Det er tidlig morgen og tidlig vår. Vinden blåser kalt over Petersplassen og Vatikanstaten, selv om sola skinner fra klar himmel. Det er 2022 og det er korona, der jeg står med en blå papirbillett i hånden. På den står det at jeg og studiegruppen min fra universitet i Sørøst-Norge snart skal på audiens hos selveste paven. 

Vanligvis er det stappfull her foran pavepalasset. Men nå er det stille. Korona har skylden. dagen er det stille på plassen. Kun noen små gruppe turister vandrer fram og tilbake over den store plassen. På grunn av pandemien skal audiensen foregå innendørs, der det er langt færre plasser enn når paven taler ute.  

Vi stiller oss i kø gruppevis, og følger anvisningene fra vaktene, som viser oss veien til der vi skal sitte. Vi blir plassert midt i salen, med god avstand til de andre gruppene. 

Vi venter i spenning, mens de som skal oversette pavens latinske tale til ulike språk, inntar sine plasser. Så kommer hovedpersonen selv. 

Argentinske Jorge Mario Bergoglio, kjent som pave Frans, er den første ikke-europeiske paven.

Stillheten senker seg i salen idet paven hilser oss velkommen på latinsk.

Rett på sak

Så begynner han talen. Han går direkte på verdenssituasjonen, og invasjonen i Ukraina, som startet kun få dager tidligere.

Han ber om at krigen må slutte, og at partene må finne en fredelig løsning umiddelbart.

Etter hver talesekvens, oversetter de ulike tolkene pavens tale til engelsk, spansk, portugisisk, fransk, tysk, russisk, ukrainsk og flere språk.

Paven fortsetter:

– Han som står her og oversetter til ukrainsk, har sin familie i skjul for bombene hjemme akkurat nå mens han snakker. Hanan vet ikke om de faktisk lever.

Vår reiseleder og religionslærer fra PPU-utdanningen på Notodden, visker til oss at paven visstnok personlig har besøkt det russiske konsulatet i Vatikanstaten samme dag, for å be om fred.

– Dette er rimelig spesielt, da paven egentlig skal vær nøytral og ikke blande seg inn i politikk, smiler læreren til oss.

 

 

Respekt mellom generasjoner

Foruten den nystartede krigen i Øst-Europa, tar paven opp forholdet mellom ungdom og gamle folk. Han mener vi bør ta inn over oss at begge gruppene bør lytte til hverandre, og at vi har mye å lære av hverandre.

– Vi gamle tenker ofte at de unge bare tenker på seg selv og kun er opptatt av sosiale medier. Men det er de som skal ta over verden, og vi gamle bør lytte til dem og vise respekt, selv om vi ikke alltid forstår dem. Gjør vi det, så kanskje de lytter til oss gamle også, for de bør de gjøre. Vi har livserfaringen, og vi kan fortelle de unge om ting som har vært. Og nå er det kanskje viktigere enn noen sinne at de gamle lytter til de unge og omvendt. Samtidig må vi gamle gamle være åpner for at de unge ønsker å gjøre ting på sin måte, sier paven.

Hilserunde

Etter endt tale trår paven ned til de som sitter på første rad.

– Nå skal han hilse på de syke og de gamle, visker læreren vår.

Det er nemlig slik at paven har for vane å hilse på de svakeste, som har fått plass på de første radene.

Mange har med seg gaver til paven, som kan være alt fra kort, til bøker, bilder og små ting av religiøs karakter.

Paven smiler og takker til de som gir gaver. Han legger hånden på noen, og sier noen ord til hver enkelt han hilser på. Han virker overraskende folkelig, der han smiler, ser folk i øynene og lytter til hva de sier.

Han tar seg god tid. Hvis enkelte har noe på hjertet tar paven seg seg tid til å lytte og svare.

Hylekoret i salen

Så skjer det noe uventet. 

Fra raden på andre siden av salen, hyler noen høyt:

– Hey Pope, Portugal here!

Vår hittil stillfarende reiseleder, er ikke snauere enn at han hyler like høyt:

– Pope, we´re from Norway! We are students from Norway. Over here, pope!

Vi studentene ser på hverandre; delvis sjokkerte, og delvis flaue. 

Man roper vel ikke sånn til en pave? Er det virkelig lov?

– Slapp av, dette er helt normalt. Det er en del av showet, ler reiselederen og religionslæreren vår, som har vært med på dette “hundre ganger” før. 

Nå skjønner vi hva han mente med at vi kom til å blitt overrasket på slutten av audiensen.

Hovedpersonen selv, pave Frans, ser ut til å ta det hele med stoisk ro. Han ser mot oss, nikker og smiler. Det ser nesten ut som han liker den uformelle stemmingen. 

Så fortsetter han å gå sakte mellom radene, og hilser på flere av de frammøtte gjestene.

Utenom det normale

Nå ser plutselig den pave-bevandrete reiselederen vår usikker ut.

– Dette er ikke helt normalt tror jeg. At han går rundt og hilser på alle. Vanligvis er det kun de gamle, syke og personer i rullestol på de første radene. Men dette er jo kult, smiler han.

Etterhvert som paven forsetter vandreturen til radene bakover, stiger stemningen i salen.

Plutselig hyler alle gruppene i munnen på hverandre på paven.

– Pope, see us from Germany!

– Pope, say hello to us from England!

– Hey Pope, we are students form Norway!

Og sånn fortsetter det.

