Tinnsjøen, omringet av verdensarv og høye fjell

 

Snømangelen setter ikke stopper for store natur- og kultur opplevelser rundt Rjukan denne våren.

Vi hadde sett for oss solfylte dager på i høyfjellet, med solnedgangsbad i vakre Tinnsjøen som en perfekt avslutning på skiturene i fjellet. 

Værgudene ville det imidlertid annerledes. Nærmeste sammenhengende kilometer med snø var alpinbakkene på Gaustad, der de har jobbet hardt for å forlenge sesongen til over påske.

For oss, med to trekkglade hunder, var nedoverski og stolheiser ikke noe alternativ, selv om bakkene så aldri så fristende ut. 

Med leid hytte på Sandviken Camping ved nordenden av Tinnsjøen, ble det likevel tre interessante og innholdsrike dager i Indre Telemark.

De planlagte skiturene ble byttet ut med besøk ved Rjukans verdensarv-steder, faglig påfyll om rein og liv på Hardangervidda og høyfjellslunsj sola etterfulgt av tur og isbad under Gaustatoppen. I tillegg hadde vi flotte opplevelser til lands og til vanns ved Sandviken Camping.

Perfekt base

Mannen min og jeg besøkte Sandviken Camping første gang i januar i år, 32 år etter at jeg var her på helgetur sammen med fire venner.

Den fine beliggenheten ved innsjøen hadde festet seg i minnet, og hver gang vi kjørte forbi her på tur til og fra andre steder, tenkte jeg at vi må reise tilbake en gang.

Den nydelige utsikten, de gode turmulighetene langs vannet og den korte kjøreavstander til både høyfjell og Rjukan, gjorde også at jeg ønsket å komme tilbake. 

Vi booket derfor én overnatting i begynnelsen av januar, og fikk da noen fine turer på ski i nærområdet og i høyfjellet.

Vi oppdaget også at Sandviken Camping nå har anlagt en badstue ved vannkanten, som brukes av både gjester og lokale helsårbadere. Anette, som driver campingen, er selv vintersvømmer, og inviterte oss med på iskaldt bad sammen med flokken, både med og uten badstue.

Etter det første besøket i januar booket vi den samme velutstyrte hytta for palmehelgen. Sandviken Camping ville være en perfekt base, uansett vær og årstid, konkluderte vi.

Late dager ved innsjøen

Påsken kom, og snøen uteble. Med tosifret temperatur under 1000 meters høyde var det kun Gaustatoppen som badet i hvitt.

Temperaturen får man ikke gjort noe med, og når sola skinner skal man absolutt ikke klage.

Å kunne starte dagen med en drøy kilometerlang fottur tur rundt Øyan, den lille halvøya på den andre siden av elva, satte både jeg og hundene våre pris på. 

Vi oppdaget også at når temperaturen bikker 15 grader på formiddagen og vannet er tilnærmet stille, er det også et stort bonus at stativet med kajakker og SUP-brett står klart til bruk på stranden. Det samme gjør kassene med redningsvester og stativet med årer. 

– Det er bare å ta den ut, svarer Anette når jeg spør om jeg kan leie en kajakk for en liten time.

Jeg kan velge mellom gule og røde turkajakker, og velger en gul. Det er tross alt påske. Den er ikke tyngre enn at jeg kan løfte den ut av stativet og legge den på stranden. 

Bunnen endrer seg fra bølgeformet sand til rødfargede og lyse steiner. Innimellom er det dypt, før jeg plutselig ser bunnen under meg gjennom det klare vannet.

Jeg har tilbrakt mange timer både privat og på jobb som mannskap og skipper på båt, og har alltid tenkt at den beste måten er å ankomme et nytt sted må være sjøveien. 

Å sitte i en kajakk et par hunder meter ut fra stranden og se campingplassen, bygda og landskapet rundt, bekrefter dette. Det er noe eget ved å se en plass fra vannet.

