Uridyllen i Stillehavet

Hovedveien på øya Efate.

Kannibaler og strikkhopping. Det er dette de fleste forbinder med Vanuatu. De som i det hele tatt har hørt om landet.

At det ble Vanuatu var ganske tilfeldig. Høyest på lista sto nemlig Cook Islands og Tonga. Det første passet ikke med tidsskjemaet vårt, og det andre ble for dyrt. Men ut til Stillehavet måtte vi, selv om vi hadde kun en uke ekstra før vi skulle hjem fra den fire uker lange New Zealand-ferien for ti år siden. For når man først er på New Zealand er det litt dumt å ikke benytte seg av anledningen til å besøke en «ekte sydhavsøy».. ..og de finnes jo bare i Stillehavet, konkluderte vi.

Valget sto til slutt mellom Vanuatu og Fiji, og valgte vi den første. Det hørtes mer eksotisk ut. Vanuatu tilhører sammen med blant annet Fiji, Ny-Guinea, solomonøyene og Øst-Timor, øygruppen Melanesia, som betyr «De sorte øyene». Her følges gamle tradisjoner fortsatt på landbygda på flere av øyene, deriblant tradisjonen med å bruke svin som byttemiddel istedet for penger.

Det er god plass på strendene på Vanuatu.

Griser brukes fortsatt som byttemiddel isetdet for penger flere steder i Stillehavet. Dette gjelder også på landbygda her.

Bungee!

Forløperen til den kommersielle  «bungy-jumpingen» som bedrives fra  kraner og bruer  over hele verden i dag, har sin opprinnelse på Vanuatu, eller Ny-Hebridene, som øyene het under britisk kolonistyre.

Allerede på Air Vanuatus tre timer lange flytur fra Auckland får vi se filmen om legenden Tamalie; den håpløse mannen som sammen med sin kone klatret opp og stupte ned fra et stort bayan-tre. Konen hadde vært smart nok til å binde lianer rundt anklene før hun kastet ut fra treet. Tamalie var ikke fullt så snartenkt, og gikk rett i bakken, til konens store glede.

Sex-forbud
På øya Pentacost holdes tradisjonen fortsatt ved like. Hvert år i april samles tusenvis av unge, modige menn, beundrende kvinner og nysgjerrige journalister ved landsbyen Pangi for å overvære eller delta i hoppe-ritualet, som lokalt har navnet naghol. I månedene før ritualet må mennene holde seg unna kvinner og sex. Kvinnene på sin side, har ikke lov til å nærme seg hverken hopperne eller tårnet som bygges opp for anledningen. Brytes dette, kan det bety døden for liane-hopperne. Kvinnene er tross alt den indirekte årsaken til at de unge mennene må hoppe for gjenopprette æren sin…

Selv om liane-hoppingen har fått et viss turistpreg over seg de siste årene, er innholdet fortsatt like viktig for øybefolkningen som det var for hundre år siden. For å kunne forstå noe som helst av denne galskapen, er det en forutsetning å kjenne litt til legenden om den kravstore, men dumme Tamaile, og den smarte konen hans.

Tamalie var ifølge legenden en kravstor og til tider voldelig mann, og konen hadde flere ganger forsøkt å flykte fra han uten å lykkes.
Hun hadde imidlertid oppdaget at mannen ikke var blant de aller skarpeste knivene i skuffen, og la en plan:
Hun inviterte mannen i med opp i det høyeste bayan-treet, og utfordret han til å se hvem av dem som var tøffest. Som et bevis på sin kjærlighet skulle hun hoppe fra toppen og vise at hun kunne overleve. Hvis det gikk bra, ville vel han også tørre?
Og hvis de begge overlevde, var det et tegn på at de skulle være sammen hele livet, og da skulle hun bli hos han. Hvis de ikke overlevde derimot….

Enden på historien ble som det står innledningsvis, at konen overlevde ved å binde lianer rundt anklene før hun hoppet, mens mannen kastet seg rett ut i løse luften og døde.

Historien om den dumme mannen som ble utlistet av sin smarte kone bringer fortsatt skam over befolkningen på Pentacost. Derfor må unge gutter hvert år gjenvinne sin ære og mandighet ved å kaste seg ut fra det høye lianjetårnet, som skal forestille en mannskropp i oppreist posisjon.

Strand i Port Vila med presidentpalasset i bakgrunnen.

På øytur i pickup rundt Efate, med Rose (t.h) som passasjer og guide.

Bitteliten hovedstad
Langt fra lianehopperne på Pentacost ligger hovedøya Efate, med den internasjonale flyplassen og hovedstaden Port Vila. Med sine 50.000 innbyggere godt spredt utover et stort område, har vi følelsen av å befinne oss i en liten melanesisk fiskerlandsby, og ikke i en hovedstad i et selvstendig land.
Det er ikke mange turister å se i gatene, bortsett fra et par langturseilere som er innom det lokale supermarkedet for å bunkre proviant nok til neste øy.
På markedet stopper flere av de lokale opp for å slå av en prat med oss. De lokale gutta synes det er artig med to norske lyshårede jenter som har forvillet seg til Vanuatu uten mannlig følge. Vi får nok en gang høre høre om lianehopperne. Og om de kontroveriselle kannibalhistoriene, som øyene også er kjent for.

Man trenger ikke store stranda for å spille fotball!

«Cannibals Kast»- i den botaniske hagen.

Den siste kannibal
De første misjonærene som kom hit for noen hundre år siden fikk en heller lunken mottakelse. Hvis de trodde at middagsinvitasjonen de takket ja til var et tegn på vennskap, tok de dessverre så feil som det kunne gå an. De var nemlig selv hovedingrediensen i måltidet!
Det er ikke faktisk ikke mer enn knappe 30 år siden kannibalisme ble offisielt avskaffet ved lov i øystaten. Teoretisk sett kan du med andre ord risikere å møte en tidligere lovlig menneskespiser på gata.
For som en av de lokale gutta på markedet å fint sa det:
– En lov mot kannibalisme, betyr ikke at dette ikke lenger praktiseres. Husk at landet består av et hele 83 øyer, hvorav mange ligger flere hundre kilometer unna hovedstaden. Dette er øyer som nesten ingen besøker, og som har lite kontakt med omverdenen. Ikke en gang vår egen regjering kjenner til alle de lokale ritualene der ute, og enda mindre kontrollerer de dem, bedyrer fyren på markedet.

Heldigvis er ikke faren for å bli spist så stor som noen liker å fleipe med overfor turister. Temaet er høyst kontraversielt, og ikke noe som faller i like god smak i alle sammenhenger.
Men hvis man ønsker å lære litt mer om øyenes historie, anbefales en tur i Botanical Gardens & Cultural Centre i Port Vila. Dette er et utendørs museum, med blant annet en samling av tradisjonelle  forskjellige hytter og langhus fra de forskjellige øyene. En tur bort til  «Kannibals Kast» er verdt besøket alene ….

Vi kjørte rundt øya Efate på grusveien som følger kysten hele veien rundt.

Nyttige linker:

http://vanuatu.travel/

http://en.wikipedia.org/wiki/Land_diving

Griser brukes fortsatt som byttemiddel istedet for penger flere steder i Stillehavet. Dette gjelder også på landbygda her.