkelig spabad.

En kort kjøretur unna ligger kunstnerbyen Sidi bor Said, med hvite murhus, blå vinduer og fortauskafeer. Byen har vært tilholdssted for mange kjendiser og artister, og den franske artisten Patric Bruel lagde en egen sang om Café des Délices på sliten av 90-tallet.

Ørkenliv

Hvis du har en uke eller mer i Tunisia, bør du bli med på en tur til der de lavere Atlasfjellene møter Saharas sanddyner. Vi besøkte fjelloasen Chebika, som ligger ved fjellet Djebel al Negueb i Tozeur-provinsen. 

Her, i ørkenområdet Mos Espa, fikk vi dessuten oppleve Star Wars sine innspillingsskulisser for filmene A Phantom Menace og Attack on the clones. Å se dromedraflokker løpe fritt er også en opplevelse her nede i ørkenlandskapet.

 

Lisboa

I 2023 fikk jeg endelig besøkt Lisboa, etter at turen innom byen 12.mars 2020 ble avlyst i siste liten.

Til gjengjeld fikk jeg to turer innom Lisboa i året som gikk, først i juni og så i november. Begge gangene var stopovers på vei til de portugisiske øyene i Atlanterhavet.

Lisboa i juni

Første turen var i juni, på vei til Azorene. Vi ankom på kvelden, og sjekket inn på et lite hotell midt i sentrum. Vi rakk en tur gjennom hovedgatene, samt rask matbit og en øl mens vi studerte folkelivet. Morgenen etter sto jeg tidlig opp, ettersom jeg ville se litt mer av byen før vi dro videre. Jeg rakk å forville seg til fots oppover til de svingete bakkene i gamlebyen Alfama. Selvfølgelig kunne jeg tatt den verdensberømte trikken, men tenkte hele tiden at jeg skulle hoppe på den på neste stopp. Dermed endte jeg med å gå til topps før jeg fikk meg en etterlengtet og dyr morgenkaffe. Men for en utsikt det er her oppe. Jeg rakk å nyte morgensolen i ti minutter over Middelhavet før jeg løp ned igjen for å rekke taxi ut til flyplassen. 

Lisboa i november

Denne gangen var det Madeira som var målet. Det som i utgangspunktet skulle være en natt og en formiddag i den portugisiske hovedstaden ble to netter og en del dag. TAP meldte på sms at at de hadde kansellert flyet mitt, og satt meg opp på neste dags morgenfly til Madeira. Flyselskapet oppga ingen grunn til kanselleringen, og det gikk mange fly mellom mitt opprinnelige og det flyet jeg var ombooket til. Men jeg orket ikke dra på flyplassen å krangle. Klok av erfaring, hadde jeg satt av tid til en ekstra somledag. Dessuten ønsket jeg å se mer av Lisboa, når sant skal sies.

Jeg oppgraderte meg selv med en stjerne fra tre til fire fra første natten, og flyttet til et hotell med basseng og solterrasse på taket. 

Jeg fikk sett meg om i Bairro Alto, sett julemarkedet og utforsket Sao Jorge-festningen som ruver over byen og smakt pastéis de bacalhau med portvin til.

Det var verdt en ekstra dag i Lisboa, og det var artig å oppleve både forsommeren og senhøsten her. Men jeg har fortsatt  mye usett i denne fine byen. 

Azorene

Endelig ble det min tur til å besøke de grønne øyene i Atlanterhavet.

Aller helst ville jeg besøke flere øyer, men med en knapp uke ble det kun fokus på hovedøya Sao Miguel.

Trivelige Ponta Delgada med knappe 68 000 innbyggere er både provinshovedstad og den største byen i øygruppa.

Ponte Delgado har alt man trenger, fra trange smug og uterestauranter til markeder og badeanlegg ved sjøen. Likevel er det naturen som er hovedattraksjonen på Azorene.

Her er det bratt, irrgrønt, nesten subtropisk klima og vulkansk. Varme kilder, ananas og teplantasjer er også blant øyas stoltheter.

Tåkeprinsessen

Det er en grunn til at Azorene er så grønne. Det regner mye og øyene er ofte innhyllet i tåke, som kommer like brått som den forsvinner. Faktisk finnes det myte om hvorfor det er så mye tåke her dette ifølge Vera, som er lokal turistguide.

Ifølge myten var det en gang en konge, som hadde en datter. Hun prøvde stadig å flykte fra Azorene fordi det var så kjedelig der. Faren fikk derfor hjelp av en trollmann til å tåkelegge øyene, slik at ingen skip fant veien inn. Dermed var det ikke mulig for datteren å flykte.

– Problemet er bare at trollmannen, kongen og prinsessen for lengst er døde eller borte. Og trollmannen avslørte  aldri formelen for å fjerne tåken igjen. Men vi tar imot alle tips, forteller Vera og ler. 