Da stilige og merkverdige industribyen

– Dette minner meg om Glomfjord, utbryter mannen min i det vi kjører inn i Rjukan. 

Tettstedet i Meløy, helt nord på Helgelandskysten, og den lille smale byen i dalen mellom Hardangervidda og Gaustatoppen har mye felles. 

Begge oppsto på grunn av sin beliggenhet mellom høye fjell og stupbratte fosser, som ga tilgang til vannkraft. Begge har de en lang periode med mørketid om vinteren. For Rjukans del skyldes mørketiden mellom oktober og mars at solen ikke kommer over de høye fjellkantene.

Sam Eyde og Oscar Kittelsen lanserte imidlertid allerede i 1913 ideen om å lage et solspeil i Rjukan, som ville gjøre det mulig å oppleve sol i sentrum i mørketiden. Hundre år senere gikk Tinn kommune i gang med å bygge Solspeilet, som nå gjør det mulig å oppleve solen på torget i Rjukan, takket være speilene høyt oppe i fjellsiden.

Husene og bygningene i Rjukan er tydlige tidsvitner om byens historie, der rekkehus og små eneboliger i typisk “arbeiderklasse” dominerer store deler av den langstrakte dalbyen. 

De gamle fabrikkbyggene i mur rommer fortsatt både Rema 1000, kinobygget, og de fleste andre større bygninger som skoler, instutisjoner og kommunale bygg.

Beskrivelsen av bygningene høres kanskje litt trist og gammeldags ut, men det slår oss hvor velholdte de fleste av bygningene er.

Å gå gjennom Rjukan er en kulturopplevelse i seg selv, og er et eksempel på hvor stilig det kan være å pusse opp og beholde den unike identiteten, istedet for å rive og bygge nytt. 

Valget om å beholde det gamle har nok også med økonomi å gjøre, da det ville være langt mer kostbart å rive og bygge nytt enn å beholde den gamle arbeiderstilen. 

Måten rjukanguttene og -jentene har tatt vare på den gamle stilen, gjør byen bare enda mer spennende og attraktiv for oss som turister.

Fra industri til verdensarv

Rjukan het opprinnelig Saaheim, men skiftet navn til Rjukan i 1912 på grunn av nærheten til Rjukanfossen. 

Den offisielle bystatusen kom imidlertid først i 1996. Som mange andre tidligere industrisamfunn har også Rjukan opplevd fraflytting i forbindelse med nedleggelse av industrien. Innbyggertallet er nå så vidt over 3000, mot 12 000 på det meste.

Byen er tradisjonelt kjent for to ting; nærheten til Gaustatoppen, og tungtvannsaksjonen under Andre verdenskrig. Av nyere dato fortjener også Solspeilet på torget en plass top-tre listen over hva man bør besøke i vinterhalvåret.

Norsk Hydro etablerte «Rjukan salpeterfabrikker» på begynnelsen av 1900-tallet, ettersom stedet hadde svært god tilgang på elektrisk kraft fra elva Måna og Møsvatn. Sistnevnte ligger kun 20 kilometer lengre opp på Hardangervidda. 

Da kraftverket på Vemork sto ferdig i 1911, var det verdens største i sitt slag. 

I 1934 startet produksjonen av tungtvann, som brukes for blant annet å utvinne atomvåpen. Det var nettopp dette man fryktet at tyskerne ville bruke tungtvannet til da de tok over ledelsen på kraftverket under Andre verdenskrig. Den påfølgende sabotøraksjonen, kjent som Tungtvannsaksjonen, er i ettertid blitt kjent over hele verden. 

I dag er fabrikken på Vemork en del av Rjukan og Notoddens verdensarv. Stedene ble skrevet inn på Unescos lister i 2015.

Tungvannet gjorde byen kjent

Tungtsvannsaksjonen, der allierte og norske motstandsfolk sprengte fergen D/F ”Hydro”, er gått inn i historien som en av verdens mest kjente sabotøraksjoner. 

