Saharaman: En styrkeprøve i ørkenen

Idretten gir oss muligheter til å møte folk gjennom det man har felles, på tvers av kultur, ambisjoner, religion og språk. Denne gangen møttes vi midt i Saharaørkenen.

Det er lenge siden vi så de siste klyngene av lys. Flyturen fra millionbyen Oran ved Middelhavet varer ikke lengre enn en time, men etter de første tyve minuttene er det blitt gradvis færre lys under oss.

Det er vel slik det er å fly inn til en by midt i Sahara, antar jeg. Skumringen er gått over til bekmørkt idet vi går inn for landing i Béchar.

Propellflyet til Air Algerie lander mykt på rullebanen midt i ørkenen.

Béchar er ikke så liten etter norsk målestokk. Med nærmere 150.000 innbyggere ville byen kommet på topp 5-listen her hjemme over de største byene.

Inn i Sahara

På parkeringsplassene utenfor flyplassen står taxien som skal ta oss videre. Nå venter en times kjøretur til neste ørkenby; Taghit. 

Det tar ikke lang tid før vi er ute av bebyggelsen. Det er igjen bek mørkt, med unntak av månen. Takket være iphonens innebygde evne til å lyse opp det man fokuserer på, ser jeg at vi er omgitt av sanddyner på alle kanter. 

Over oss strekker den klare stjernehimmelen seg uendelig i alle himmelretninger.

Den timelange turen virker likevel lang, noe som kanskje skyldes at det mørke landskapet rundt oss ser likt ut hele veien.

Plutselig ser vi en klynge av lys foran oss, med opplyste bygninger og masse palmer. 

Vi kjører over en liten bro, og svinger inn på hotellet der vi skal bo. De sandfargede hotellet Saora ligger midt i Taghit, og er et av to større hoteller i byen. 

Denne avsidesliggende byen med rundt 6000 innbyggere er en kjempestor oase, slik som de fleste andre byer og landsbyer som ligger i Saharaørkenen.

– Gled deg til i morgen når vi våkner. Da får du se hvordan det egentlig ser ut her, smiler venninnen min Fatima, forkortet til Tema, før vi slukner i hver seng på tomannsrommet.

 

 

Kald ørkenmorgen

Vi våkner til strålende sol og sterke farger. For et landskap.

De rødbrune sanddynene ser ut som de kunne vært laget av KI, så sterke er fargene. Men varmt er det ikke i Afrikas største ørken tidlig om morgenen i februar.

Temperaturen er kun noen få grader over frysepunktet i det vi står opp, men den tar seg raskt opp i det solen klatrer høyere på horisonten.

Det passer oss egentlig godt at det er litt kjølig. For vi er ikke her for å late oss akkurat. Tema har invitert meg med på den ultimate styrkeprøven; nemlig Ultra triatlon-løpet Saharaman. 

 

 

Saharaman…og kvinne

Den sportslige utfordringen er ikke så ille som det høres ut, ettersom vi kun deltar på stafett på halvdistansen. 

Jeg er blitt plassert på lag sammen med to lokale damer på min egen alder, som begge er dyktige på henholdvis sykling og langdistanseløping.  

Jeg skal ha den innledende svømmeetappen på knappe to kilometer, som skal svømmes i en oasesjø utenfor byen rett etter soloppgang.

De andre skal sykle og løpe halv-distansen av ultra/Ironman-distansen. 

De fleste deltakerne er godt trente atleter fra Europe, Afrika og USA, som deltar individuelt på enten halv eller full distanse.

Fulldistansen betyr 3800 meter svømming i 9-10 graders temperatur, etterfulgt av 180 kilometer sykling og 42 kilometer løping, delvis i sanddyner, i stekende sol.

En stafettetappe med to knappe kilometer svømming er ganske overkommelig i forhold til alternativet.

 

En sjø i ørkenen

Konkurransen er ikke før om to dager, så vi har god tid til å sjekke ut både svømmearenaen og områdene der det skal løpes og sykles.

Vi blir derfor med på fellesturen ut til innsjøen der det skal svømmes, der de som vil kan prøvesvømme og bli kjent med området før konkurransen.

Vi kjører ut av den lille byen og fortsetter gjennom sanddyner, palmer og et par landsbyer med ørkenbrune hus.

Etter 20 minutter er vi framme ved den lille innsjøen. Det er en ekte oase, omgitt av palmer, sand og stein. Eksotisk og vakkert. 

– Vi dropper våtdrakten, sånn at vi kan kjenne på temperaturen, insisterer venninnen min.

Dave, en ultratriatlon-erfaren skotte på litt over min alder,  har allerede tatt temperaturen.

–Det er 12 grader, nå når sola er oppe, så dette må vi være fornøyde med, gliser han.

