Reisevaner: Fem måter å reise på

Hvordan ser dine reisevaner ut? Reiser du stadig tilbake til samme sted, eller jakter du bevisst nye steder? Selv deler jeg reisene mine i fem kategorier

Som ung reiste jeg mye alene i Afrika, Australia og Asia. Den gangen hadde jeg mye tid, men trange budsjett. Overnatting i enkle hytter uten vann og strøm var en forutsetning for å kunne være borte noen måneder i slengen. Jeg brukte 2000 kroner på fire uke i Thailand i 1991, man da spiste jeg nesten bare ris og selvåpnede kokosnøtter, og bodde for kr 25 per natt i en stråhytte. Likevel, alternativet var bedre enn å tilbringe desember hjemme. Vel hjemme dagen før jul, hadde jeg fortsatt et halvt år til eksamen i sosialantropologi i Oslo.

I dag har jeg litt bedre råd, men mindre tid og mulighet til å reise i utlandet. Dermed må jeg prioritere hardere. Drømmen om en fireukers tur i Afrika må kortes ned til ni dager, og rundreisen i Mellom-Amerika står foreløpig på vent. Seilferien i Belize i 2013 med dagstur til Tikal i Guatemala, er et foreløpig kompromiss i forhold til den latinamerikanske rundreisedrømmen.

Behovet for å reise for kun å slappe av en uke, er også kommet snikende de siste årene. Før var det utenkelig «å kaste bort» fritiden på et pakkereisemål med sol, hotell med strand som hovedingredienser. Nå kjenner jeg faktisk på behovet for å bare å slappe av etter en stressende hverdag hjemme. Hvertfall innimellom.

Selv om jeg synes det er helt ok å reise alene, setter jeg også pris på selskap. Dermed blir gjerne destinasjonene og målet for turen et kompromiss mellom mine ønsker og reisefølget.

Jeg har samtidig et overordent mål om å oppleve minimum ett  «eksotisk» nytt sted utenfor Europa årlig.  Sosialantropologen i meg må få sin årlige føde, mens journalisten i meg er blitt mer realistisk og innser at folk hjemme helst vil lese om det kjente og realistiske.  Personlig foretrekker jeg kombinsjonen, helst i en og samme reise hvis det lar seg gjøre.

Vanligvis deler jeg reisene inn i tre hovedkategorier: Sydentur med total avslapping, oppdagelsestur på ukjente veier, eller aktivitetsreise. I tillegg kommer de typiske jenteturene, der det sosiale er hovedingrediensen. Den siste kategorien er alle turene med vennene i svømmeklubben. Det er naturligvis ingen vanntette skott mellom disse kategoriene, da de ofte kombineres.

 

Langhelg med vennegjengen – det sosiale i sentrum

Dette er den typiske jenteturen der vi ikke er så nøye på hvilken by eller strand vi havner på, så lenge det er tilrettelagt for en god latter og hyggelig samvær. Det kan likevel gjerne være en hytte på fjellet i Norge som et hotellopphold med spa i Frankrike. For ti år siden var jeg med barndomsvenninnene i Reykjavik. Annerledesheten kombinert med bylivet har naturlig nok gjort Island til et av de hotteste helgedestinasjonene for begge kjønn. Livlig byliv med restauranter og barer, kombinert med rideturer, sightseeing til geysirer og bad i deilige blå laguner har alle de ingrediensene jeg synes en vennetur bør inneholde.

 

Nytt og eksotisk

Enkelte av vennene mine påstår at jeg samler på land. Det samme har enkelte aviser skrevet om jeg i forbindelse med intervjuer.  Jeg har aldri uttalt dette selv, men for noen år siden sa jeg på fleip at jeg hadde som mål å nå 100 land før 50 år. Denne uttalelsen kom som svar da noen spurte meg om antall land jeg hadde besøkt, og jeg oppdaget at jeg nærmet meg 90. Spørsmålet om når jeg regnet med å passere 100 kom som en naturlig oppfølger.  – 100 før 50, sa jeg, sporadisk. Dermed har det blitt sånn!