Tungtvannet ble fraktet med tog fra fabrikken på Vemork ned til Tinnsjøen. Her ventet fergen  D/F “Hydro”, som skulle frakte det dyrebare vannet videre over Tinnsjøen. 

Etter planen skulle tungtvannet fraktes videre til tyske forskningslaboratorier og kjernefysiske fabrikker.

De norske sabotørene måtte holde aksjonen strengt hemmelig, slik at det ikke vekket mistanke hos tyskerne. Dette medførte at man ikke kunne varsle sivile passasjerer som var på vei om bord for å ta turen over innlandsfjorden. 

Tilsammen 18 av 47 personer døde da ferden ble sprengt over 430 meters dyp.

Man kan forestille seg hvordan det må ha vært å se sivile gå om bord, kanskje folk man kjente godt, uten å kunne varsle om at de gikk mot den sikre død. 

På den andre siden kan man jo forestille seg konsekvensene av at den tyske okkupasjonsmakten skulle få kloa i tungtvannet og utvikle atombombe. 

Valget sabotørene sto overfor er noe å tenke på for oss alle, både for oss voksne og for de som skal styre landet i framtiden. 

Selv fikk jeg nylig vite at min biologiske bestemors korte ben og treghet gjorde at dødstallet som fort kun blitt 19, “kun” ble 18. Hun skulle til Notodden, og løp så fort hun kunne  for å rekke “Hydro”, men kom for sent. Å være treg og kort kan også ha sin fordel. Hvordan ville min plass i verden vært hvis hun hadde rukket fergen?

Til topps over Vemork

Palmesøndag byr på kaldt og kjølig vær, og vi tar turen til Vemork. 

Det store fabrikkbygget som nå er museum, ligger på kanten av stupet over Månaelven. Fra parkeringsplassen går vi over broa som i nyere tid har vært brukt til strikkhopping, før vi følger veien opp til fabrikken.

Ettersom vi ikke vil la hundene være igjen alene i bilen nede i dalen, kan bare en av oss gå inn av gangen. Mannen min Ørjan har tilbrakt flere år i FN og er godt over snittet interessert i krigshistorie. Det blir derfor til at han går inn og ser på smakingen i den gamle fabrikken og tungstvannskjelleren. 

Jeg tar istedet med hundene på topptur til Vemorktoppen.

Vi følger stien som starter bak fabrikken, og går i sikksakk på venstre side av de store rørtunnelene som fører vannet ned fra Vemorktoppen til fabrikken.

Den første delen av stien er lettgått og ikke for bratt. 

Omtrent halvveis opp, forsetter stien under rørene,  istedet for å svinge til venstre i en ny sikksakkbue.

– Hæ, skal vi under her? Blikket til den eldste hunden min er ikke til å mistolkes. Her begynner isen å gjøre seg gjeldene, og det er både glatt og vått om hverandre.

Hundene fortsetter, mens de stadig snur seg mot meg for å forsikre seg om at vi er på rett vei. 

Skuffelse og ærbødighet

Den siste delen av av stien er både brattere og glattere enn den første delen, og tidvis synker både jeg og og hundene langt ned i snøen.

Men opp skal vi. Og opp kommer vi.

Utsikten er ikke den jeg hadde håpet på etter å ha kjempet oss opp tre hundre høydemeter til 855 meter over havet. 

Vinklene på de øverste rørtunelene sørger for at vi ikke lenger kan se fabrikken i dalføret.  

Har jeg rett og slett misforstått hva utsiktspunktet her skulle gi utsikt over? 

Jeg ser fossen i fjellsiden på den andre siden av dalen, men jeg ser ikke ned til Vemork-fabrikken og dalbunnen.

Etter å ha fordøyd den lille skuffelsen over manglende utsikt ned til fabrikken, tar forundringen over. 

“Rørgate med fordelingshus – ett av 97 betydningsfulle verdensarvobjekter i Rjukan og Notodden”  står det skrevet på et rundt sort skilt.

