Tilbake til påskeeventyret

PAUSE: Olabua i drømmevær.

Milevis med nypreppede skiløyper utenfor husveggen, 25 meters svømmebasseng, eksotisk spaavdeling og hotellrom med badstue på badet. Prislapp: under 3000 kroner for en helg for to personer.

For første gang på 39 år er jeg tilbake på Beito. Sist gang jeg var på disse trakter var på familietur i forbindelse med påsken i 1977. Da hadde jeg akkurat begynt på skolen. Hotellet har i mellomtiden skiftet navn fra Beito høyfjellshotell til Radisson Blu, og det har fått noen utvidelser og oppgraderinger siden sist. Jeg kan ikke huske at vi hadde en egen badstue på rommet i tilknytning til badet, og wifi på rommet var det naturligvis ingen som hadde hørt om for 39 år siden.

BAD-STUE: Egen badstue på rommet var definitivt ikke på hotellet i 1977. Foto: Ørjan K. Hansen.

SENTER: «Sentrum» på Beito med butikker og noen restauranter. Den gamle skiheisen, Ola Expressen, sees til bak til venstre.

Fjellbasseng i særklasse
Som aktiv svømmer er det spesielt én ting jeg husker godt: Det flotte 25-metersbassenget må ha vært forut for sin tid i 1977. Foruten et tipp topp treningssenter med glassvinduer inn til bassenget, er selve hallen slik jeg husker den. Treveggene, avslappinsstolene og de store glassvinduene med panormamautsikt til fjellene i Raudalen er som før. Men garderobene har nok fått et ansikstløft selv om jeg ikke husker hvordan det så ut i 1977.
Som barn var bassenget det første jeg oppsøkte ved ankomst til et nytt sted, og  hadde det vært opp til meg hadde jeg tilbrakt hele helgen i klorvannet. Sist jeg var her mente  mine foreldre at jeg ikke ville rekke å prøve bassenget fredag kveld før middag. Jeg måtte nøye meg med å se på de andre som plasket og moret seg.

Denne gangen er bassenget det første kaster meg uti, og middagen får heller vente en time. Det er lenge siden jeg har hatt et 25-meters basseng nesten alene til disposisjon. De fleste andre er vel gått til tidlig middag, så denne gangen rekker jeg en kilometer i rolig tempo før middagslysten tar overhånd.

UVANLIG: 25 meters- bassenget var her også i 1977. Fortsatt er det det eneste i sitt slag på et norsk høyfjellshotell. Bak glassdørene bakerst i bildet er det et treningssenter.

KVELDSØKT: Jeg hadde bassenget for seg selv den første kvelden.

Klor versus snø
De voksne var smertelig klar over min preferanser når det gjaldt bassengopphold versus tidsbruk i langrennsløypene, og det måtte alltid harde kompromisser til for å inngå forlik som begge parter kunne leve med.
– Du må få frisk luft, du kan ikke ligge i den klorstanken hele tanken, klaget moren min hver gang vi kom til et sted med basseng og skiløyper innen kort rekkevidde. Ettersom jeg var enebarn og mine foreldre nærmest var allergiske mot nedoverski, var slalombakken aldri noe alternativ i vår familie. T-heiser var i beste fall noe man brukte til å komme seg opp på fjellet for å tråkke videre innover på bortoverski med kandaharbindinger.
Kompromisset mellom klor og snø ble derfor fifty-fifty. Jeg ble med på langrenn om formiddagen, og fikk bade så mye jeg ville etter lunsj. En ganske rettferdig ordning.

SNØ: I dag lokker skiløypene mer enn bassenget. Det gjorde det ikke i 1977.

VAKRE NORGE: Fantastiske forhold, med passe kupert terreng og Jotunheimen i bakgrunnen.Foto: Ørjan K. Hansen.

Melistopper
Det sies at de verdiene man får presset motvillig inn i ryggmargen som barn kommer tilbake i voksen alder. Når det  gjelder langrennsinteressen min i dag er det ingen tvil om at de tvangsaktige turene i tidlig alder må ha brakt meg seg noe godt. Minnene om lange turer med sjokolade, appelsin, og en stor og snill schäferhund som trakk meg over de kjedeligste strekkene står som noen av det beste fra barndommen. Og det er derfor vi er tilbake på Beito nå. Etter en innholdsrik frokost bærer det ut i solskinnet. På veien ut møter en to fyrer med blå jakke påskrevet «Russia». Beitostølen skistadioen brukes dessuten av både profesjonelle og turister, og det russiske landslaget er et av flere som har faste treningssamlinger her oppe.
Det finnes 320 kilometer med løyper å velge mellom, fra over røffe snaufjellløyper til beskyttede løyper i skogsterreng. Den gamle T-skiheisen står på samme sted som i 1977, rett utenfor hotellet. Den heter nå Ola-Expressen, og er et av syv heisanlegg i slalombakken. Det var her jeg kjørte skiheis for første gang, og det til og med gratis.  Dette var første gang jeg var i nærheten av en slalombakke. Sønnen til venneparet som reiste sammen med foreldrene mine var noen år eldre enn jeg, men han var allerede en dreven slalomkjører i mine øyne. Ståle hadde tross alt egne slalomski og hadde tilbrakt en hel formiddag i alpinanlegget mens jeg var tvunget med på bortoverski. I løpet av formiddagen hadde han fått med seg at flere av ungene i bakken fikk passere fritt ved å si de tilhørte en familie eller et firma ved navn «Grong» når de passerte kontrollen. Dermed gjorde vi det samme, og kjørte gratis flere ganger. Jeg på langrennski og Ståle på slalomski.