Jeg kastet jeg vel dermed også ut noen baller angående å reise kvantitativt i stedet for å tilbringe lengre tid på hvert sted. Dette stemmer ikke helt med virkeligheten, selv om jeg på grunn av mindre tid til å reise nå for tiden, ofte må velge kortere reiser.

I går kom jeg hjem fra en sydentur til Malawi! Mange lurer på om dette ikke er len smule langt å dra for å slappe på på stranden i fem  dager. Klart det er det, men Gran Canaria var aldri et alternativ denne gangen. Ettersom vi kun hadde  en uke til disposisjon,  var det heller aldri noe alternativ å legge inn en lang safari eller rundreise, selv om det selvfølgelig fristet.

Jeg reiste rundt i sørlige/sentrale Afrika med ryggsekk som ung, og møtte både dyr og mennesker, himmelhøye fjelltopper og frådende elver.  Men jeg rakk aldri opp til Malawi, som andre backpackere snakket så varmt om. Siden den gang har bading i Lake Malawi stått på ønskelisten. Og nå hadde jeg muligheten. Én uke, så da tok jeg den.

Som hovedfagstudent i sosialantropologi i 1997 bodde jeg syv måneder alene i en stråhytte i en fiskelandsby på Madagaskar. Som feltarbeidende i lokalmiljøet var jeg tilnærmet eneste hvite i landsbyen. Null strøm,  null springvann, og et lite skrivebord med stearinlys til å lyse opp rommet etter mørkets frembrudd var hele komforten. Pluss sporadisk besøk av en liten ufarlig kobraslange, en kakkerlakkfamilie og en and som tok turen innom hytta mi en gang i blant . Alle var totalt harmløse. Det var for øvrig også lokalbefolkningen da de skjønte at jeg var det. Anden prøvde fortvilet å rømme fra sin unngåelige skjebne som middag, men måtte til sist gi opp. Vaktmesteren på det lille herberget ved siden av gjorde kort prosess mens jeg holdt den, og sammen spiste vi den.

Det gir fortsatt et adrenalin-kick å komme til et sted der ikke så mange har tråkket løypa før. Det er kanskje derfor Afrika er favoritten min. Men Afrika er også den verdensdelen, sammen med enkelte land i Sør-Amerika, jeg synes er mest krevende å reise i. Å reise på bygda i, langt fra rent vann i springen, stabilt lys i lampa eller muligheten til å spille på kasino på nett  for å vinne en tur til nærmeste luksushotell, er krevende i lengden. Å hele tiden måtte passe seg for lommetyver og unger som vokter deg og eiendelene dine til enhver tid, krever også mye energi.

En kombinasjon av det eksotiske og det komfortable er derfor den ultimate ferien for meg. Noen dagers chilling på stranda eller ved bassenget med en bok etter en lengre tur i bushen, er sykt deilig. I tillegg føles det mer fortjent, når man har  måttet «slite» litt først.

Jeg er nemlig ikke lenger mer idealistisk anlagt enn at jeg setter pris på bekvemmelighetene på Mauritius etter en måned i stråhytte på Madagaskar. Eller noen dager på spahotell i Etiopia etter en uke med gjentatte strømbrudd hver dag i Malawi. Alt til sin tid.

Total avslapping- sol og strand

Å reise for å slappe av, lese og «ikke gjøre noe», duger fortsatt for meg. Hvertfall for en uke, hvis det er midtvinters hjemme og jeg er på grensen til å stupe av stress og overarbeid. Da er en uke på Fuerteventura helt innafor. Hvis det er snakk om å være på samme sted mer enn tre -fire dager, bør det helst finnes SUP-brett, hobiecat, svømmebasseng med rette vegger eller en jolle å leie i umiddelbar nærhet.

En real sydenferie uten «å gjøre noe» forutsetter at jeg er sliten, stresset og bleik før jeg reiser hjemmefra. Da er en sydenferie god terapi for å innhente krefter og energi. En 48-åring med påvist ADHD skal imidlertid ikke ligge for lenge på magen med en bok foran seg før lysten til å røre på seg kommer krypende. Med mindre det finnes et stort utvalg av knallgode bøker tilgjengelig.