Skiltet med Unesco-symbolet avslører hvilken betydning de grå tunnelrørene og det grå teglesteinsbygget har hatt for Rjukan og Norge. 

Plutselig føles slitet med å tråkke gjennom den delvis islagte stien verdt strevet. Jeg tar fram vannflasken jeg kjøpte i museumsbutikken og drikker den med ærbødighet. Det er ikke hver dag man kan slukke tørsten med et aldri så lite innhold av ekte tungtvann.

Hundene knasker på som hver sin pinne, mens jeg nyter et kvarters stillhet her oppe blant verdensarven,  før vi tar fatt på nedturen.

Nasjonalparksenteret på vidda

Fra sentrum av Rjukan er det knappe 20 kilometer til Hardanger nasjonalparksenter på Skinnarbu. 

Her, ved enden av Møsvatn, kan man lære om villreinens historie og vandring, samt om viddas dyre- og planteliv.

Igjen blir det min mann som går inn, mens jeg velger å gå topptur langs Oldemorstien med hundene.

To timer senere møtes vi igjen på utekafeen i sentret, med storslått utsikt over Møsvatn og viddefjellene lengst vest i horisonten.

– Dette var interessant. Jeg visste ikke at reinen har vandret sørfra, helt fra Frankrike, sier Ørjan engasjert. Han refererer til filmen han nettop har sett og informasjonen fra det hyggelige personalet på senteret. 

Ørjan er oppvokst ulike steder i Nordland og har samiske gener langt tilbake. Han trodde han visste det meste om reinens vandring.

– Jeg er ikke overrasket over at den kan vandre så langt, men at den faktisk opprinnelig kom vandrende fra sør i Europa, var nytt, smiler han fornøyd. 

Der lærte jeg også noe nytt. Jeg som er halvt tromsøværing og fortsatt har hytte på en øy med helårsbeite for rein, visste heller ikke dette.

Med blikket mot Gaustatoppen

Etter en flott start på dagen, med padling på krystallklart vann, sjekker vi ut fra Sandviken og setter kursen mot Gaustablikk. Gaustatoppen har i løpet av de siste 48 timene fått et nytt lag med melis, og den hvite Kilimanjaro-liknende toppen troner arrogant over de grønne slettene mellom Tinnsjøen og Rjukan. 

Det er som fjellet gliser og sier “Jeg har noe som ikke dere har, og dere får det ikke med mindre dere tar skia på ryggen og klatrer opp”.

Men vi har ingen planer om å gå på toppen i dag. Vi nøyer oss med en solfylt lunsj på Gaustablikk terrasse og en fottur. Hotellet får ekstra kred fra oss på grunn av hundevennligheten. Her kan vi ha hundene med både utendørs på terrassen og inne i barområdet.

Der det vanligvis på denne tiden er skiløyper,  er det denne påsken nesten helt fritt for snø. Grusløypa vi følger er nå forvandlet til den tilrettelagte turveien Kvitåvatn natur og kultursti. 

Undervis møter vi et kjent ansikt, som smiler bredt og hilser. Om det er meg eller hunden min den olympiske mesteren hilser på, vet jeg ikke. Ei heller om hun kom seg videre gjennom de fortsatt snølagte delene av veien med rullestolen. Men både hunden min og jeg hilser tilbake og løper videre for å finne et passende fotosted for mannen min og gamlehunden som kommer luntende etter. 

For selv om det er hyttebyer på alle kanter, er det nok av plass uten bebyggelse, der man kan løpe eller gå tur på bena eller med rullestol, i god avstand fra bebyggelsen her oppe på nesten 1000 meters høyde.

Et forfriskende bad i Kvitåvatn føles heller ikke like like kaldt som i Tinnsjøen, og sola varmer nok til at jeg kan soltørka etterpå. Kanskje det har å gjøre med at innsjøen foran Gaustatoppen er langt grunnere enn Norges tredje dypeste innsjø, som ligger 800 meter lavere ned.