Store opplevelser i lille Torshavn

Å vandre rundt i Tinganes i Torshavn er litt som å labbe rundt på folkemuseet på Bygdøy. Forskjellen er at bydelen er høyst levende og bebodd, og huser alt fra ordinære bolighus til frittvandrende høner og et av verdens mest originale regjeringsbygg. Se video og les mer:

Se videosnutt fra Færøyene, med kommertarer av Dag Lindebjerg og svømmerne:

Forrige helgs nordiske mesterskap i svømming for masters var det første i sitt slag som ble holdt på Færøyene. Merkelig nok har jeg alltid utsatt turen til dette øyriket, i håp om at det skulle dukke opp et passende påskudd for å ta turen over Nordsjøen til de grønne øyene med flere sauer enn folk.

Sammen med en gjeng svømmere fra de øvrige nordiske landene, invaderer vi tre-fire hoteller i Torshavn; byensom omtaler seg selv som verdens minste hovedstad. Betegnelsen er dog ikke helt korrekt, ettersom det finnes et par byer på enkelte sydligere breddegrader med  færre enn 19.000 innbyggere. Også utfra europeisk målestokk har  hovedstedene Monte Carlo (15 000), Vaduz (5 000) og byen San Marino (4000)  færre innbyggere enn den færøyske hovedstaden.

Fra hotell Hafnia følger vi det brolagte trange smuget som snirkler seg oppover en liten åskam i retning havnen. Husene er for det meste i mørkt tømmer, bygd oppå en solid grunnmur. Det er overraskende å se så mange tømmerhus i et land der det ikke vokser trær, og der alt tømmer er importert eller drevet i land med forliste norske skip for lenge siden. Hustakene er dekket med frittvoksende gress, og de små gatene er slitte og for det meste brolagte.  Ei høne har tydeligvis rømt fra hønsegården i en av hagene, og leter etter noe spiselig ved siden av en bil som står parkert mellom klyngene av trehus.

Husene ligger så tett innpå gaten at vi har problemer med å skille mellom hva som er gate og hva som er privat. Flere steder er det satt ut stoler og benker, som frister til å sette seg ned og suge inn atmosfæren.
– Se på det huset. Her kunne jeg bodd, sier min venninne og romvenninne Tone-Lill Angelskår fra Bergen, og ber meg ta bilde mens hun poserer foran et liten brunt hus med røde vinduskarmer.

Frekke som vi er, bruker vi hagene, husene og gaten som kulisser for de neste 50 bildene som avfyres, og håper at  huseierne enten er bortreist, eller at de synes det er er helt greit at hjemmene deres er gjenstand for turisters oppmerksomhet. Slike kulisser finner man ikke andre steder, bortsett fra på et og annet nordisk folkemuseum.

Vi følger veien videre, og ender opp i noe som ligner på en gammeldags norsk seter, med knall røde hytteaktige trebygninger på hver side av den smale gågaten.
Det er lite folk å se rundt oss. En og annen dresskledd person passerer forbi, og hilser og smiler som om vi skulle vært gamle kjenninger.
De røde byggene ligger på rekke og rad ut mot havet, og det er nesten ved en tilfeldighet at vi registrerer skiltet «Statsministerens kontor».

Vi befinner oss midt inni i Skansapakkhusið, som er hovedbygningen til Færøyenes regjering. Vi har riktignok sett bygningene fra sjøen, men visste ikke at man kunne følge de smugaktige veiene til innsiden av byggene. Dette må være verdens eneste parlament med langt frittvoksende gress på taket.

Færøyenes parlament er i likhet med Alltinget på Island og Tynwald på  øya Man, blant verdens eldste parlamenter. Her ute, på neset som deler havnen i to, holdt de første norske bosetterne sitt første ting i 825.
Frem til 1557 ble tinget holdt utendørs på Tinganes to ganger årlig, mens det nåværende lagtingshuset Løgtingshúsið, er et trehus fra 1856. Siden Færøyene fikk indre selvstyre i 1948, har færøyingene valgt sitt eget parlament, og dermed også regjering.

Mens vi står og beundrer de orginale regjeringsbyggene, kommer en mann forbi og hilser bildt. Han blir så begeistret når han hører at vi er fra Norge og vil ta noen bilder av bydelen, at han inviterer oss inn i forværelset til statsministeren og ber sekretæren ringe og sjekke om regjeringens kommunikasjonsansvarlige er tilstede. Det viser seg at vedkommende er utenlands, men gjerne kan møte oss når han er tilbake. Vi får telefonnummer og blir oppfordret til å ringe, men det viser seg at vi reiser hjem før kommunikasjonsansvarlige er tilbake. Men tanken og imøtekommenheten overgår en hver fantasi. Vanligvis må man selv be om slike møter, og er man heldig får man noen korte minutter etter mye venting. Her blir vi losjert rett inn   uoppfordret.