Solen varmer, og etter et lite kuldesjokk idet vi sklir uti fra leirekanten, føles det nesten behagelig å plaske rundt i noen minutter.

Vi føler oss vel forberedt på morgendagens svømmeøkt, som starter ved soloppgang.

 

Klar for dyst

Vekkeklokka ringer 05.30. Verken Tema eller jeg har sovet særlig godt. 

Det er bekmørkt ute og temperaturen er nærmere 0 enn 5.

 Vi vagger ned til frokostsalen som noen av de første denne grytidlige morgenen. Kaffe og melk går ned på høykant. Egg og yoghurt  funker også bra, men brød og annen fast føde er det verre med. Nerver.

– Du har jo gjort dette før, sier jeg til Tema, som et forsøk på å finne ut hvor ille den forestående svømmeturen egentlig kan være.

– Ja, men konkurranse er konkurranse. Jeg lurer forresten på om jeg skal droppe hansker, undrer hun og fortsetter:

– Vannet er sikkert under ti grader så tidlig, og uten hansker blir det iskaldt å svømme nesten 2000 meter. Samtidig mister man mye av svømmegrepet med hansker, argumenter hun for og i mot seg selv.

Vi lar spørsmålet ligge, og bestemmer oss for å vente til rett før start med å ta avgjørelsen.

Etter nok en varm kaffe er det på tide å komme seg opp på rommet for å gå på do for siste gang før vi drar på oss våtdrakten.

Å ta på en supertrang våtdrakt ute i nesten minusgrader rett før start er ikke aktuelt, så det er en uskreven regel blant deltakerne at man skifter hjemme før bussen henter oss.

 

Av sted

Den store bussen fylles opp av deltakere med våtdrakt pakket inn i boblejakker og hoder pakket inn i tykke luer. Så bærer det av gårde i den mørke nordafrikanske natten.

Stemningen er typisk for en gjeng som snart skal ut på en svømmetur langt utenfor komfortsonen: Leende, fleipende og syngende deltakere med nervene utenpå både våtdrakt og boblejakker. 

Bussjåføren er pedagogisk nok til å spille musikk som får oss til å glemme det forestående kalde slitet mens bussen sakte men sikkert nærmer seg innsjøen.

Så er vi framme. Det er fortsatt mørkt, men lengst i øst aner vi konturene av en begynnende rød soloppgang. Et par frivillige holder på å tenne opp et bål for at vi ikke skal fryse til is før konkurransen begynner. Bålet er også samlingsplass for informasjon om det forestående løpet.

For meg, som aldri har deltatt i en triatlon-konkurranse tidligere, er alt nytt. 

De som skal delta på full ironman-distanse skal starte først. Blant oss som tar halvdistansen, starter både stafettdeltakerne og de som skal gjennomføre individuelt samtidig noen minutter senere.

Hanske-dilemma

Når sola først krabber over horisonten, går det fort. I løpet av noen minutter er mørket forsvunnet og sola begynner så vidt å sende noen trøstende stråler idet det ropes ut at den første starten går om ti minutter. 

– Hva blir det til men hanskene? kommer jeg plutselig på å spørre.

Verken Tema eller jeg har tenkt noe mer over hvorvidt vi skal svømme med neoprenhansker eller ikke. Arrangøren oppfordrer til hanskebruk, ettersom dette er “quite low temperatures for Open Water swimming”.

De andre damene og noen av mennene er fast bestemt på å svømme med hansker. Noe annet kommer ikke på tale.

Jeg ser meg rundt, og oppdager en eller to som ikke har hansker. 

Jeg har svømt et par hundre meter i isvann uten, men nesten 2000 meter i knappe 10 grader?

Dette er helt nytt, så jeg har null peiling.

Men jeg dropper dem. Så får jeg heller fryse. Enten “vinner” man eller så lærer men, er argumentet mitt. Min algierske venninne gjør det samme. Men neoprensokkene på føttene beholder vi.

 

Starten går

Den første puljen med tøffinger sklir uti vannet på kommando, og liner opp for vannstart.

“5-4-3-2-1 and GO!

Der første ultradeltakerne eri gang, og crawler seg ut i variert tempo mot den første rundingsbøyen knappe 500 meter unna i den andre enden av innsjøen. 

Hadde det ikke vært for nerver og kulde, hadde det vært riktig så idyllisk med den afrikanske morgensolen mot den blikkstille sjøen, det røde berget og palmene som omkranser konkurransearenaen.

Det går ikke mange minuttene før resten av oss blir kalt inn til start.

Vi står på rekke og rad for å hoppe eller skli uti fra den glatte leirkanten. 

Tema og jeg prøver å lure oss ut sist, for å slippe å ligger og vente i det kalde vannet.

Men kanten er glatt, og plutselig er vi begge uti. 

