Gylne sommerminner fra Nord-Polen

Med Gdansk som utgangspunkt kan fikk jeg med meg både sydenlignende strender, livlig storbyliv, middelalderstemning og vakker og urørt natur iløpet av en drøy uke.

Saken er skrevet i betalt  samarbeid med Polens turistbyrå. #TravelmemoriesPoland #NordicTB

Gdansk, Sopot og Gdynia er tre separate byer som ligger på rekke og rad langs Østersjøen. Avstanden mellom byene er ikke lengre enn at en kort togtur. Tilsammen utgjør de tre byene det polakkene omtaler som Trippelbyen.

Gdansk sin historie som havneby går tilbake til 600-tallet.  Det som startet som små, spredte klynger av fiskesamfunn rundt elven Vistulas utløp, endret gradvis karakter og utviklet seg gradvis til storbyen vi kjenner i dag.

Før jeg besøkte Gdansk for første gang, forbandt jeg byen med industri og havnevirksomhet. Overraskelsen var derfor stor da jeg oppdaget at sentrum i Gdansk besto av nesten utelukkende svært vakre middelalderbygninger.

At det meste ikke er eldre enn 75-80 år, fikk jeg først vite etter å ha lest meg opp om byens historie. For på samme måte som gamlebyen i Warzawa, ble også Gdansk jevnet med jorden under andre verdenskrig. Bygningene vi ser i dag er bygget opp i ettertid, men som kopier av den originale hansabyen Gdansk. Men hva gjør vel det, når det er mye å se på av vakker arkitektur, menneskeliv og kunstnere i dette området.

 

Strandliv og båter

Som kronisk vannoppsøkende badeløve måtte  jeg innom Sopot, badebyen som ligger en drøy halvtime med tog fra Gdansk.  Det er hit lokalbefolkningen reiser til for å slappe av på stranden når det blir for varmt mellom murhusene inn i Gdansk.

Her viser Østersjøen seg fra sin beste side; med mer enn fire kilometer med sammenhengende hvit strand. Den drøyt halv kilometer lange trepiren som stikker ut i det langgrunne vannet er også Europas lengste i sitt slag.

Sanddynene rundt stranden kan bli mer enn to meter høye, og er resultatet av flere tusen år med vind og bølger. Det eneste som skiller Sopot-stranden fra middelhavsstrendene er det lave saltinnholdet i Østersjøen. Ifølge lokale kilder er det mer enn 30 år siden man fikk en fullstending utskylling av vannet innenfor Øresund.

Den tredje byen som utgjør området Trippelbyen er Gdynia, som ligger nord for Sopot. Dette er en av landets yngste store havnebyer. Gdynia har gjestehavn i tillegg til industrihavn midt i byen. Jeg fant også et  imponerende utendørs matmarked ved havnen, med oster, fisk, pølser og andre lokalt godbiter. 

Byen Gdynia ble faktisk bygget så sent som på 1920-tallet, etter at havnen var anlagt.  I dag bor det rundt 250 000 innbyggere i Gdynia.

 

To tusen innsjøer

For mange nordmenn er området rundt Gdansk og Trippelbyen allerede godt kjent. De tre byene er spennende og rike på opplevelser,  men nabodistriktet Ermland-Mausuria er også verdt å utforske.

Kun et par timers kjøretur fra Gdansk venter store innsjøområder, rikt dyreliv, historiske slott og ikke minst kulinariske godbiter. Bare Masuria alene har over to tusen innsjøer, og utfordrer dermed til og med finnene i antall innsjøer.

Den største innsjøen i Ermland- Masuria er Sniardwy, som også er landets største. Selv om den kun er tredjedelen av Mjøsa i størrelse, har Sniardwy flere små havnebyer og et yrende båtliv.

Vi besøker havnebyen Mikolajki, som er en av lokalbefolkningens favoritter i sommermånedene. På avstand ser den byen ut som en liten middelhavsby, med fargerike hus, kirketårn og gotiske hustak. Små seilbåter siger uavbrutt ut og inn av havnen, på vei ut til Sniardwysjøen.

Om vinteren huser Mikolajki rundt 30.000 fastboende. I juli tredobles tallet, og havnepromenaden fylles med turister og yrende restaurantliv.

Fiskerestaurantene i byen er must, da lokal fisk er byens kulinariske stolthet.

Vårt første lunsjvalg faller her på Na Wodzie, som ligger på en flytebrygge mellom to broer. Vi finner et bord ytterst ved vannet, med egen bås for parkering av båt som nærmeste nabo.

Restauranten serverer dagsfersk fisk fra eget fiskested, og jeg følger anbefalingen om steinovnsbakt ørret med tilbehør. Fisken smaker like så godt som den ser ut, og selv en saltvannselsker om jeg må innrømme at dette er en av de absolutt bedre fiskerettene jeg har smakt.

Prisbelønnet slim

Jo mer sært og annerledes, jo mer spennende synes jeg. Det gjelder også lokale mattradisjoner jeg kommer over på reise. Og nå er det gården til Grzegorz Skalmowski og kona Mariola utenfor Elblag som står for tur.

Ekteparet har nemlig blitt gourmetkjendiser, etter at de i 2015 åpnet familiebedriften Bistro Slimaka; som på norsk betyr Sneglegården. Vi skal spsie snegler!