 

Dagstur på sykkel

Skal du noen sted på Sao Miguel, er det stor sjanse for at du må opp, så ned, så opp igjen. Veiene følger ofte det kuperte terrenget, og er dermed perfekt for en hard treningsøkt på sykkel. Ønsker du derimot å utforske øya i ditt eget tempo uten å måtte slite for mye, anbefaler jeg å leie en sykkel og følge kystveien østover fra Ponta Delgada.

Jeg betalte kun en hundrelapp for en gammel tråsykkel, og la ut på dagstur østover. I løpet av dem fem kilometer lange turen passerte jeg lavaklipper, badeanlegg med “blått flagg”, kirker og kafeer, samt idylliske sandstrender. Med flere badestopp og utforskingsstopp, pluss en god lunsj på en strandbar, var 10 kilometer akkurat passe for en 6-7 timers dagstur.

Jeg har nå besøkt alle de fire øygruppene som utgjør øy Makaronesia; Kapp Verde, Kanariøyene, Madeira og Azorene. 

Korsika

Den Franske øya i Middelhavet har lenge stått på ønskelisten min, og i august ble det tid til en langhelg i ”hovedstaden” Ajaccio.

Sentrum er ikke større enn at du kan gå til det meste i denne trivelige havnebyen med ca 75.000 innbyggere.Her finner du flere  strender, utendørsmarkedet, en stor festning og massevis av fiskerestauranter langs bryggekanten og i smugene.

Bonifacio

De to hele dagene jeg hadde til disposisjon ble brukt på dagsturer langs kysten med båt. Den første gikk til klippebyen Bonifacio helt syd på øya, der du kan se over til Sardinia.

Byen er over tusen år gammel, og er også kjent som hjembyen til Napoleon Bonaparte.

Den trange innseilingen mellom de høye klippene er imponerende, og det er også tettheten av båter i havnen innenfor. Her ligger de på rekke og rad, fra digre skuter til middelstore italienske og franske privatyachter med uniformerte mannskap. 

Gamlebyen i Bonicafio er et must, der den klamrer seg til toppen av en 70 meter høy klippe. Du kan velge du vil gå opp eller ta det lille hvite toget. 

Utsikten ovenfra er suveren, enten du ser mot havet, innover mot land og havnen, ellers står og ser rett på Bonifaciosklippen med den gamle byen over.

 

Scandola Naturreservat

Korsika har flere naturreservat og nasjonalparker, og mange av dem er på Unescos verdensarvlister. Nordvest på øya ligger Scandola naturreservat, som siden har 1983 vært et verdensarvområde.  Høydepunktet var Pianokløftene,  som ble lagt til verdensarvområdet i 1996.Den beste måten å oppleve de spesielle kalksteinklippene på er fra sjøsiden. Har du en liten båt kan du kjøre gjennom de naturlige tunnelene som erosjonen har laget. Klippene er de samme i Calanque på Cote dÀzur. Faktisk har fastlandsklippene fått navnet etter det korsikanske ordet calanca, som er kalksteinsfjell som er erodert av vær og av vann. 

Jersey

Kanaløya utenfor Nordmandie ble godt kjent i Norge gjennom krimserien Bergrac, som gikk på TV fra 1981 til 1991. Jeg var tenåring på denne tiden, og husker hvor fascinert jeg ble av de sydenlignende strendene med hvit sand og palmer på kanaløya.

Da jeg i oktober oppdaget at vi kunne få billetter til under 3000 kroner per pers, inviterte jeg med Ørjan på en langhelg. 

Vi ankom en uke for sent til å nyte de siste sommerdagene, men tidsnok til å få med oss begynnelsen på stormen Ciarán. Heldigvis rakk et av de siste flyene ut før alt  ble stengt på grunn av uværet.

Selv om det var litt ruskete vær, fikk vi oppleve mye av denne vakre og spesielle øya.

Visste du at Jersey har vært både fransk og britisk, før den endte opp som britisk selvstyrt kronbesittelse?. Fortsatt har pengesedlene en fransk og en engelsk side.

Tidevannet

Jersey er ikke mer enn 14 kilometer lang og 8 kilometer bred, men øya byr på mange opplevelser både innendørs og utendørs.

Her finner du et av verdens eldste langhus og den eldste samlingen av mynter fra  jernalderen i Vest-Europa. Øyas natur er også fascinerende.

Det første som slo meg var den store tidevannsforskjellen, som er den tredje største i verden. På høyvann har øya 90 kilometer kystlinje, men med inntil 12 meters forskjell mellom flo og fjære, er øya betraktelig større på lavvann. Dette gjør at veien ut til slottet Elizabeth Castle utenfor hovedstaden Saint Helier, ligger tørr på lavvann. Men du du må passe på tidevannet hvis du skal gå tørrskodd ut og inn. Heldigvis finnes det tidevannstabeller og en hybridbuss som kjører fram og tilbake gjennom vannet også når vannet  vannet slår over gangveien.