Vi skulle selvfølgelig gjerne blitt med  landets øverste kommuniksjonsansvarlige på en guidet omvising i Tinganes -området, men det får bli en annen gang.

Det hører videre med til historien at min romvenninne Tone-Lill ble invitert på tokt med den lokale redningsskøyta til Nolsøy, senere på ettermiddagen, etter at vi hadde slått av en prat med mannskapet t i havnen tidligere på dagen. Selv måtte jeg til svømmehallen og svømme stafett, men romvenninnen min fikk privat omvising på naboøyen og introduksjon til livet som RS-mannskap i Torshavn.

Lam, fisk og sushi

Når 300 voksne og kravstore svømmere konkurrerer om plass på tre-fire anbefalte restauranter, sier det seg selv at man må være tidlig ute. Ikke at det er mangel på spisesteder i Torshavn, men som turist vil man oppleve det beste og mest autentiske byen har å by på. Vi vil ha lam og skalldyr, med andre ord.
Utenfor hotellet ligger favorittene på rekke og rad: Aarstova, som spesialiserer seg på fisk og lam, fiskerestauranten Barbara, og Sushi-eksperten Etika. Desverre er det fullt på samtlige steder de to første kveldene, men restauranten på hotell Hafnia har plass og står ikke tilbake når det gjelder kvalitet og service. Lam, biff, kveite og diverse is og bær til dessert står på menyen.

Sushirestauranten Etika blir valget neste dag. Den første smakebiten fikk vi allerede på Atlantic Airways-flyet, som garantert har en baktanke med å servere rå fisk i verdensklasse, signert Etika, på økonomiklasse til innreisende turister. Godt jobbet, for liker du suhsi fra før, vil du garantert løpe til Etika for mer i løpet av oppholdet i Torshavn. Og liker du ikke sushi fra før, er det en overhengende fare for at du vil gjøre det etter å ha slurpet i deg godbitene hos det gavemilde og strategisk bevisste nasjonale flyselskapet.
Restauranten er et av få moderne bygg, med store glassruter og 2015-interiør. Hvis vi ser bort fra gresset på taket, vel og merke. Etika får sin suhsi fra Hidden Fjord, som i dag er blitt en verdenskjent fiskeeksportør beliggende i Sørvagur på øya Vagar.

Den siste dagen får vi plass på Aarstova. Restauranten ligger naturligvis i at av de gamle gressbelagte trehusene, med inventar som tar oss tilbake til 1800-tallet. På veggen i inngangspartiet henger to sauehoder; et sort og et hvitt. De kraftige hornene får de færøyske ursauene til å ligne langt mer på små skumle bøfler og moskuser, enn på norske hvite tamsauer.
Vi får menyen og blir bedt om å velge  mellom tre-retters eller fem-retters middag. To av oss går for hummersuppe som forrett, mens tredjemann velger laks. Hovedretten er lammelår på deling. Og for et lår! Det viser seg at ryktene som har gått blant svømmerne om lam og fisk i særklasse på Aarstova ikke er det grann overdrevet. Maken til saftig og godt lammekjøtt har vi ikke smakt før. Desserten bestående av sherry-is, sjokolade og mandler er også en ny høydare vi ikke visste eksisterte før vi kom hit.
Restaurantprisene ligger jevnt over på det samme som i Skandinavia, men de 500 kronene vi betaler for denne trippelmenyen er verdt hver færøyske krone og danske øre. Bare synd man ikke kan be om en doggiebag på slike steder.

Jakten på varmende souvernirer

Færøyene heter «Føroyar» på morsmålet, og betyr «fårøyene». Uten de fargerike og hardføre sauene som gresser ute året rundt i de stupbratte skråningene, ville det ikke vært livsgrunnlag for mennesker her ute i Atlanterhavet. Dyrene er en variant av den nordeuropeiske korthala sauen, med kraftige horn og varmende, tykk ull. Sauen kommer i flere farger, og gjerne i kombinasjoner innen hvit, brun, sort og grå. Hver av kombinasjonene har eget navn, og ordene på sauefargene er faktisk en del av den færøyske språkarven.