En tallerken med slimete snegler som står allerde foran meg.  Det ser faktisk riktig så innbydende ut, disse slimete småkrypene som ligger pent dandert med forskjellige sauser og tilbehør.  Og jeg blir heller ikke skuffet. Smaken minner om skjell og skalldyr, og min skeptiske sjåfør Piotr synes heller ikke sneglene var ille likevel.

– Jeg ville aldri funnet på å spise snegler frivillig, men så har jeg heller ikke fått servert slimdyrene på gourmetvis, ler sjåføren min..

Grzegorz Skalmowski og Mariola dyrker tre forskjellige spiselige sneglearter, og produserer både sneglekjøtt, sneglelever og sneglekaviar.  Det er eggene fra sneglene som brukes i kaviarproduksjonen.

Men hvorfor snegler, hvor kom idéen fra? lurer jeg

Grzegorz forteller at paret lot seg inspirere av franske Escargot, som er det franske ordet for snegler, og som er en delikatesse. Samtidig har snegler blitt spist i Polen siden 1682.

– Den eldste polske kokeboken inneholder flere oppskrifter for snegler enn svinekjøtt. Vi ønsker å ta med escargots tilbake på polske bord, understreker Grzegorz og Mariola.

I samarbeid med polske kokker fra ulike restauranter i Polen og deltakere i kjente matlagings-TV-programmer som Top Chef, MasterChef og Hell’s Kitchen, har familien skrevet en kokebok med oppskrifter for snegler, lever og sneglekaviar. Denne boken, med tittelen «En kulinarisk sneglereise – glemt men verdt å minne», inneholder 120 originale oppskrifter med tilhørende fotografier.

Seil på gressplenen

Etter ti år som båtjournalist og 35 år som båteier og seiler, trodde jeg at jeg hadde opplevd det meste av farkoster i kategorien «båt». Men det var før turen gressskinnebåten på til Elblagkanalen.

Her får jeg bli med på en kanalbåttur som overgår alt jeg har opplevd før. Etter å ha gått om bord i båten mens den ennå ligger på vannet, seiler vi rolig på vannet et lite stykke. Så stopper vi opp. Det er en grønne gresskledd bakke foran oss, så tilsynelatende slutter kanalturen vår her.

Det er nemlig ikke en sluse å se. Men så skjer det;  Båten koples til noen kraftige vaiere, før vi på nytt beveger oss. Men nå går det oppover.

Vi «seiler» faktisk rett opp gressbakken. Hvor sprøtt er ikke dette?

Etter noen minutter, ankommer vi neste del av kanalen, hvor båten vår langsomt sjøsettes før vi seiler videre med vann under kjølen.

Forklaringen på gress-seilasen er at Elblagkanalen er den eneste i sitt slag der vannet byttes ut med gress flere steder underveis. Den 82 kilometer lange kanalen ble bygget for over 150 år siden for å forbinde Durzno med Elblag-elven, Vistula-lagunen og Gdanskbukten.

Ettersom høydeforskjellen var inntil 99 meter per mil, var sluser uaktuelt. Løsningen ble derfor å anlegge skinner som trekker båtene over gresset til neste vann-nivå.

Selv om strekningen for lengst er byttet ut med motorveier, eksisterer kanalen ennå. Gress-skinnene i Elblagkanalen ansees som et av de historiens viktigste teknologiske konstruksjoner, og er blant Polens nasjonale historiske monumenter og stoltheter.

Middelalderslottet  Zamek Ryn

Har du drømt om å sove i en borg med høye murer og menn i rustning på vakt i korridorene?

Zamek Ryn er en ekte ridderborg fra 1400-tallet, fra den tiden da den tyske ridderordenen regjerte i området.

Som enslig gjest blir du innlosjert i en jakt-, eller fengselscelle hvis du kommer alene og ikke trenger så stor plass.

Jeg får utdelt en celle i den siste kategorien. Det passer jo helt perfekt, ettersom jeg er kreativ og lettpåvirkelig nok til å innbille meg at det mest sannsynlig kommer et spøkelse traskende og raslende rundt i gangen utenfor når mørket faller på…

Eneste utvei er et gittervindu oppe på veggen, så her må jeg være smidig hvis jeg plutselig trenger en rømningsvei. Hvis det i det hele tatt er mulig å komme seg ut.

Men vi er heldigvis ikke kommet til Zamek Ryn for å sitte på cella.

Her får vi servert den ene  middelalder-opplevelsen etter den andre. Riddere og rustingsmenn i gangene, dempet belysning, og en spisesal og riddersal som tar oss tilbake til 1400-tallet. Det eneste som mangler er Askepott som kommer svevende inn i ballkjole, og prinsen som venter i enden av riddersalen.

Men det aller kuleste med Zamek Ryn er spaavdelingen i underetasjen. Og siden det er 1400-tallet vi befinner oss på, er det ikke et hvilket som helst basseng. Etter å ha passert en garderobe i tilnærmet 2017-format, kommer vi ut i en hule, med dempet belysning.

Det er lavt under taket, men det varme dampende bassenget er akkurat opplyst akkurat nok til at jeg ser det jeg trenger for å legge fra meg håndkle og hoppe uti det deilige vannet. Skikkelig midderladerspa, tenker jeg!

Det er synd vi kun har en natt her, for det grønne og landlige området rundt innbyr til gå- og sykkelturer.

Det viser seg også at frykten for spøkelser i gangen var ubegrunnet, hvertfall denne natten.  Men litt spenning hører jo med når man først får bo på et middelalderslott, eller?