Kaldt nok ja, særlig med kaldt vann som fyller drakten gradvis. Som issvømmer er jeg vant til at hele kroppen blir iskald med en gang. Men her får jeg servert drypp etter drypp med kaldt vann mot kroppens essensielle deler.

Men det er bare å innta plassen, som for mitt vedkommende blir et stykke bak i rekka. Det er tross alt første gang jeg tar en vannstart i Open Water, så tør ikke legge meg først.

 

Naturopplevelse av de sjeldne

Å starte bak var ikke noe sjakktrekk oppdager jeg. Mange av de andre i flokken er først og fremst løpere og syklister, og ikke så raske som rene svømmere.

Jeg slynger meg sakte framover i rekka mellom svømmere, grønt siv og noen grunne partier med leirbunn, før jeg har fri bane framover. 

Vannet blir klarere, og etterhvert som crawler jeg forbi flere av svømmerne, oppdager jeg solen i øynene når jeg puster. Det er kaldt, men ikke verre enn at jeg klarer å legge hodet ned og puste til siden. Det er heller ikke verre enn at jeg nyter synet av de sorte palmesilhuettene i motlyset fra siden.

For en opplevelse. This is Africa as its best!

Ved første runding koster jeg på meg et stort smil og utbryter “Que c’est beau!” til mannen i sikkerhetskajakken som vokter bøyen og at alle passerer på riktig side. For dette er vakkert.

Vannet ved bøyen er krystallklart, og jeg angrer på at jeg ikke tok med Gopro-kamera for å filme mens jeg svømmer.

 

 

 

I mål som nummer to

Turen tilbake til startbøyen går langs bergveggen, der fjellets formasjoner fortsetter ned til den hvite bunnen 5-6 meter under meg.

Jeg er glad jeg har neoprensokker på meg, for kulden kjennes godt. Men på langdistanse bruker jeg ikke bena mye. De henger mest etter som et ror.

Kulden tar heller ikke fokuset fra svømmingen og naturopplevelsen. De ubeskyttede fingrene er mer enn halvveis stive nå, men det går også bra. 

Når jeg nærmer meg det grunne området der vi startet, blir vannet mørkere igjen på grunn av leiren og alle som har stått der og virvlet den opp før start. Men bøya er lett synlig, så jeg runder 930 meter vel vitende om at dette nok skal gå bra.

Neste og siste runde går like bra som den første, selv om kroppen gradvis begynner å merke ørkenkulden.

Jeg passerer nok et par svømmere på det siste legget, og etter å ha passert målstreken står et titalls hender, inkludert de algierske løpe- og sykkeledamene Marym og Zara på laget mitt, klare til å hjelpe meg opp den glatte kanten.

– Bravo, du kom inn som nummer to totalt, smiler Zara, før jeg gir “stafettpinnen” over til henne på det 90 kilometer lange sykkelrittet gjennom ørkenen.

Morfiner og mestringsglede

Etter å ha sendt Zara av gårde, blir jeg geleidet rett inn i en provisorisk og overraskende varm dusj. Det er godt å være ferdig, men for en følelse!

Mestringsfølelsen, teamfølelsen og naturopplevelsen. De får alle 10 av 10 skår.

Samtidlig er jeg imponert over de som nå skal direkte ut på sykkel etter svømmingen, for så å løpe 21 kilometer gjennom delvis sanddyner.

Vi andre tar bussen til hotellet, dusjer, spiser, prater  og går etterhvert ut til vekslingsområdet for syklistene og løperne.

Min venninne Tema har fått vite at løperen og tredjemann på lagte hennes er forhindret til på delta. 

Men arrangøren har åpnet for at hun kan ta løpeetappen etter at den spreke tidligere elitesyklisten på laget hennes er ferdig med sine 90 kilometer.

Tema er av den typen som ser muligheter der andre ser begrensninger, så hun tar utfordringen på strak arm.

Jeg blir derfor med henne til det andre hotellet, der vekslingen mellom sykkel og løp skal gjøres. Hotellet ligger nærmere 3 kilometer ute i ørkenen, men vi får plass på pickup-lasteplanet til noen forbipasserende som skal samme vei. Her må det spares krefter der man kan.

 

– Vamos au travail

Vel framme på vekslingstedet er det allerede en liten samling av løpere som venter på syklistene. 

Igjen; Humor, vitser og latter skyver nervene vekk. 

Tema er ganske klar på at hun foretrekker å svømme 1900 meter i kaldt vann framfor å løpe 21 kilometer i ørkenen midt på dagen. Men utfordringer er til for å tas.

Den første syklisten kommer inn, og en ung mann starter å jogge sakte etter å ha “shaket” hender med den syklende innkommeren.

– Ok, Vamos au travail!, flirer en av gutta som snart skal ut å løpe, på en blanding av engelsk, spansk og fransk. “Okay, vi skal ut å jobbe”, på godt norsk.

