24 timer i Saigon
Jeg er vanligvis ikke den første som oppsøker klessjapper og kjøpesentre når jeg kommer til en ny by. Nå ble det tvangsshopping, på bekostning av den planlagte utflukten til de underjordiske tunnellene fra Vietnamkrigen.
Med bagasjen liggende i Moskva, og uten annet enn det vi reiste i tilgjengelig for de neste dagene, ble vårt første møte med Saigon/Ho Chi Minh et digert state-to-the-art shopping- mekka med alle mulige kjente merkevarer. Ikke ti ville hester ville fått meg til å kaste bort ett minutt på noe slikt i løpet av et en-og-en-halvdags opphold i en by jeg har drømt om å besøke de siste 30 årene.
Men man må prioritere hva man skal bruke energi på å irritere seg over, og Aeroflots bagasjehandling er ikke på topp ti-lista her og nå. Det skal imidlertid sies at flyselskapets folk var superhyggelige og hjelpsomme da vi nesten ikke rakk flyet videre i Moskva på grunn av kraftig forsinkelse fra nedsnødde Oslo. Og servicen om bord var også upåklagelig.
Når de akkurat nå ringte for å si at de kommer de til hotellet med bagasjen om en time, trenger jeg ikke skrive mer om den saken. Bortsett fra at jeg er superfornøyd. De har sendt bagasjen vår med et fly som gikk til Ha Noi i dag, istedet for å vente til i morgen med direkteflyet hit, som var den opprinnelige planen. Da ville vi ikke fått den med til Filippinene…Alle kan gjøre feil, men viljen til å ordne opp er forskjellen mellom de gode og de ikke så gode…Nok snakka om det.
Saigon i nyttårsfest
En ting er hvertfall klart; 24 timers reise uten søvn og noe som ligner på fjortiss-kjærlighetsorg etter den sorte Helly Hansen-bagen glemmes fort når man møtes av 27 grader og duften av jasmin, sitrongress og sørøstasiatisk krydder i gatene.
Og i går var det nyttårsfeiring i byen. Tidsforskjellen mellom her og hjemme er riktignok kun seks timer, men kinesisk nyttår feires én måned etter oss, i slutten av januar. Vietnam er ganske så kulturelt påvirket av det enorme nabolandet i nord, tilsynelatende langt mer enn de andre landene jeg har besøkt her i regionen. Her lyser også fortsatt den sorte sigden og hammeren på røde bannere og plakater i ly av neonskiltene på nesten hvert gatehjørne.
Saigon sentrum er pyntet med lys i alle tenkelige farger og former. Rosa selvlysende mega-valmuer, grønne juletrær, og gule soppaktige neonsøyler pryder bakgatene og de gamle franske avenuene. Familier på byutflukt, høyhælte & hjelmkledde ungjenter på moped, og smilende småjenter i pastellkjoler spretter frem over alt. Ganske stilig!
Kule kontraster
Saigon består i korte trekk av høyhus og franskinspirerte hvite kolonibygg, samt elvene Mekong og Saigon, og massevis av bedritne sidelever med ti centimeters sikt på det meste. Ho Chi Minh/Saigon flyplass ligger midt i byen, med bebyggelse på alle kanter. Selv om byen offisielt heter Ho Chi Minh i dag, brukes Saigon fortsatt av de fleste. Spesielt gjelder dette hotellnavn, butikker og restauranter. Og flyplassen også tydeligvis. For den destinasjonen jeg sjekket inn til som «Ho Chi Minh» hjemme, skrives her som «Sai Gon». Saigon høres dessuten penere ut, så jeg kaller heretter byen ved det gamle navnet inntil videre.
Av alle nybyggene nede ved elven rager Saigon Bitexco Financial Tower høyest med sine 68 etasjer. Som turist får vi komme opp til 52, etasje, hvor det er 360 graders restaurant og bar. Høydetillegget vises også på regningen; vi betalte dobbelt så mye for en biff-noodelsuppe her oppe som det vi ville betalt på gatenivå. Men 200 kroner for lunsj og drikke med byens beste utsikt kan vi leve med.