Færøysk ull er ettertraktet, ikke bare lokalt, men også internasjonalt. Er det én ting jeg vil ha med hjem, er det en ekte færøysk ullgenser. Min venninne og navnsøster Linn har helt siden vi bestilte turen til Torshavn for ett år siden snakket om at vi måtte innom og kjøpe ull i Torshavn.

Mens jeg er elendig på strikking og fortrekker ferdig strikket genser, vil min flinke venninne kjøpe garn og oppskrifter, og  gjøre strikkejobben selv.
Vi har fått et par tips til aktuelle butikker, og starter nederst i i Niels Finsens gate 7 hos Føroya Heimavirkis felag´utsalg. Dette er butikken til denlokale husfliden, der vanlige amatørstrikkere leverer sine produkter for salg.
I det lille lokalet henger gensere og jakker i alle farger og fasonger på rekke og rad, samt små, myke dresser og kjoler til de minste.

– Alt du ser her er laget av amatører, og vi står her på omgang og selger frivillig. Prisene bestemmes av den som har laget produktet, men det bør jo stå i forhold til de øvrige produktene, forteller den hyggelige damen som viser oss rundt.
Jeg ser flere gensere jeg kan tenke meg til hyggelige priser fra 400-700 DKK/FOK. Men først må vi ta runden innom de andre anbefalte stedene.

Neste stopp er butikken til Gudrun og Gudrun, som har produsert førsteklasses og ikke minst kreative ullprodukter i ti år. Designerduen holder til midt i Torshavn, og eksporterer i dag høykvalitets gensere og jakker til 15 land.
Prisene for de fleste designerstrikkede genserne i butikken ligger på 1600 DKK, mens de morsomme luene med dusker i sterke kontrastfarger koster inntil 600 DKK.
Det er flotte plagg, men skal jeg kjøpe en genser til 1600 DKK, skal det virkelig være grunnet dyp kjærlighet og perfekt kjemi ved første blikk. Jeg  føler ikke helt at jeg kan stå inne for denne prisen etter en runde  hos de to Gudrunene. Ikke misforstå, de har noen fantastisk flotte produkter, men skal jeg bruke så mye penger på et ullplagg skal det virkelig være  noe jeg faller pladask for og ikke kan reise hjem uten…

Sirri og Snældan er internasjonalt kjente ullprodusenter, og  siste stopp på vår urbane garn- og genser-safari er i Snældans butikkutsalg, som ligger like ovenfor Gudrun og Gudrun.  Snældan har sine produksjonslokaler i bygda Strendur og har over 60 års fartstid. I butikken i Torshavn har man spesialisert seg på noen utvalgte mønstrede og ensfargede gensere og jakker, samt garn.
Mens min venninne huker tak i butikkdamen på let etter føræyske strikkeoppskrifter, kaster jeg meg over raden med tofargede, tykke gensere og prøver i vei.

– Perfekt, kvitterer en stemme bak kassa, i det jeg drar størrelse S over hodet og poserer foran speilet, sannsynligvis med  et noe tvilende blikk mot speilbildet.

– Den er litt trang, er den ikke, insisterer jeg og griper tak i L-utgaven i de samme fargene.

Plutselig har jeg både butikkdamen og mitt reisefølge mot meg: Genseren skal sitte litt trangt, så L-varianten bør jeg bare glemme. Etter å ha blitt forsikret om at genseren utvider seg i håndvask, inngår jeg et kompromiss; Etter flere runder prøving av S,M og L-variantene av den sort-turkise Snældan-genseren, viser det seg at M er den beste for min del. Ikke for trang, og ikke for vid.

Jeg er godt fornøyd, både med genseren til 700 DKK og med at min venninne får en introduksjonen i færøysk strikkekultur.
Hver familie på Færøyene hadde opprinnelige sitt eget mønster, som viste hvor du kom fra. Når jentene giftet seg, fikk de ikke lenger strikke med sin families mønster, men måtte ta over svigerfamiliens. Det den inngiftede imidlertid kunne gjøre, var å skape et nytt strikkemønster basert på  sin gamle og sin nye familie. På denne måten oppsto det stadig nye kombinasjonsmønstre innen strikkekunsten på Færøyene.
Om dette følges konsekvent i dag er vel heller tvilsomt, men de store variasjonene innen strikkemønstre er derfor ikke tilfeldig. En færøysk ullgenser er uansett noe av det mest praktiske og ta med hjem som gave til deg selv eller dine nærmeste nå før vinteren tar tak for alvor.