 Etterhvert kommer både min syklist Zara og syklisten til Tema inn, og ut i ørkenen forsvinner begge både Tema og Maryum i førstnevnte rekkefølge. 

Jeg misunner dem ikke.

 

 

Beinhard løping

Jeg og de andre som er ferdige med stafettetappene labber sakte mot mållinjen, som ligger usympatisk for løperne, men spektakulært nok, oppe i sanddyene.

Vi setter oss ned og soler oss og nyter utsikten. Etterhvert som de første kommer inn sørger vi for at de får sin fortjente applaus. 

Temperaturforskjellene i Sahara er ekstreme, selv om vinteren. Om ettermiddagen er det mellom 25 og 30 grader.

Tiden mellom applauderingen for de som kommer inn bruker vi til å teste ut løping opp og ned i den bratte sanddynen ved siden av.

Sanden er så myk at det er lette å ta 20 saltoer ned, men vanskelig å få skikkelig fotfeste, på tur opp. Oppturen blir mer krabbing og synking nedover enn løping opp. God trening, men fy søren så tungt. Og dette er kun tyve meter opp og ned….

Etterhvert kommer småjoggende og gående løpere inn den siste bratte bakken i sanden opp til mål.

Han som vinner halv-ironman induviduelt smiler bredt idet arrangør Abdallah Benchekor deler ut den velfortjente medaljen.

– Fy Søren, dette var tøft, gliser han og setter seg ned i sanden med en kald flaske vann.

Etterhvert kommer Tema labbende opp bakken, med det samme store smilet og kommentaren.

– Èn ting er å løpe 21 kilometer i denne varmen. Men når man legger inn tre digre sanddyner i tillegg, virker det tidvis håpløst, ler hun, og minner om at hun også har svømt førsteetappen.

Nealed it!

Zara og jeg venter på Maryum, og håper at det går bra. Hun bor for tiden i Dubai og løper maraton og halvmaraton jevnlig.

Men disse sanddynene byr på ekstra utfordringer.

Så ser vi henne i bunnen av sandbakken før mål. Hun kommer småjoggende med skoene i hånden.

Vi løper ned og heier henne inn de siste tunge 30 meterne inn til mål, før vi slipper jubelen løs.

Tre damer i alderen 55 til 58 år har gjennomført i god stil, og Abdallah overrekker medaljene i det hun passerer mållinjen.

Vi har alle hatt våre utfordringer og betenkeligheter før start. Zara, som var elitesyklist i sin yngre dager, var i tvil om hun ville klare sine 90 kilometer i varmen.  Men dette nealet vi bra. 

All for the team.

 

Bankett i ørkenen

Mens de siste full ironman-løperne fortsatt har noen timer igjen, kan vi andre nå ta en rolig kveld og en god natt søvn.

Neste kveld er det fest, slik seg hør og bør.

Festen er naturligvis også utendørs i ørkenen, med jordstekt kjøtt servert på tradisjonelt vis i tradisjonelle telt, etterfulgt av et lokalt band som spiller både lokal og etterhvert også mer gjenkjennbar musikk.

Algerie er muslimsk og ganske strikt når det gjelder alkohol. Vi kan spise så mye og drikke så mye brus vi vil. Alkohol serveres ikke på banketten, selv om vi har fått servert en øl ved bassengkanten på hotellet de siste dagene.

Jeg har imidlertid lagt merke til at mye ble hentet ut i blå poser fra hotellbaren vår i timene før festen, og begynner nå å skjønne lunta.

Øl i større kvanta pakkes inn I blå poser, slik at det ikke skal være synlig for allmenheten. Eller for Gud, for den saks skyld.

De blå posene spretter nå opp proposjonalt med at stemningen på ørkenfesten øker, og vi blir til og med tilbudt en liten “tår” blandet med ananasjuice av de lokale utøverne.

En liten en skader jo ikke ;)….

Det danses ut i de små timer, og gutta har sin egen konkurranse i å hoppe over et av bålene. Vinneren i hver pulje blir båret på “stol” av de andre tilbake til det provisoriske dansegulvet.

Alt dette mens fullmånen lyser opp de myke sandfjellene rundt oss.

Idrettens forenende kraft

Vel fornøyde labber Tema og tre andre hjem de to kilometerne til hotellet, mens festen fortsetter  videre for flere andre.

For en en opplevelse dette har vært. En blanding av naturopplevelser, utfordrende sport og møte med totalt fremmed kultur og landsbyliv i Sahara. For ikke å snakke om nye venner.

Idretten gir oss muligheter til å møte andre som vi ellers ikke ville møtt, også som voksne.

Her møtes vi gjennom det vi har felles, på tvers av kultur, ambisjoner, religion og språk.

 

I 2026 avholdes Saharaman 29.januar