Å si «Grong» for å få gratis heistur funket utmerket i 1977, men ikke i dag. Vi har valget mellom å tråkke opp på bena de 659 meteren fra 910 til 1070 meters høyde, eller betale 50 kroner og ta heisen. Det blir heisen på gemalen og tråkking med vorstehtrekk på meg. En mann med engelsk setter smetter inn i T-heisen, mens han elegant svinger den tofargede firbente opp i armkoken. Linux boffer idét de passerer oss. Men det er forskjell på 20 kilo setter og 35 kilo stri vorsteh. Dessuten er det ikke lenger enn at vi får en god oppvarming før vi når platået med skiløyper i alle retninger.
Vi slutter oss til  strømmen av solnytende og bedagelige skiløpere som følger skiltene rundt  Vinstrevannet. Runden er på 17 kilometer, med passe variert og kupert terreng. Noen få, litt mer sporty antrukkete skiløpere sklir lett forbi oss. Men flertallet i løypa består av varierende familekonstellasjoner med barn, foreldre, hunder og bestemødre som ikke har det mer travelt enn at de venter på hverandre. Når de tobente stopper opp, tar de firbente svalestup ut i løssnøen og ruller seg frem og tilbake mens snøen fyker og halene virrer i alle retninger. Her koser alle seg!

Den nypreppede løypa går i lett kupert og oversiktlig terreng; opp noen lette småkneiker og ned noen passe bratte utforkjøringer. Etter syv kilometer nærmer vi oss løypas møtested: vaffel- og pølsehytta Olabua.

HEIS: Ola-Expressen tar både skifolk, kjelkefok og bikkjer til topps, der langrennsløypene starter.

VAFFELSTOPP: Olabua er et yndet stopp på turen rundt Vinstre. Ørjan og Linux sikret seg plass på benken etter at flokken som satt her før oss er gått.

Olabua
Olabua er en liten trekoie i bunnen av rundløypas bratteste oppstigning, strategisk plassert med tanke på påfyll av energi og en strekk på bena. De fleste benkene ute er opptatt på en dag som dette, men vi klumper oss sammen med et titalls andre to- og firbente vaffelspisere. Inne i koia er det kø foran vaffeljernet, men hyttvert Vemund tilbyr ferdig trukkede pølser som vaffelerstatning for dem som ikke vil vente. Jeg takker ja til begge deler, og slår av prat med de andre i køen mens jeg venter et par minutter.
– Vi holder åpent her hele vinterferien og påskeferien, forteller Vemund, mens han trekker opp en ferdig sprukket pølse fra kjelen.
– Det får gå, gliser mannen som har bestilt pølsa, og tilbyr hytteverten et lynkurs i pølsetrekking med et smil.
To vafler og en pølse senere fortsetter vi turen oppover den hvite melisåsen. Litt oppoverbakke går helt fint i slike forhold. Når vi når toppen flater løypa ut, og før vi setter utfor den første slake nedoverbakken viser GPS-en nærmere 1200 meters høyde. Foran oss i det fjerne ligger Jotunheimens hvite kjemper som en langstrakt borg fra øst til vest.  Herfra er det bare «champagne»-løyper hjemover! Noen mindre oppover- og nedover-kneiker gjenstår riktignok, men før vi vet ord av det er tilbake på toppen av Ola-Expressen på Beitostølen.

TRAVEL MANN: Vemund på Olabua servere drikke og koker pølser med og uten sprekker.

INNEKOS: Olabua har noen sitteplasser inne til dem som vil ha litt skygge fra sola.

Spa hos Joanne
Blant nyhetene på Radisson Blu Resort siden 1977 er Joanne´s Spa. Joanne kommer fra Singapore og har en flott spaavdeling i kjelleretasjen, vegg-i vegg med bassenget. Etter en lang dag i løypa er fristelsen til litt oppmyking i halvgamle muskler stor, og før jeg har tenkt meg om har jeg bestilt og betalt for en halvtimes rygg- og nakkemassasje til både meg og gemalen.
Joanne møter oss i døra og gir oss hver vår hvite morgenkåpe før vi blir vist inn i garderobene.
– Den som kommer først får massasje først, mens den andre kan slappe av med en te eller appelsinjuice så lenge, forteller hun. Selv om jeg tar meg god tid, er jeg klar før mannen min. Joanne er dyktig, og jeg tror jeg får noen bonusminutter med velgjørende oppmykning før jeg tar på meg morgenkåpen og blir vist inn til avslappingsrommet. Den svale duften av blomster bringer assosiasjoner til diverse up-scale-spa-opplevelser fra Fjerne Østen, og Ørjan sitter så godt tilbakelent at han nesten har sovnet. På benken står friskt vann, juice, te, nøtter og frukt, pent dandert med orkideer og frangipaniblomster ved siden av.
En halv time senere kommer mannen tilbake med et saling smil. Joda, det var slett ikke det dummeste å avslutte helgen på denne måten, før vi setter oss i bilen og tar fatt på de tre timene hjemover.

SPA: En halvtimes oppmykning av støle muskler hos flinke Joanne fra Singapore avsluttes med en glass kald juice. Foto: Ørjan K. Hansen.

KRAFTFOR: Lange skiturer krever energi, og begge middagen ble inntatt på Steaks & Bones, som ligger helt til venstre i hotellbygget. Greit nok at vi var sultne, men maten var veldig god.

Se videosnutt fra Beito: