Vintervennlige Røros

De gamle bygårdene i Kjerkgata, kobbergruvene, nærheten til snaufjellet og villmarken med Norges sydligste reinsdriftsområder. Få steder i Sør-Norge er like eksotisk som den gamle bergstaden med vidda rett utenfor dørstokken.

At Røros ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv allerede i 1980, kommer ikke som en overraskelse.De fargerike trehusene i sentrumsgatene er fortsatt bebodd og i bruk, snart 350 år etter at den fjellbyen ble grunnlagt.

I tiden rundt jul overgår stemningen i Røros de fleste Disneyfilmene jeg har sett på TV. Den største forskjellen er at dette er real life, ikke kulisser som er satt opp for å skape nok en amerikansk juleklassiker til storskjermen og lerretet.

Etter Reine i Lofoten og de lange vestlandsfjordene er kanefarten i Røros blant Norges mest avbildede postkortmotiv.

Det er sikkert vel fortjent, for jeg vet ikke om andre steder der du kan sitte varmt og godt under en skinnfelle i tosifrede minusgrader, mens du blir trukket gjennom gater som kunne vært hentet fra et friluftsmuseum.  Med mindre det faktisk er et på friluftsmuseum.

Men det er ikke bare de gamle trehusene og de klingende sledebjellene som gjør Røros så spesiell om vinteren.

Gruvebyen

Bergstaden Røros ble grunnlagt i 1646, med gruvedrift og jordbruk som næringsgrunnlag. Smelthytta, som ligger sentralt til ved Hitterelven, byr på utstillinger med kobberverkets historie som tema. Her kan du oppleve hvordan arbeiderne jobbet i de gamle gruvene og smeltehyttene.

Har du lyst til å oppleve hvordan det er i en «ekte» gruve, kan du melde deg på en guidet gruvevandring i Olavsgruva.

Ettersom vi ikke hadde mer enn tre dager i romjula, hvorav flere dager var helligdager, ble det ingen tur denne gangen.  Men jeg var i Olavsgruva som 7-åring, og husker dette som veldig artig.  Vi fikk nemlig gå med fakler. Jeg kan derfor ikke si noe mer om dagens gruvevandring. enn at disse turene anbefales av mange. Hvis de fortsatt er like spennende som de var for en syvåring i 1977, så ta med hele familien og go for it!

 

Besøk hos reindriftssamene

Rørosområdet er hjemsted for Norges sydligste reinbeiteområde, og for å lære litt mer om dette, ble jeg med reineier Eva Nordfjell ut for å mate bukkene på beite en mil utenfor byen. Eva er en av flere  sørsamer, der familien lever av reindrift.

Flokken vi besøker er kjørerbukker, det vil si dyr som brukes til å kjøre slede. Dyrene er ikke sene om å komme humpende bort til oss når de ser Eva kommer med kraftforbøtta. Bortsett fra en bukk som vil vise en annen at han er foran i køen, går foringen stille og fredelig for seg. Enkelte dyr tar seg god tid ved matbøtta.

– Han her er en skikkelig koseklump, sier Eva og klapper en av bukkene litt ekstra.

 

Tur med bukken

Men selv om reinsdyrene er fredelige og lar seg klappe, bli ikke reinen tam i den forstand at de oppsøker mennesker for kosens skyld, presiserer Eva.

Vanligvis tilbyr Eva og Rørosrein både kortere og lengre turer med reinsdyr. Den korteste turen er på kun en 7-8-minutter, der hun leier reinen i rolig tempo på jordet utenfor gården. Etter turen får deltakerne bli med inn i gjerdet og hilser på resten av kjørebukkene.

– Vi har også en bålplass inne i gjerdet hos dyra, hvor jeg serverer bålkaffe og byr på  smaksprøver av våre egenproduserte produkter, forklarer reineieren.

For grupper som ønsker å lære mer om den samiske kulturen, anbefaler Eva en kveld med middag og foredrag i Koia inne i byen.

Koia er bygget etter samisk tradisjon, med laftet i tømmer og åtte kanter. De åtte kantene symboliserer samefolkets «åtte årstider.

Se video fra Rørosrein:

Bakgårdskafeer og kunst 

En høstdag i 1899 kom unge Edvard Trygstad til Røros. Den 22-årige bakermesteren hadde fått jobb som bestyrer ved et av bergstadens bakerier. Syv år sener startet han sitt eget bakeri; Trygstad bakeri og konditori. I dag, 120 år senere er stedet ikke bare blant Røros´ eldste serveringssteder. Det er også blant byens mest populære møtesteder.

Vi valgte Tygstad kafe og konditori på grunn av den fine bakgården, der vi kunne ha med hunden vår og spise ute under en varmeovn.

Selv om det var minusgrader og rørosvinter, kunne vi sitte og nyte varme, altfor gode kaker og drikke kakao med krem i hyggelige og museumsliknende omgivelser.

