Kompromisstur til Gaustatoppen

Sør-Norges høyeste frittstående fjell er lettere tilgjengelig enn noen gang. Synes du turen opp og ned blir drøy, ta banen én vei og gå den andre.

Tanken på å kjøre T-bane inn i fjellet, for så å foreta vognbytte til et tog som går nesten rett opp 800 meter, høres både spennende og skummelt ut. Jukseveien til Gaustatoppen må prøves, og med en 13 år gammel hund som for en uke siden hadde høy feber og en mann som ikke er helt i form, er dette en super anledning. Tog opp, og så gå ned. Dermed får vi oppleve fjellet i sin helhet, men slipper den tunge turen opp. For selv om Gaustatoppen er enkel og tilrettelagt for familieturer,  bør en beregne  5-6 timer i jevnt tempo, og en høydeforskjell  som merkes  både i knær og lunger.

Jeg har vært opp og ned Gaustatoppen før, både på ski og på bena, og anser oppturen som en lett til middels krevende tur for en vanlig frisk person som ikke går mye vertikalt i fjellet til vanlig. Denne helgen har vi overnattet  på Gaustablikk høyfjellshotells hundevennlige leiligheter,  med utsikt til det flotte fjellet rett gjennom stuevinduet. Etter en dag med rolig turer i «lavlandet» på ca 900 moh, plasking i bassenget og en times intens ro- og sykkeltur på vannet i hotellets utleiebåter, er det topptur som står på programmet i dag.

T-banetur 850 meter inn i fjellet

Gaustabanens nedre stasjon ligger på 1150 moh, mellom Gaustablikk hotell og den øvre parkeringen på Stavsro, som er den enkleste og mest populære inngangsporten til fjelltoppen. Ifølge billettselger Ane, er stien herfra noe kortere enn de 4,4 fra Stavsro, men desto brattere og derfor noe tyngre.

Vi betaler 2 X 250 kroner, og setter oss for å vente på tur. Linux på fire ben, får reise gratis.

Etter ti minutter er det vår tur, og sammen med et annet turfølge går vi innover fjellgangen til vi kommer til et tog bestående av to blå T-banelignende vogner. Billettene sjekkes, og betjeningen viser oss plass inn i vognene. Først kjører vi 850 meter rett innover i fjellet. Det kunne like godt vært T-banen mellom Nasjonalteateret og Majorstua, bortsett fra at denne går litt roligere.
Ved endestasjonen blir vi beordret av «T-banen» og  over i en kabelbane der vognene går på skinner skrått oppover. Denne banen ser mer interessant ut!…
Firbente Linux er skeptisk og ser seg rundt etter mulig alternative løsninger, før han motvillig går inn i den trange kabinen. Her er det trangt, og maks plass til fire personer i hver kupée. Vi skal  1145 meter oppover, i en stigning på 40 grader, til vi forhåpentligvis ender oppe på endestasjon som ligger 1800 meter over havet.

 

Ut i tåka

Vognen klatrer stille oppover, og gjennom vinduet i nabovognen ser vi den bratte sorte skinnegangen forsvinne bak oss. Ja, det er litt skummelt. Men bare litt, og den skrekklandende fryden tas som enbonus i helhetsopplevelsen vi har betalt for. Åtte minutter senere er vi oppe, og vi følger etter de andre ut en lang gang med historiske tegninger og bilder, samt et toalett med inngangspris på kroner 20. Så er vi ute!

Men, hvor er den blå himmelen vi så for et kvarter siden? Tåka ligger tjukk rundt oss, og si ser så vidt konturene DNTs turisthytte over oss. Men det kryr av fargerike og blide turfolk. Noen er kommet den «riktige veien», og skal ta banen ned, mens andre skal ta bena fatt samme veien som de kom fra.

– Tåka kom nå nettopp, men det er bare aller øverst, forsikrer en mann oss. På med votter, lue og mariusgenser på den aldrende men spreke vofsen, så er vi klare. Bikkja er allerede veldig klar, og starter sin to timer lange non-stop «trekke- og sjekke»-vandring nedover fjellskrenten mellom barn, matpakker og et stort antall firbente som vi møter på veien. Det kryr av hunder i alle fasonger, og Linux vil helst hilse på alle som logrer til han.