Det ender med at vi studenter også blir revet med av stemningen, og begynner å rope på Den katolske kirkes overhode som om han var et nær bekjent familiemedlem. Læreren ler og er tydeligvis fornøyd med at vi endelig har skjønt tegningen. Her er det bare å rope ut.

Paven tar seg tid til å hilse på oss også. Han nikker og smiler til hver enkelt av oss, og ser rett og slett ut som en god gammel bestefar.

Avslutter med is

Det er hverken foto- eller videoforbud under audiensen, og vi sørger for å ta nok av begge deler, før vi følger køen ut til Petersplassen igjen.

Vel ute igjen, er det på tide ide med dagens første is. For selv om Vatikanstaten er, er det nok av serveringssteder her. 

Selv på en middels kjølig marsdag i pandemien, holder kafeene og isbarenen åpne i verdens minste selvstendige land.

Jeg bestiller en dobbel kuleis med sjokolade og vanilje, og filosoferer over det ferske og litt overraskende pavebesøket. At audiensen foregikk slik, hadde vi aldri trodd. Ei heller at han framsto så folkelig.

Pave Frans har gjort et godt inntrykk, og minner oss om at det viktigste med religion til syvende og sist ikke det som skiller oss, men det som forener oss og gjør at vi kan leve sammen.

Ministat i særstilling

Har du vært i Roma, er det stor mulighet for at du kan legge til et land til på statistikken over besøkte land. Vatikanstaten ligger nemlig midt innen i Roma, og har statue som vervde minste suverne stat. Det er imidlertid ingen tydelige grenser som forteller deg nøyaktig når du forlater Italia og går inn i Vatikanet. 

Vatikanstaten er dessuten unik i sitt slag, ettersom det ikke har noen eldre opprinnelig befolkning, men kun er tilegnet paven og hans medarbeidere. 

Vel inne på Peterplassen er det mye å oppleve  for en som er glad i flott arkitektur, vakre kirker og kunstverk i særklasse. Blant de mest besøkte severdighetene er Det sixtinske kapell, Vatikanmuseene og basilikaen Peterkirken, samt kuppelen på Peterskirken.

– Man trenger flere dager her hvis man skal få med deg alt, bedyrer guiden vår, som kommentar til alt vi kun har satt av to halve dager i Vatikanstaten i programmet.

Peterskirken i Vatikanet er en av Den katolske kirkes patriarkalbasilikaer. Kirken er ikke en katedral. Romas katedral er nemlig Laterankirken.

Peterskirken er apostelen Peters gravkirke og hovedkirken for den romersk-katolske trosretning.

 

Knøttlite

Med sine 0,44 kvadratkilometer, er Vatikanstaten ifølge illustrert Vitenskaps 2024 oversikt 1,5 kvadratkilometer mindre enn Monaco, med stillehavstaten Nauru på tredjeplass over verdens minste selvstendige land. De to sistnevnte rommer henholdvis 1,9 og 21 kvadratkilometer. 

Til sammenligning utgjør det andre minilandet som er omringet av Italia, San Marino, 60 kvadratkilometer.

Fakta om paven:

Ordet pave kommer fra latin papa, som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest.

Pave Frans ble regnet som mer liberal og reformvennlig enn både store deler av kirkeledelsen og sine to forgjengere.

Etter å ha blitt valgt tar paven et pavenavn som indikerer hans teologiske ståsted og viktigste mål. Jorge Mario Bergoglio tok i 2013 navnet Frans, inspirert av Frans av Assisi.

Pave Frans var overhode for Den katolske kirke fra 13. mars 2013 til sin død 21. april 2025. Han var den 266. paven i rekken. Ved valg til pave tok han navnet Frans, som han valgte til ære for Frans av Assisi. Han var tidligere erkebiskop av Buenos Aires og primas for Den katolske kirke i Argentina.

Frans var den første paven fra Sør-Amerika og den første ikke-europeiske paven siden Gregor 3., som var født i Syria og døde i 741. Han var den første paven som valgte navnet Frans. Navnevalget var inspirert av Frans av Assisi.

Onsdagsaudiens er den åpne audiensen en pave holder i Roma hver onsdag, såfremt han ikke er bortreist eller syk, eller det faller en viktig festdag på onsdagen slik at det i stedet feires en pavelig messe. Den holdes enten på Petersplassen eller i Vatikanets audienssal.

Når en pave dør, inntreffer en periode med sede vacante, som betyr «mens stolen er ledig». I perioden mellom to paver er det kardinalene og kardinalkollegiets dekan, den italienske kardinal Giovanni Battista Re, som tar seg av Kirkens ledelse.

Av de 264 pavene som har ledet Kirken, er det nå bare to som har regjert lenger enn den nåværende paven. Den som har regjert lengst, er den aller første paven, den hellige Peter, som regjerte mellom 34 og 37 år.Man regner da hans pontifikat fra Jesu død – tradisjonen sier at han virket 25 år i Roma.

Ifølge den katolske læren er det nemlig bare menn som kan bli ordinert som prest, og dermed også pave, da pavetittelen krever at en har vært prest eller biskop før valget.

Pavelig ufeilbarlighet er et dogme i Den katolske kirke. Kjernen i dogmet er at paven blir beskyttet av Gud mot feil når han uttaler seg ex cathedra i et spørsmål om tro eller moral. Læren ble nedfelt som et dogme ved Første Vatikankonsil i 1870.

Kilder: Nettavisen,  Den katolske kirke og Wikipedia.