 

 

Aktiv ferie- på sjøen eller i fjellet

Seilferie, trekking, dykking, rideturer eller skiturer og fjellturer med hunden min er klare favoritter hvis jeg selv får velge tema for en kortere reise. Den store Drømmen var i mange år jordomseiling med egen båt. Nå er Drømmen redusert til noen uker nå og da i varme farvann, men aller helst en tur langs norskekysten med hund og mann. Med mitt internasjonale ICC skippersertifikat for seil- og motorbåt inntil til 50 fot kan jeg tilby familie og venner å bli med på seilferie uten egen erfaring. Leie av båt i utlandet krever at man har med skipper fra utleiefirmaet eller selv er kvalifisert til oppgaven. Det internasjonale sertifikatet består av Båtførerprøven pluss en praktisk prøve, som i korthet viser at man kan legge til en brygge, redde en som faller over bord, kaste dregg og fortøye skikkelig.  Et ICC  båtsertifikat er med andre ord inngangsbilletten til  mange fantastiske feriemuligheter på vannet over hele verden.

Fjellturer i moderat tempo har klatret på listen min over ferieaktiviteter de siste årene. Da jeg som 24-åring gikk jeg til Uhuru Peak, 5895 meter over havet, var det mer en dyd av nødvendighet. Man sier rett og slett ikke nei når man får tilbud om å klatre Afrikas høyeste fjell til innbyggerpris, – en pris som utgjør en tiendel av hva jeg måtte ha  betalt som turist. En slik mulighet får man neppe så mange ganger i livet.

U-landsstudiet i Kristiansand hadde avsluttet sin årlige fem ukers studietur i Tanzania, og  12 av oss valgte Kilimanjaro fremfor en avsluttende ferieuke på stranden i Mombasa. Jeg innrømmer gjerne at jeg misunte strandgjengen, men hadde ikke samvittighet til å si nei til Kili. Men da det viste seg at jeg skulle bli en av fire fra klassen som kom helt opp til snødekte Uhuru, var jeg imidlertid storfornøyd over valget. Selv med dundrende hodepine og høydesyke.

Etter den første toppturen min, som altså gitt til Uhuru Peak, 5895 meter over havet, har jeg satt mer pris på moderate fjellturer, både hjemme og i utlandet. Jeg har ikke noe ønkser om å bestige Mt. Everest, men lett tilgjengelige topper  uten farlige stup er helt innafor .

Fellesturer med yoga, sirkeltrening og basistrening som tema har jeg fortsatt til gode å prøve. Dette har nok å gjøre med at mine «treningsturer» til syden stort sett er forbeholdt svømmetrening sammen med svømmevenner. Som tidligere aktiv konkurransesvømmer og nåværende aktiv mastersvømmer, er en ukes treningsleir i forkant av et mesterskap alltid en gyldig unnskyldning for å reise til syden uten å «gjøre noe annet».

 

 

 

Tur med svømmegjengen

Min femte kategori er derfor egenkonstruert, og oppstått som følge av at jeg har drevet med samme idrett hele livet. Sammen med klubbvenner fra Asker svømmeklubbs mastersgruppe reiser jeg på flere turer i året i forbindelse med NM, Nordisk, EM, VM eller andre stevner for voksne svømmere. Dette er turer der svømmingen står i sentrum, men alltid kombinert med noe sosialt som strandliv, shopping, kafeer, sightseeing med mer .  Svømmingen har de siste 15 årene ført meg til blant annet New Zealand, Jalta, Italia, Slovenia, Mallorca, Kanariøyene, hele Norden inkludert Færøyene, og fra Kristiansand til Kirkenes i eget land. Sistnevnte kombinerte vi med todagers tur til Murmansk.

Neste VM for masters går i Korea i 2019. Dette passer meg utmerket, da  Korea er et land jeg ikke har besøkt ennå, men som står på ønskelisten. Og med deltakelse i VM har jeg et påskudd for å ta turen til Østen. Tre dager i bassenget gir alibi nok for to ukers ferie etterpå. Riktignok av egen lomme, men kombinasjonen med å delta i svømme-VM og oppleve et nytt sted passer meg perfekt. VM har dessuten en helsebringende effekt, da deltakelse her forutsetter at jeg holder meg i form og dermed trener i forkant

Jeg har mye å takke svømmingen for 😊