Utstillingsvinduet som ble spøkelsesby

En flyulykke for 24 år siden like ved Longyearbyen ble utslagsgivende for at Pyramiden i dag er en spøkelseby i verdensklasse på norsk jord.

 Sola skinner fra nesten klar himmel idet vi kaster loss med den store RIB-en fra Longyerbyen. Det er ikke bare sola som er på vår side denne septemerberdagen. Det også er uvanlig rolig over Isfjorden. Det er likevel greit å ha en RIB med tak over hodet, for den arktiske temperaturen merkes godt når man kjører i 30 knop.

Turen fra Longyear til Pyramiden tar rundt en time, inkludert flere korte stopp underveis, der vi får se rester av forskningshytter og fangsthytter.

Med oss som guide er Lene Dyngeland fra Bergen. Hun har bodd på Svalbard i fire år, etter først å ha vært her på ferie. Lene hadde flere år bak seg som guide før hun  begynte å ta med turister ut på spennende opplevelsesturer. Hun forteller om menneskene som har satt sine historiske spor langs kysten og stedene vi passerer.

Også skipperen vår, Marius Witt fra Alta,  har stor kunnskap om stedene vi passerer.

Fra tusen til null

Vel framme ved brygga i Pyramiden, blir vi tatt imot av vår russiske guide Lera. Som alle andre her oppe, er hun bevæpnet. Isbjørnene har kommet stadig nærmere den siste tiden,  og det er ikke mange uker siden lokalsamfunnet i Longyearbyen fikk uventet besøk av nok en sulten bjørn på nattlig jakt. Utfallet ble fatalt, både for personen i teltet og for bjørnen.  Man ønsker alltid først å kunne skyte et varselskudd hvis man oppdager en bjørn, slik at verken menesker eller bjørner må bøte med livet. Derfor går man alltid med våpen på Svalbard, med mindre man befinner seg i hovedgata i Longyerbyen.

Vi går den knappe kilometeren fra brygga inn til den lille nedlagte byen Pyramiden. Eller rettere sagt, til det som en gang var en by.  På veien passerer vi det som var stedets eneste telefon med dekning. Hit måtte beboerne i Pyramdiden gå hvis de skulle  ringe ut. Vi passere også det ikoniske byskiltet  med «Pyramiden». Navnet er skrevet med både kyrilliske og latinske bokstaver, i klar hvit skrift mot rød og blå bakgrunn. Skiltet ser ut til at være det eneste i området som er nylig restaurert.

På 1980-tallet bodde det over 1000 personer i denne arktiske landsbyen i Isfjorden. Drøye ti år senere var alt forlatt. I dag bor det rundt 30 personer her, som jobber med å restaurere det som er igjen.

Pyramiden  har fått navnet sitt fra fjellet ovenfor, fordi det ligner på en pyramide.

Stedet ble forøvrig grunnlagt av Sverige i 1910, men svenskene solgte det til russerne i 1927.

Arktisk gull

Russerne grunnla kullgruveselskapet Trust Arktikugol, som oversatt til norsk betyr «Arktisk gull».

Pyramiden ble gradvis, etter andre verdenskrig, et prestisjeprosjekt for USSR. Her oppe, på nesten 79 grader nord, laget russerne et minisamfunn med drivhus, husdyr og alt som ønskes i et lvellykket samfunn.

Sovjetunionen ville vise verden at det gikk an å lykkes med det tilnærmede perfekte samfunnet helt opp mot Nordpolen. Og de klarte det, til tross for at Pyramiden var delvis isolert fra omverden store deler av vinteren på grunn av isen i fjorden.

Nedturen

Synkende kullpriser, vanskelig og farlig arbeid, og til slutt flyulykken ved Operafjellet i 1996, hvor 141 mennesker mistet livet, gjorde at russerne avviklet hele Pyramiden i 1998.

Vannet ble tømt ut av det forseggjorte og store svømmebassenget, dørene ble stengt i den nesten surrealistisk vakre kantinaen, og kullgruvedriften i ble lagt ned. Russerne kunne da se tilbake på 53 års sammenhengende drift.

Når man kommer inn i Pyramiden dag, ser det ut som tiden har stått stille. Plantene står der fortsatt som falmede visne høsteblader i kantinabygget, og banetauene i bassenget henger fortsatt festet til kantene i det som var verdens nordligste svømmebasseng med internasjonale mål. Glasset i det som var vinduet i det lille kontrollrommet ovenfor bassenget er knust. Håndballen ligger fortsatt klar til å kastes under målet i den flotte ballhallen.