13-åringen vår er på fjelldate, og mest populær er Grønlandshunden Maja, som møter oss på veien etter at vi har forlatt stien til Stavro, og startet på den bratte nedstigningen til Gaustabanen der bilen står. Den sorte og hvite hunden tar sen sving og løper tilbake til følget sitt , som består av Silje og Helene fra henholdsvis Kristiansand og Oslo, samt vorstehren Frøya. Jentene stopper og tar en pause mens hundene få leke og hilse. Tåken har for lengst lettet, og utsikten er nydelig: Rødaktige høstfarger mot blått fjellvann, og aller lengst ned skimter vi de grønne jordene før innkjøringen til Rjukan.

 

Mini-Kilimanjaro

Som barn syntes jeg Gaustatoppen liknet på Kilimanjaro . Jeg forelsket meg i det klassiske bildet av den 1883 meter høye og flate fjelltoppen, som med snø på toppen lignet på en frittstående vulkan når man ser den fra Gaustablikk.

Fjellet med Sør-Norges  beste utsikt  er lettest tilgjengelig fra Stavsro parkering, som ligger ca 1200 moh på fjellveien mellom Rjukan og Tuddal. Årlig bestiger over 80.000 mennesker fjellet. Fra parkeringsplassen ved Stavsro tar det knappe tre timer opp og to ned i vanlig tempo. Høydeforskjellen er omtrent 700 meter, men stien opp er god og tydelig merket.

Høstens «Opplysningsvandring» i regi av Norad 17.september samlet 5000 personer til nattlig vandring oppover fjellet, der fokus var satt på tusenårsmålene til FN og lysene fra turgåerne fungerte som en metafor for folkeopplysning rundt Norad, FN og de utfordringene samfunnene står overfor demografisk og klimatisk.

Tips til turen

Om den nattlige opplysningsvandringen og fokuset på skiltene oppover stien har gitt det populære fjellet enda flere besøkende, er for tidlig å si noe om. Men Gaustatoppen er et populært turmål, og  vi møtte flere tusen  turgåere bare på de tre formiddagstimene   vi var i området i går. Køen av parkerte biler langs veien var over en kilometer lang i tillegg til de fulle parkeringsplassene.

De tydelige oppmerkede stiene fra  Stavsro og Gaustabanen slynger seg oppover, og hele tiden ser du neste røde «T»  litt lengre frem. Den eller de som har merket disse stiene for turistforeningen  har brukt noen timer!  Etter hvert som du nærmer deg toppen  blir det brattere  og  og mer svingete, men hele løypa er teknisk sett veldig enkel. Selv i tykk tåke er det lett å finne frem så lenge man holder seg holder seg på stiene, som er utbedret og vedlikeholdt av profesjonelle nepalesiske sherpaer.

Førstegangs-toppturist

Gaustatoppen er en flott førstegangstur for deg som har lyst til å  prøve deg på topptur for første gang. Men det er samtidig enkelt å undervurdere populære toppturer og fjellturer fordi de fremstilles som familievennlige og folkelige. Du bør være i normalt god form for å ta en dagstur på bena opp og ned Gaustatoppen. Utfordringen er først og fremst den relativt store høydeforskjellen fra start til topp. Har du dårlige knær, vurder derfor Gaustabanen ned igjen etter endt topptur, eller i det minste ha med deg et par gåstaver i sekken til nedturen. Det er  tidvis bratt og steinete, spesielt det øverste partiet. Gaustabanen er derfor et godt kompromiss hvis man ønsker å komme seg til toppen, men synes det holder å gå én vei.

På grunn av populariteten rundt toppturene til Gaustatoppen, er det lurt å velge en ukedag hvis du har mulighet til dette. Denne lørdagen var det flere tusen turgåere på vei opp og ned stien, og tidvis gikk vi i kø i lange perioder.

De fleste går opp og ned fra Stavsro, som er ca 4,4 kilometer hver vei, men slakkere enn turen som starter ved Gaustadbanens parkeringsplass.  Sistnevnte brukes aprimært av folk som turen opp eller ned banen. Mens du må regne med å gå i kø oppover fra Stavrso på fine helligdager, er det langt mellom turgåerne langs stien fra Gaustadbanen.

 

Første gang på topptur? Her er fem ting å huske på til Gaustatoppen:

1.  Beregn tre timer opp og to ned i vanlig tempo.

2. Husk vindtett og varmt tøy, det kan blås ekalt på ensten 2000 meter shøyde selv om sola skinner på 1100 m

3.  Har du dårlige knær, ta med gåstaver til turen ned.

4. Hold deg på stien,  og følg skiltenesansvisingen.

5. Er du ikke helt i form,  har en skade eller er usikker på om du vil ta turen både opp og ned,  vuder å ta Gaustabanen en vei.