Til Høgevarde uten klister

En halvtime før sesongslutt snublet vi over dørstokken, 1400 meter over havet. Da fikk jeg bekreftet at Høgevarde ikke er en nedsnødd og utilgjengelig fantasihytte på kartet til DNT.

Jeg hadde sett mange bilder av den nedsnødde DNT-hytta øverst på Norefjellryggen, og det virket fristende å ta den knappe 13 kilometer lange turen fra Norefjellstua. Men hva om jeg ikke fant hytta på grunn av snø og tåke?

Jeg elsker naturen og fjellet, men det er sjøen, og ikke snøen, som har vært mitt element. Hvertfall inntil nylig.

De siste årene har jeg imidlertid tilbrakt mer og mer tid i skogen og i fjellet om vinteren, noe jeg kan takke hunden min for.

For to år siden var mannen min Ørjan og jeg på vår aller første skitur på Norefjell, og vi hadde absolutt ikke som mål å gå til en forblåst fjellhytte gjemt bak snøfonner og forblåste istapper. For det var slik jeg så den for meg,  turisthytta som ligger 1390 meter over havet under to times kjøring fra Oslo.

Vi startet ved spahotellet og fiskebenet oss oppover mot den hvite ryggen som jeg nå vet heter Augunshaug. Tilfeldighetens valg av skiløyper første oss langt opp til de hvite viddene over Norefjell.

Vel oppe, gikk vi enda noen kilometer før vi snudde. Det var da vi oppdaget at det ikke var lange biten igjen til Høgevarde, antakeligvis mellom 3 og 4 kilometer. Ørjan skyldte på vondt kne og jeg skyldte på skiene for at vi valgte å snu.

Jeg hadde nemlig kjøpt meg nye ski,- og for første gang i historien hadde jeg gått til anskaffelse av ekte skøyteski. Uten noen gang å ha prøvd skitypen, la jeg rett ut på det som nesten ble en topptur på Norefjell. Skiene var lette, kort og tynne. De er helt sikkert fantastiske i trikkeskinneløypene i lavlandet, men de var totalt uegnet på 1300 meters høyde i vårsnø. Skøytestøvler hadde jeg heller ikke, kun såkalte kombistøvler. Jeg lærte i løpet av denne turen at skøyteski ikke skal smøres. Dette gjelder vissnok uansett farge på skismøringen og uansett hvor bratt det er nedover bak deg.

Heldigvis hadde jeg hjelp av vorsteheren, men også han syntes det ble litt drøyt å dra meg oppover når skituppene kjørte seg inn i snøen for hver femte meter. Mannen min hadde vanlige ski, kun delvis bakglatte, men heller ingen vorsteh til å trekke seg. Vi syntes derfor begge at vi hadde gjort en bra jobb da vi ga oss på 1300 meter.

 

 

Back on track – to år etter

Etter vårturen i 2016 fikk jeg utrolig nok lyst til å ta turen tilbake til Norefjellryggen, ogda helt opp til DNT-hytta Høgevarde. Hytta var DNT Drammen og Opland sin aller første betjente turisthytte, og steinbygningen fra 1893 står fortsatt.

Ganske nøyaktig to år etter den første turen på tynne skøyteski, står vorstheren og jeg i kø ved Bøseterheisen; den 870 meter lang T-krokheisen som går fra skråningen ovenfor spahotellet til snaufjellet. Vorsteheren Linux, som sist var 12 år, er byttet ut med grandnevøen Tussler på 4. De tynne usmørte skøyteskiene er byttet ut med 10 år gamle feilsmurte klassiske ski med riper og ødelagt binding. Skøyteskiene står hjemme til pynt i garasjen.

Jeg får haike med T-heisen oppover den første kneika, og Tussler tar raskt opp kampen med heisen. Jeg har dermed dobbel heiskraft;  vorsther-heisen i bånd til høyre, og skiheisens krok under baken.  En flott start på en magisk vakker, men slitsom dag.

 

 

Lekse lært i motbakke

Fra toppen av Bøseterheisen går vi skrått oppover mot løypa mot Augunshaug. Den lange oppstigingen mot «haugen» er ikke så lang som den ser ut til på avstand. Men den siste delen føles minst like bratt som sist. Jeg kommer meg opp uten å ta av skiene denne gangen, selv om Tussler nok ikke skjønner hvorfor jeg ikke bare tråkker rett opp slik andre gjør. Det skjønner ikke jeg heller, inntil en dame vi møter  forteller at hun har felleski. Og hun er ikke den eneste, skjønner jeg etterhvert. Her går jeg fiskebein med vond ankel, mens andre har feller og går rett opp!  Ikke har jeg med klister heller. Det er ikke fordi jeg har glemt klistertuben, men fordi jeg lot den ligge hjemme med vilje. Jeg trodde nemlig jeg skulle klare meg med lilla swix. Nok en lekse lært.

Men kalenderen viser 15.april, og sola skinner fra klar himmel. Kan man annet enn å klage da? Jeg  kan tåle mye slit og bakglatte ski i slikt vær. Hunden er som alltid superblid, og benytter hver pause til å ta dobbel salto med skru i snøen.

Les også: Fjelltur for ferskinger

 

 

En verden av melis

Vi kommer oss omsider opp Augunshaug, som er den bratteste oppoverbakken på turen. Etter en kort pause får Tussler gleden av å trekke meg over den svake hellingen innover mot målet.  Vi fyker av gårde, og jeg glemmer for en liten stund de bakglatte skiene, de klissvåte skoene og den verkende ankelen som minner meg på at leddbåndet røk for mindre enn ett år siden.