Det henger en spøkelsesaktig atmosfære over stedet, som om det ble forlatt forlatt veldig brått.

Men det er verken vulkanutbrudd, jordskjelv, atombombe eller kjernefysiske ulykker som er grunnen til at ting ser ut som de ble forlatt brått. Forfallet har skjedd over tid.

– En del skyldes tidens tann, men noe er nok også menneskelaget hærverk, sier skipper Marius, som viser oss rundt i hallen.

Noe revet, noe står

Pyramiden var ikke bare et gruvesamfunn. Det var som nevnt over, også et prestisjefullt sosiologisk utstillingsvindu for omverdenen.

Sovjetrusserne la sin prestisje i å vise den sosialistiske verden at det gikk an å skape et fullverdig samfunn her oppe i permafrosten.

– De inviterte folk opp for å vise fram kuene som gikk rundt i det hvite landskapet, og drivhusene som sørget for ferske grønnsaker, forteller Lera.

Selv om flesteparten av de slitte byggene fortsatt står ved lag, er det en del som er revet på grunn av for sterkt forfall. Blant annet er en del av det som huset dyreholdet borte.

Hunden som avgjorde

Lønningene og de sosiale godene her oppe var gode. Man tok vare på hverandre, og alle hadde det de trengte,  og faktisk mer til.

Ingen av boenhetene hadde eget kjøkken, men kantina var åpen og bemannet 24/7. Dermed kunne folk få mat når som helst på døgnet. Dette var også en forutsetning, ettersom folk jobbet skift til alle døgnets tider.

De fleste som jobbet i Pyramiden, jobbet på tidsbestemte kontrakter. For noen holdt det med en periode, mens andre ønsket å bli over flere perioder.

Man kunne imidlertid ikke alltid velge selv. For å få forlenget kontrakten måtte man prestere.

– Etter hver avsluttet kontrakt, fikk arbeiderne en symbolsk jernhund i gave. Jo mindre hunden var, jo bedre hadde du prestert. En stor hund betød med andre ord at du ikke hadde prestert særlig bra, og at du dermed ikke var ønsket tilbake, forteller Lera.

– Det ligger derfor ikke få jernhunder på bunnen av sjøen ved brygga, som følge av folk som i sinne og skuffelse hadde kastet fra seg den store og tunge symbolske avskjedgaven før de gikk om bord i båten som tok dem hjem. Det hender derfor fortsatt u at båter går på grunn i en hund, tilføyer hun.

Arktiske skyskrapere

Samfunnet hadde adskilte bygg for enslige kvinner og menn. Barnefamiliene hadde også sin egen boligblokk.

De høyeste blokkene var på fire-fem etasjer, og ble omtalt som «arktiske skyskrapere».

De hadde dessuten kallenavn etter byer som London og Paris

– Ifølge ryktene skal det ha gått en underjordisk gang mellom dame- og herre blokken, slik at de kunne besøke hverandre. Men disse gangen er aldri funnet, så det var nok bare i fantasien, ler guiden vår.

Det gamle hotellet er derimot fortatt i bruk.

– Jeg og de andre som jobber her nå bor her. Det gjør også andre besøkende, så det er fullt mulig å overnatte her for turister, tilføyer Lera.

Ny opptur?

Nå bor det rundt 30 personer her, som er kommet for å restaurere de gjenværende bygningene.

Hvert år de siste årene år avholdes Pyramide Day, som er en musikkfestival med live musikk og høy partyfaktor. PÅ grunn av smittevernreglene, ble underholdningen i år kjørt via storskjerm i kinosalen i Pyramiden.

Før vi setter baugen hjemover til Longyearbyen, svinger båten vår innom den nærliggende Nordenskiöldbreen, innerst i Billefjorden. Breen er 25 km lang og 11 km bred, og er oppkalt etter den finsksvenske geologen Adolf Erik Nordenskiöld. Nordenskiöld ledet flere ekspedisjoner til Spitsbergen, og i 1868, var han den første i verden til å seile opp til 81° nord.

Han er også kjent for en rekke meteorologiske og magnetiske studier på Spitsbergen, og overvintret flere ganger på 1870-tallet.