Solfyllt topptur for amatører i Jotunheimen

En bedre avslutning på våren kunne jeg neppe fått, og med liten erfaring med toppturer, var Bitihorn midt i blinken.

 Da kalenderen bikket fra vår til sommer i koronaåret 2021, var det fortsatt snø nok til å gå en topptur i Jotunheimen.

Min erfaring med å gå toppturer begrenser seg til ukes Seil & Ski i Lyngsalpene for 10 år siden som journalist. I tillegg var jeg med som sutrende og smånervøs superamatør på et par turer med en ex-kjæreste for dobbelt så lenge siden i Sigdal og til Gaustatoppen.

Selv om det ofte har fristet å prøve igjen, har det blitt nedprioritert til fordel for andre aktiviteter.

Men da en venninne lokket med en «enkel» topptur 31. mai i fjor, og «Bua» i Asker lokket med gratis utlån av at utstyr, var det enkelt å si ja.

Målet var Bitihorn, et fjell jeg har beundret hver gang vi kjører over Valdresflye i sommerhalvåret.

Den 1607 meter høye toppen ligger rett ved veien fra Beito over Valdresflye, kun 7-8-kilometer fra Beitostølen. Toppen markerer inngangen til Jotunheimen, og anses som enkel å bestige.

Solruten til topps

Vi kunne ikke valgt en bedre dag å bestige Bitihorn på. Værgudene bød på vindstille forhold, og solen skinte fra alle kanter og vinkler.

Vi parkerte på en av parkeringsplassen der vinterruten opp langs vestsiden av fjellet starter. Ettersom turen opp til Bitihorn går på vestsiden av fjellet, er vi garantert sol hele veien nå så sent på våren.

Selv om min venninne Heidi ikke er ekspert på toppturer, har hun gått langt flere av dem enn jeg har. Hun har tatt skredkurs, gått flere guidete toppturer, der også noen ble avblåst underveis på grunn av at vær- og snøforholdene ikke var forsvarlige.

– Jeg har ikke vært på Bitihorn før, men jeg har studert kartet nøye i forkant, forsikrer Heidi.

Vi begge hadde lest om skredfaren i området, og det at hun har stor respekt for dette, beroliger meg.

Vi fulgte anbefalingen om å følge vestsiden av ryggen opp en liten bakke, der vi skulle holde utkikk etter en port som skulle føre oss gjennom et viltgjerde. Porten var forholdsvis enkel å få øye på. Den siste bakken opp hadde noen skavler som vi måtte passere over, noe jeg syntes så litt skummelt ut på avstand med tanke på at det var meldt middels stor skredfare denne dagen. Men da vi nærmet oss det siste henger opp til porten, var det enkelt å se hvor vi skulle gå.

Utsikt mot de store

Ifølge topptursentralen.no bør man etter å ha passert porten holde seg i flatt terreng utenfor utløpssoner for skred, inntil man ser de to ryggene som går opp til toppen. Videre anbefales det  å benytte seg en av disse ryggene til toppen, der den sørligste er merket med stålpåler fra bunn til topp.

Som utrent og litt skredredd amatør, var jeg redd for at vi ikke skulle finne de to ryggene. Det viste seg å ikke by på problemer, da begge ryggene var tydelige i terrenget. Vi fulgte den første oppover, og kunne hele veien se toppen.

Etter en times tråkking fra startpunktet ved veien, og godt over halvveis til toppen, tok vi en pause for å nyte utsikten vestover. Blant de hvite toppene i nordvest klarte vi ifølge kartet å lokalisere både Galdhøpiggen og Glittertind mens vi knasket smågodt og sjokolade i solen.

Herfra var det bare å følge ryggen videre oppover til toppen. Vel oppe på østkanten, åpenbarte utsikten seg også mot øst. Samtidig fikk jeg en plutselig påminnelse om at høydeskrekken min lever i beste velgående. Jeg holdt meg derfor rundt 50 meter fra den bratte østkanten, som jeg har sett så mange ganger fra veien. Heidi er litt mindre høyderedd, så hun våget seg noen metere nærmere kanten enn jeg, men fortsatt på trygg avstand.

 

På toppen

Etter å ha nådd den østlige kanten av Bitihorn, fulgte vi denne 40-50 høydemetere opp til toppen av fjellet. Jeg med  fortsatt 50 meters margin til kanten, og Heidi noen få metere lengre ut.

Da vi nådde toppen, flatet det ut.

– Vi kan gå ut til en steinvarden ytterts, sier Heidi.

Her tok vi av oss skiene, og gikk til fots de siste meterne ut til kanten. Hun foran og jeg nølende bak…

Øyeblikket gjør at jeg glemmer høydeskrekken. Det er en fantastisk følelse å stå på toppen og nyte utsikten i noen korte minutter.

 

Ungdommelig mot 

Så var det neste utfordring. Vi skulle jo faktisk ned igjen… Av med feller og på med ungdommelig mot, i håp om at det avrevne leddbåndet i ankelen ville holde.

Selv om jeg i utgangspunktet var mer redd for skred enn for nedfarten, var jeg usikker på om jeg ville klare å kjøre ned uten å få problemer med bena. Men innstillingen var at hvis jeg først kom meg opp, skulle jeg vel komme meg ned også. Om jeg så skulle tråkke ned…

Nedkjøringen viste seg å gå over all forventning. Stive og gode randonnestøvler fra Bua holdt alt under knærne godt fast, så det var det null problem å svinge seg nedover den hvite ryggen. At vi begge måtte ta noen pauser underveis på grunn av syre i beina, får nok dårlig trente ben i forhold til belastningen ta skylde for. Akkurat på det området har jeg aldri vært spesielt utholdende, selv ikke i mine mest aktive svømmedager.

 

Opptur på nedtur

Turen nedover gikk naturlig nok mye raskere enn turen opp. Samtidig oppdaget jeg raskt at angsten for Murphys lov hadde sluppet taket. «Alt som kan gå galt, går galt» hadde ikke slått til.

Vi var riktignok ikke helt nede da selvtilliten og gleden over å ha nailet Bitihorn meldte seg, men angsten for at vi ville bli tatt av skred eller at bena ville streike på tur nedover, var borte.

Vi holdt hele veien god avstand til de siste hengene med 30 graders helling eller mer, som er grensen for hva som regnes som skredfarlig.

Dermed var det bare å nyte siste delen av turen. Selv den siste biten tilbake til bilen, der vi måtte tråkke med randoski i svakt hellende terreng på slitne føtter gikk som en drøm.

Turen ga både naturopplevelse og uventet god mestringsfølelse. Man trenger tydeligvis ikke å være «proff» for å gå på topper, så lenge man velger en topp som ikke er for avansert og går med noen som er litt mer erfaren enn en selv, og som har respekt og kunnskap om farene.

 

Kort og spektakulær

Topptursentralen.no beskriver toppturen til Bitihorn som en kort tur som gir en spektakulær utsikt fra toppen. Etter å ha gått turen en gang, r jeg enig i denne beskrivelsen. Selv en fersking som jeg skulle nok klart denne turn på en ettermiddag.

Fra Beito er det ikke mer enn et kvarters kjøretur til foten av Bitihorn, men det avhenger av at veien over Valdresflye er åpnet for sesongen. Vanligvis stenges denne ved Radisson Blue-hotellet på Beito om vinteren, men åpnes rundt påsketider eller når det er farbar vei over fjellet.