Vinter i skjærgården: Opplev lyset, stillheten og vinterbading på Jomfruland

Jomfruland er den lange, tynne øya som beskytter Kragerøskjærgården mot storhavet. Den er like fin om vinteren, når naturen går i sakte modus og det er langt mellom folk.

Se video fra Jomfruland i januar:

 

Endelig fikk jeg tatt turen ut til Jomfruland på vinterstid. Helt siden vi fikk vår første vorsthehhund for over ti år siden, har vi snakket om å reise til Jomfruland på nyttårsaften. Den første hunden vår var panisk redd for nyttårsraketter, og Jomfruland med 60-70 innbyggere framsto som et sted med litt mindre action enn urbane Slemmestad og Asker. Dessuten har jeg lenge ønsket å besøke skjærgården på vinterstid, når det er stille og rolig.

Nyttårsaften passet ikke for oss i år, men lørdagen etter pakket jeg sekk, mann og hund, og satte kursen for Kragerø. Etter å ha parkert bilen inne i fjellet, gikk vi om bord på fergen «Perlen». Fergen er den eneste av kragerøfergene som ikke tar biler, men til gjengjeld er det den raskeste.  Dessuten har «Perlen» egen sitteplass merket for hunder og hundeiere i salongen.

Tussler fant seg fort til rette på sin dedikerte plass, og Ørjan og jeg nøt en kopp kaffe mens båten la fra kai og akselererte utover Bærøfjorden i vintersolnedgangen. Foruten oss tre var det kun fire andre passasjer om bord.

Med trilletralle og kløv

Ved ankomst Tårnbrygga på Jomfruland, sto trilletrallene fra DNT Øitangen klare til oss for frakt av bagasje de 2,3 kilometerne til hytta. Tussler hadde fått oppgaven med å bære sin egen mat og vår lille Bailys i sin kløv.

Jomfruland har én vei. Den går rett fram fra sør til nord på den millange flate øya. Vi labbet gjennom gårdstun, eikeskog og steingårder, før vi etter en drøy halvtime i januarmørket ankom det store tunet med de fire-fem bygningene som utgjør Øitangen DNT- hytte.

En lykt var tent på trappen i kommandantboligen, og nøkkel lå på avtalt sted med avtalt kode.

Kommandantboligen har tre soverom, en sovealkove, samt moderne kjøkken, bad og stor peisestue med TV.

Som de eneste gjestene tok vi oss godt til rette i stua og på kjøkkenet, og fikk testet både peisen og kjøkkenet rimelig fort. Medbrakt middag og varmt drikke smaker like godt på en DNT-hytte i skjærgården som i fjellet i januar.

 

Ny dag

Vi våkner opp til frisk luft, frisk bris og snart også frisk kaffe. Tussler og jeg legger morgenturen helt ut til nordenden av øya, som viser seg å være lengre ut jeg enn trodde. Jomfruland er kjent for sitt fugleliv, og ved siden av DNT-hyttene, står den røde hytta til Jomfruland fuglestasjon. Vi følger stien nordover til vi kommer til fugletittetårnet. Et skilt viser at båndtvangen for hunder gjelder mellom 1.april og 20.august, og nå som sauene er inne og alle portene står åpne, får Tussler løpe litt fritt her ute på nordenden.

Fuglehunden min får likevel stå pent nede mens jeg krabber opp trappene til fugletårnet. Det er ikke så mye fugleliv å se denne dagen, men utsikten nordover til Stråholmen er det ikke noe å si på.

Vi forsetter morgenturen helt til den siste rullesteinen i nord, før vi tar gressletta på innsiden tilbake for frokost og morgenkaffe. Her får vi altså natur i pose og sekk; yttersiden med rullestein og sti, og innsiden med flat og beskyttet gresslette. For hundeeiere er det greit å vite at det er satt ut noen minkfeller mellom fjellskrentene helt ytterst i fjæra, og dermed styre unna disse.

Rullesteinsafari

Både kulingen og regnværet ser ut til å ha glemt sin planlagte besøkelsestid. Etter to kopper kragerøkaffe, frokost og en gammeldags radio som underholdning, bærer det ut igjen med hund, mann og sekk.

Vi har tilbud om å leie sykler, med velger heller utforske de ulendte delene av øya. Da er det greit med kun sko, hund i bånd og liten sekk.