Saint Helier

Jerseys hovedstad har rundt 33.000 innbyggere, mens det på hele øya er  rundt 100.000 innbyggere. Hvorvidt dette inkluderer alle som har adresser i de mange tomme kontorlokalene, vet jeg ikke, for tomme lokaler er det mange av her.

Saint Helier er likevel en trivelig liten by, med en artig blanding av viktorianske bygninger og moderne kontorhus. 

På dagtid kryr det av hyggelig kafeer og puber i sentrum. Fish and Chips-lunsj på The Royal Yacht anbefales også. 

Har du lyst på en halvtimes gåtur, følg gangveien fra sentrum til Havre de Pas Lido. Dette ikoniske badeanlegget så dagens lys i 1895 og ligger litt utenfor sentrum.

Det helårsåpne badebygget er i viktoriansk stil, og består av garderober, kafe og et basseng som oversvømmes av sjøen når høyvannet kommer inn. 

Med 16 grader i havet var det fortsatt en del folk som tok turen hit i slutten av oktober.

Vi fikk også noen advarseler da vi hoppet uti sjøbassenget.

– Hei, pass på nå, for nå går det fort, sa en de lokale gutta.

Han hadde rett, for etter ti minutter var ikke bassengkantene lenger synlig, og barnebassenget som lå noen meter høyere var totalt oversvømt.  Dette kan være skummelt hvis man ikke kjenner tidevannet og dets krefter!

 

Madeira

Den første gangen jeg var på Madeira var jeg 9 år. Jeg husker hvordan jeg ble fasinert av naturen, spesielt de store kaktusene. Men jeg husker også veldig godt at øya ikke hadde noen badestrender, hvertfall ikke av den typen som turister oppsøker.

Jeg prøvde å bade fra rullesteinstranden i byen Machico, men moder´n la ned totalt veto for slike sprell.

Jeg har lenge ønsket å reise tilbake til Madeira, og da det ble annonsert at det skulle arrangeres EM Masters i svømming i Funchal i november, fikk jeg det perfekte påskuddet for å fyke av gårde.

Porto Moniz

Om det ikke var sandstrender der i 1979, fantes det likevel et flott badeanlegg på nordvestpissen av den øya. Porto Moniz reklamerte med krystallklart vann og mennesker som svømte mellom klippeformasjonen i de naturlige bassengene. Stedet var også et av de mest populære motivene på postkortene, noe det ikke tok en badegal 9-åring lang tid å oppdage. Dessverre fikk jeg ikke gjennomslag hos det voksne reisefølget for dra ut hit den gangen. Men jeg lovte meg selv at hvis jeg kom tilbake til Madeira, skulle dette være en av de første stedene jeg oppsøkte.

44 år senere, med egen leiebil og eventyrlysten svømmevenninne, var Porto Moniz derfor plottet inn på dagsturen rundt øya.

Ofte blir man skuffet når man besøker steder man har sett på bilder, (særlig for 40 år siden!) , men dette var ingen bomtur.

Riktignok består badeanlegget nå av to separate badesteder, hvorav den nyeste har fått kafe, garderober og inngangsbillett. Men 3 euro var det verdt å få svømme i hybridbassenget, som veksler mellom hvor mur, sjøgress  naturlig kanaler og lavaklipper.

Her slår bølgene over kanten jevnlig, og temperaturen er den samme som i sjøen, som var 22 grader i slutten av november.

Det gamle badestedet  er mindre, og ligger noen hundre meter lengre bort. Dette er fortsatt gratis å bruke, og har ikke garderober eller hvite murkanter. Det framstår som mer naturlig, med unntak av et par badestiger. Vi vurderte et bad her også, men orket ikke å hoppe uti enda en gang til etter 45  minutter plasking i det moderne anlegget.

 

Klippereservatet i sørøst

På Madeira handler mye om fjell og grønne åser. Sørøstspissen ligner faktisk på en blanding av Shetland, Færøyene og Island

Ponta de São Lourenço er øyas østligste punkt og består av karrig landskap og høye klipper.. Området er fredet naturreservat, men har flere oppmerkede stier stier som byr på storslått utsikt og tidvis bratte stup. Hold deg derfor på stien.

Vi gikk halvveis utover mot det østligste punktet. Mer rakk vi ikke, ettersom det kun var to timer før sola gikk ned. 

Dette området vil jeg gjerne sette av en hel dag til neste gang jeg besøker Madeira, for maken til natur og utsikt skal man lete lenge etter.

PS: Vi passerte byen Machico, hvor jeg bodde på hotell som 9-åring. I dag ligger det en stor sandstrand der det i 1979 kun var rullesteiner.