Vi fikk også gratis underholdning. For fra gelenderet over bordet vårt, holdt bygårdens firbente konge strengt oppsyn med oss. Men kun inntil han oppdaget restene som lå igjen på bordet ved siden av. Den digre, flotte oransje katten tok oppgaven med å rydde kafebordene for kakerester alvorlig. Han ble nok skuffet over oss, for på vårt bord lå det ikke igjen så mye som en smule da vi labbet ut bakveien.

Etter å ha vært på Trygstad bakeri og konditori en gang, ble dette fast lunsjstopp resten av de fire dagene v i romjula.

Kakedisken fristet med av alt for mye godt, i tillegg til noen utvalgte enkle lunsjretter.På dette bakeriet er det også mulig  å nyte et glass vin til maten eller en Bailys til kaffen.

Kjerkgata og de andre sentrumsgatene i Røros er fulle av spennende og originale butikker. En av dem er Gavebutikken «Lille Røros», som  ligger i Skjerdinggården i Kjerkgata. Butikkeier Ragnhild Bjerkan er også kunstner og maler, og veggene er i butikken er dekorert med flotte malerier fra Røros.

– Jeg har malt hele 231 bilder med motiver fra Røros, forteller Ragnhild bak disken på «Lille Røros».

 

Badeglede og sparksafari

Under det tre dager lange oppholdet i romjulen bodde vi på Røros hotell, som ligger ti minutters gåtur fra Kjerkgata. Her bodde jeg også som 7-åring. Selv om fargen på hotellet er den samme, er det det skjedd mye siden 1977 i form av utvidelser og oppgraderinger. Bassenget var fint allerede i 1977, men nylig åpnet en helt ny spaavdeling! 27 meters basseng med barnehjørne, badstuer, innendørs og utendørs jacuzzi og et lite utendørs basseng med bobler. Bedre blir et ikke.

Anlegget er laget i naturmaterialer som sten, glass og betong, og taket i svømmehallen er dekorert med kermikkfisker.

Det er også verdt å nevne at Røros hotell er av den hundevennlige sorten, med en egen fløy for gjester med firbente familiemedlemmer.

Etter to dager fant vi ut at hotellet lånte ut sparkstøttinger gratis til gjestene, og er det et sted som er egnet for spark, så er det Røros om vinteren.

Det er nok 30 år siden sist jeg sparket. I alle fall lenge nok siden til at jeg ikke husket hvordan jeg, moren min og bikkja kjørte inn i en snøfonn så både bikkja og jeg tok salto og landet i snøhaugen. Heldigvis var det myk snø og ingen skade på noen av oss.

Jeg hadde glemt det da jeg stilte meg bak på sparken, med vorstehren Tussler foran i snøerkjørebånd, og sa «kjøøøør»!.. Ettersom hunden min er forholdsvis lydig i flekkan, endte ferden i grøfta igjen.  Heldigvis ble ingen skadet, bortsett fra et lite blåmerke på skinka. På forsøk nummer to, gikk alt meget bedre. Da tok vi det nemlig mer litt roligere.  Å utforske bergstaden med spark anbefales, men det er et godt tips å legge opp farten utfra erfaring og evne.

Skitur til Fjellkirken

Med vidda og høyfjellet rett utenfor døra, er Røros og ikke minst Røros hotell perfekt utgangspunkt for langrennsturer. Løypenettet består av 200 kilometer merkede løyper, og flere av disse starter rett utenfor hotellet.

Herfra kan du gå langt innover vidda, men også velge mellom flere kortere turer.

Du kan også gå på ski til Olavsgruva, som er 12 kilometer hver vei. Eventuelt kan du gå én vei og avtale henting ved gruva.

Et godt tips hvis du ønsker å gå en kortere tur, med likevel oppleve fjell og frisk natur, er den  8,3 kilometer lange Volarunden. Fra hotellet, som ligger på rundt 650 meter over havet, går du først en halv kilometer svakt oppover på den merkede skiløypa, før du velger om du vil gå runden med eller mot sola. Allerede etter et par kilometer med svak stigning, er du oppe i snaufjellsterreng med kortvokste busker og viddefølelse.

Vil du legge til et par kilometer og få med deg en topp før du snur, ta en tur innom snaufjelltoppen Enarvola før du snur.  Her ligger Røros fjellkirke, som ble vigslet i 2005. Kommer du på en søndag er det mulighet for å kjøpe en vaffel og gudstjeneste her oppe på 885 meter høyde. Uansett er turen verdt den flotte utsikten her oppe.

Jeg tok denne turen sammen med mannen og hund nyttårsaften ettermiddag. Selv om det var stengt og vi var alene i tussmørket, var stemningen magisk. Vi følte oss mye lengre unna «sivilisasjonen» enn de faktiske 5.5 kilometerne mellom oss og Røros.

Vli du se mer fra Norge?

Les også:  Kunst og industri på Kistefos