Jeg har alltid vært fascinert av rullesteinene på yttersiden av Jomfruland. Da jeg var liten ville jeg ta med meg steiner hjem til hytta på fastlandet,  og bygge en borg av de glasskurte og fargerike steinene i egen hage. Det ble naturligvis med tanken, selv om en og annen bitteliten grønn, lilla eller rød stein fant veien til vinduskarmen hjemme.

De flotte runde steinene hører hjemme på yttersiden av nasjonalparkøya Jomfruland, og det er her de også kan nytes best. Å gå tre kilometer til bens over rullesteiner og delvis glatte vintersvaberg krever både tid og tålmodighet, men det er en spesiell og eksotisk opplevelse.

Jeg har aldri gått på yttersiden fra Øitangen til fyret tidligere, og oppdaget nå noen nye steder. Vi passerte blant annet flere fine badekulper ved svabergene mellom vestre og østre Saltstein.

– Å, var dere ved «Oldermors badekar», smilte DNT Øitangens ansvarlige, Ruth Ellegård, når vi møter henne dagen etter. Hun forteller at de naturlige badekulpene på yttersiden har flere navn på folkemunne, og er populære om sommeren.

Solnedgang og soloppgang

Etter noen timer i fjæra, sjokoladepause på et svaberg og et overraskende møte med en liten rådyrflokk i den lille skogen utenfor fyret, tar vi grusveien tilbake.

Vi rekker akkurat tilbake til Øitangen før solen forsvinner helt. Skyene har lettet, og verdens vakreste solnedgang åpenbarer seg i sørvest. Stranden og bølgene ser ut som flytende lilla gull som skvalper mykt mot sanden. Slik har jeg aldri sett Jomfruland om sommeren.

Etter nok en selvlaget middag og god natt søvn, våkner jeg før soloppgang. Tussler kommer til sengen med sokkene min i munnen og logrer. Han vil ut. Klokken er åtte, så jeg hiver på meg klærne og blir med den firbente ut. Han vil følge stien mot yttersiden, og jeg lar han gå foran i langt bånd.

Så oppdager jeg det sterke røde lyset over Skagerrak i åpningen mellom trærne og buskene. Vi blir vitner til nok en uvanlig vakker naturopplevelse den neste halvtimen, og jeg gir hunden min en ekstra suss på snuten for å ha vekket meg i tide og tatt meg med til denne soloppgangen.

 

Vinterbad

Dagen er en av de fineste på lenge, med sol, frisk bris og klart vann. Stranden utenfor Øitangen kunne vært hentet inn fra Vestlandet eller Nord-Norge. Eller Karibia, for den saks skyld. Det er få steder på Østlandet som har så hvit sand som akkurat her.

Så hva gjør man da? Hvit sand, turkisklar sjø og sol? Og ikke en gang en brennmanet å se så langt øye rekker utover fra den lange brygga..

Jeg elsker å bade. Ørjan elsker å bade. Bikkja elsker å bade.

Vel vitende om at det er nok av varmtvann i dusjen i hytta på andre siden av tunet, løper vi uti. Først jeg. Overraskende nok er det ikke så ille kaldt. Det er helt greit å ta noen svømmetak, for så å gå rolig inn igjen uten å fryse av seg fingre eller føtter.

Så er det Ørjans tur. Han vil naturligvis overgå meg, så han stuper uti når vannet når hoftene og rekker armene i våret.

– Helt greit, bedyrer han, før han småjogger inn igjen.

Tussler har allerede fått et bad i dag, da han svømte ut og reddet en plastblåse fra å forsvinne til havs. Det er jo kjekt med en hund som er positiv til strandrydding, enten det er søppel på avveie eller de rose fiskeformede crocsene til matmoren. Han benytter seg nå av muligheten til å ta et bad til, når han ser at jeg skylder crocsene i vannet. Plutselig vi begge i vannet igjen, uten at det gjør oss noe.

For ma får det ikke morsommere enn man gjør det selv. Og denne helgen har vært uventet morsom og opplevelsesrik for alle tre. Flott hytte med alt man trenger av komfort, nydelig natur og ro og fred.

Skjærgården om vinteren er herved på listen over turer vi gjerne tar på nytt.