Seiling i mørketiden

NYTTÅRSSEILING: Vennetur med Maya og Kim fra Nærsnes i IF-en 4.januar i 2015. Været minnet om påske, og den eneste båten vi møtte var Danskebåten.

Seiling er like gøy om vinteren som om sommeren. Det gjelder bare å kle seg godt. 

Med delvis isfrie vintre i Oslofjorden de siste årene, har jeg hatt mulighet til å seile året rundt med min lille IF Marieholm 26. Når gradestokken nærmer seg 5-6 grader pluss, sola skinner, og det blåser middels bris, er det nydelig på Oslofjorden om vinteren. Dessuten er det god plass. Bortsett fra Danskebåten, har vi ofte hatt fjorden for oss selv på søndagene mellom desember og mars, og med en termos varm kakao, er det nydelig midtfjords på denne tiden av året.

Når det gjelder bekledning; husk vindtett, vantett, ull og ekstra beskyttelse til hendene. Spesielt er hender og fingre følsomme for kald vind, og det skal ikke blåse mange meter per sekund før man merker det. Tovede votter og slalomhansker er bra,  og kombinasjonen ullvanter med oppvaskhansker utenpå fungerer særdeles godt hvis du skal håndtere tau, vinjser og rorkult, uten å måtte ta av deg på hendene.

ROMJULSEILAS: «AmpelaSoa» med dagens mannskap er klare til avgang fra Vollen. Foto: Jon Giæver jr.

Turen er målet

De siste årene har vi hatt en egen romjulseilas på vestsiden av Oslofjorden, og i går seilte vi for femte gang. Romjulseilasen er en uformell seilas der det å ”lufte seg” på sjøen og møte seilvenner utenom den vanlige sesongen, er viktigste fokus. Med 13 båter til start er det rekorddeltakelse i år. Én båt kommer seilende hele veien fra Fredrikstad for å delta.  For første gang har vi i år to klasser, én for dem som ønsker å konkurrere, og én for dem som bare ville nyte en tur utpå det blå. Ettersom det er stor forskjell på båtene, er det lite motiverende for den tyngste og tregeste båtene å seile den samme banen som de raskeste. De tregeste vil heller ikke rekke Aftersail på Vollen Bakeri i tide, når dagene er på sitt korteste. Derfor seiler turklassen en kortere bane, og uten rangering.

GODT KLEDD: Nisselua og redningsvesten er på, og skipper-nisse er klar for en hyggelig tur i det lokale «tåkehavet». Foto: Tina Mjelde

Debut med egen båt

Jeg stiller for første gang i en organisert seilas med min gamle IF, ”AmpelaSoa”. Navnet betyr ”vakker jente” på gassisk, noe jeg mener den gamle svenskonstruerte båten fra 1971 lever opp til med sine klassiske hvite linjer. Men selv om båten i seg selv er en rask og populær regattabåt, er ikke seilgarderoben helt «der» ennå. Båten har urgamle seil som ikke egner seg til regattaseiling, og målet er  ene og alene å ha det gøy på sjøen sammen med andre på en uvanlige tid på året.

Med meg  som mannskap har jeg fått en svømmevenninne med samboer, og hennes supersporty mor på 77 år. Ingen har særlig med seilerfaring er jeg blitt jeg advart, men en sporty og positiv innstilling veier som kjent opp for det meste.

– Hva gjør du hvis vi går tom for bensin eller motoren streiker, og det er like lite vind som nå? Og vi driver mot land?  lurer dagens fokkeslask Per-Over, før han går løs på fortøyningene på fordekket.

– Tja, vi får hive ut en dregg da, før vi siger på land, svarer jeg. Sannsynligheten for at vi vil blir kastet mot et skjær akkurat i dag er nok uansett liten.

SER DU MEG 😕  Tåka hang så tjukk som jeg aldri har sett før. Det ble en annerledes og lærerrik opplevelse.

Tåkeseilasen 2016

Etter noen dager med full storm etterfulgt av to dager med sol og bris, var håpet vårt og yr.no sin varsel at vi skulle få nok en flott og solfyllt dag på sjøen med en perfekt vinterbris fra sør.

Da jeg våknet torsdag morgen lå tåka så tjukk at man kunne spise den med gaffel. Og bedre blir det ikke før start klokken halv tolv. Utrolig nok er det et lite drag i vinden som gjør at båtene, inkludert min egen, med kun ett seil oppe, etterhvert flytter seg lydløst gjennom tåkehavet. Vi logger over tre knop på det meste, selv om vi har følelsen av å stå stille. Ved å spytte i sjøen ser vi at båten beveger seg ganske greit, faktisk!

Makan til tåke! Det er umulig å orientere seg uten GPS/kart, idet vi kommer utenfor bukta i Vollen. Konturer av fargerike spinnakere forsvanner i elle retninger, for plutselig å dukke opp igjen som svevende og lydløse spøkelser på noen timeters avstand. Så plutselig forsvinner de igjen.

På et tidspunkt tar vi utrolig nok  feil av retningen etter å ha foretatt en meget rolig slag .  Selv om våre to digitale kart viste at vi er på vei sørover, mener to av oss at begge sjøkartene viser feil, og at vi vet bedre bedre. Feil. Vi endrer så kurs 90 grader, for å se om båtens posisjon på kartene endret seg. Det gjorde den. Et forbi-svevende «Flygende hollender» – lignende fartøy bekreftet også at vi nå er på riktig kurs. Det er greit  å vite når vi nærmer oss grunnene inne ved Vollen.

KOMPETENT CREW: Ripekjøtt Tina, fokkeslaks Per-Ove og Tinas  spreke mor, som har erfaring som testkanin i MOB-øvelser  for RS i Trondheimsfjorden i godt voksen alder.. .Én av disse hadde bedre retningsans enn resten av teamet….

Når to uavhengige kart viser det samme, bør man kanskje ikke avfeie det? Heldigvis hadde vi en person om bord som er retningsstabil nok til å insistere på at vi skulle foreta en 360 turn for å sjekke med kartet.

Den personen var ikke jeg….. Men hun kan om hun vil få fast plass som navigatør under fremtidige tåkeseilaser!

KVELDEN FØR: «Red in the night are sailors´ delights? «…du liksom.?..Kvelden før sa ingen ting om tåkehavet som ventet . Ikke Yr heller for den saks skyld. Og det ble forøvrig en fin seilas dagen etter, selv om tåka tok overhånd.