Vi er allerede på godt over 1300 meter, og alt rundt oss er hvitt. Vi farer forbi hvite myke melistopper og skredferdige hellinger. De siste på trygg avstand fra skiløypa. Innimellom ser jeg Hallingdal langt nede til høyre, men stort sett er det bare blå himmel og hvite fjell så langt øyet rekker.

De siste kilometerne er surere enn jeg hadde håpet, til tross for at det er flere små nedoverbakker mellom de korte lake oppoverbakkene.

For å spare på kreftene tar jeg av meg skiene og går på bena opp de to siste bakkene.  Den siste bakken kunne jeg fint ha spart meg, og hadde det ikke vært for at jeg trodde det kun var en halv kilometer igjen, ville jeg snudd nå. Men det var ikke en halv kilometer igjen. Det var en og en halv. Jeg var sliten, hadde vondt i ankelen og begynte å tvile på om hytta i det hele tatt eksisterte.

Så plutselig, mens jeg sleper meg opp den siste bakken og småsnakker med hunden om feller, klister, kaffe, og pølsepause, ser jeg en brun vegg foran meg. Hytta ligger noen meter nedover i skaret fra der vi befinner oss, men neppe mer enn 100 meter unna. Vi er fremme!

Her vaier det norske flagget, og skiltet utenfor forteller oss at vi er på Høgevarde turisthytte fra 1893, at det er søndag 15.april, og at det er åpent i kafeen. Det holder lenge for oss. Mer trenger vi ikke å vite akkurat nå.

Høgevarde turisthytte er verken fanatasi, nedsnødd, forblåst eller stengt denne siste søndagen i vintersesongen. Det er så lunt og varmt i ettermiddagssolen at flere sitter ute og spiser, istedet for å gå inn i peisvarmen.

Les også:  Åtte kysthytter til budsjettpris

 

Akkurat innafor

Hyttevert Jarle Huseby serverer kaffe, vafler og pølser. Han inviterer også Tussler inn i peisvarmen, mot at jeg lover å holde hunden unna kjøkkenet, vaflene og bord med mat på. Det er tyve minutter igjen av åpningstiden for vinteren 2018 idet vi  stiger inn i varmen og jeg signere i hytteboka for meg selv om min firbente støttekontakt.

–Vi åpner igjen den første helgen i juli, og holder da åpent i seks uker. Etter dette blir det helgeåpent i august og september, forteller Huseby, som sammen med kona Hanne har vært vertskap på den høytliggende hytta i ni år. Han oppfordrer samtidig turfolket til å følge med på facebooksiden, for eventuelle endringer.

Å tilbringe noen vinteruker og sommeruker her oppe beskriver Huseby som en glødende hobby, der selve opplevelsen er gulroten for innsatsen.

 

 

Nye og gamle Høgevarde

Turismen på Høgevarde begynte på slutten av 1800-tallet. Norefjell var beryktet for sitt tøffe og lunefulle høyfjellsklima, og det var få som gikk alene over fjellet fra Norefjell. Historier som folk som hadde gått seg ville i fjellet og aldri kommet tilbake var allment kjent.

−De som ønsket å gå i høyfjellet leide derfor fjellførere, forteller Jarle Huseby, mens han viser meg bildene og de gamle tekstene som henger på veggen i kafeen.

−Utover 1900-tallet øket antallet turister her i høyfjellet. Med dette kom også behovet for en større hytte, og mellombygget sto ferdig i 1936, forklarer han.

Høgevarde turisthytte består nå av tre bygg: Steinbygget fra 1893 med 20 sengeplasser, mellombygget med kafeen, og den nye hytta fra 2017 med 26 senger og 26 madrassplasser.

 

Selv om kafeen stenger for vintersesongen 15.april, er den nye hytta tilgjengelig som ubetjent DNT-hytte for medlemmer av turistforeningen.

 

På nysmurte ski tilbake

Sammen men fire-fem andre er vi de siste turistene på hytta denne vinteren.  Det hadde vært kipt og kommet et kvarter for sent, selv om det er varmt i sola og turen i seg selv var målet.

Den aller siste turisten kommer innom ti minutter før stengetid, etter å ha overnattet på hytta i to dager. Jeg fikk aldri navnet, men han skulle gå tilbake til Tempelseter på ski.  Vi ble tilbudt bilskyss fra Tempelseter tilbake til Norefjell og klister under skiene. Jeg takket ja til det siste, men avslo tilbudet om skyss rundt fjellet. Det ville ta lang tid å kjøre rundt. Dessuten, etter å ha stabbet oss opp hit, ville vi jammen nyte nedoverbakkene og rettfrem-løypene hjem igjen.

Med årets første klister under skiene, tok vorsteh-pelsen og jeg fatt på returen over de hvite melisviddene. Skiene var som nye. Nå hadde jeg feste oppoverbakkene. I løpet av den 13 kilometer lange turen tilbake til Norefjellstua møtte vi kun ett eneste menneske. Resten av turen  fra Høgevarde til Norefjellstua var vi helt alene i den hvite herligheten. En fantastisk opplevelse og et sykt vakkert skue, som garantert vil gjentas neste vinter. Men da skal jeg sko meg etter forholdene!

 

 

Turen oppsummert på 10 sekunder: