Gåsvær: Det arktiske svaret på franske lavendelåkre og sydlige strender

Vi dro ut for å oppleve naturen og strendene. Men det er fargene på blomstene og tekstene på gravstenene vi husker best.

– Vi drar om få minutter, smiler Elias, i det vi kommer joggende ned på brygga i Kvaløyvågen fem minutter før avtalt avgangstid. 

Elias Sletten driver Maribell sjøbuer, og er skipper på den tidligere fiskeskøyta  “M/S Havglimt”. I dag skal han ta med oss og et tyvetalls øvrige passasjerer ut til en fraflyttet øy på yttersia av Kvaløya utenfor Tromsø.

Vi er særdeles heldige med været denne søndagen i juli. Sola skinner fra klar himmel og det blåser en svak bris det vi legger ut på den knappe timelange turen utover. Første delen av turen går mellom Norges femte og sjette største øyer; Kvaløya og Ringvassøy.

Målet er Gåsvær; en øy jeg har sett mange bilder av, men aldri har hatt muligheten til å besøke før nå.

Unik mulighet

Det er lenge siden det bodde noen på Gåsvær. Nå har øyværet kun har noen få hus, en liten kirke og en stor kirkegård.

Det er heller ingen fast fergeforbindelse til øya, så for å komme ut hit må du enten ha egen båt eller bli med på en arrangert tur. 

For oss som ikke har egen båt, er derfor den årlige Gåsværhelgen en fin anledning til å besøke den vakre lille øya i havgapet. 

Gåsværhelgen arrangeres av Gåsvær Kirkeforening hvert år rundt 20.juli, og inkluderer skyss, med tilbud om kjøp av kaffe og kaker, samt mulighet til å bli med på gudstjeneste i kapellet. Det er også en fin mulighet til å utforske øya på egen hånd eller ta et bad på den kritthvite Karibia-aktige stranden med det krystallklare vannet som er så typisk for den ytre skjærgården.

Kirkegård med historie

Vanligvis er jeg ikke så interessert i å oppsøke gamle kirkegårder når jeg kommer til nye steder. Men her på Gåsvær er kapellet, som kirken også omtales som, og den store gravlunden hovedgrunnen til at så mange reiser ut hit under den årlige Gåsværhelgen.

– Legg spesielt merke til innskriften på noen av de eldre gravene,  var tipset min venninne Malin hadde fått før vi reiste ut.

Gravlunden på Gåsvær ble innviet i 1847, omtrent to hundre år etter at de første fiskebøndene bosatte seg her. Den vitner om at det en gang var stor aktivitet i det lille øysamfunnet. Det var også skole her, men den ble lagt ned for snart 80 år siden. 

Nå er det den store blomsterengen med ville gressløkblomster som har regien mellom de gamle gravstenene på den store sletten mellom kapellet og sjøen. 

Påfallende mange av de gamle gravstøttene har fortsatt navn, fødselsår og dødsåret for de som fant sin siste hvile her ute. Den tydelige skriften vitner om at gravene fortsatt blir vedlikeholdt. Tekstene bærer preg av savn etter høyt elskede personer, mange med personlige historier og vakre figurer og kors hugget i stein.

Det gjør inntrykk å lese disse tekstene, og vi tar oss god tid. Havet tar og havet gir. Og det gjør også sykdommer som vi ser på bagateller i dag. Det kan ikke ha vært enkelt å leve her ute, med lang vei til både lege, lensmann og prest.

Ville de vi leser gravstøttene til satt pris på verden slik den er i dag, eller ville de valgt det de hadde?

 

Take-away i hvit sand

Vi har kun noen timer til disposisjon her ute, før båten skal gå tilbake. Denne dagen er så varm og fin, så vi håper presten vil ha oss unnskyldt for at vi velger å bruke tiden ute i Guds frie natur i stedet for å delta på gudstjenesten.

Vandringen blant de vakre gravstenene og å lese historiene tar lengre tid enn vi hadde sett for oss, men vi føler det er vel så viktig som å overvære gudstjenesten.  

Kakesalget utenfor kirken kan vi derimot ikke motstå, ei heller den fantastiske stranden. 

– Stikk og kjøp litt kaffe og noen kakestykker, så venter vi på stranden, oppfordrer mannen min og Malin.

Dermed blir det take-away-lunsj i hvit sand, etterfulgt av et forfriskende og langt bad i det som er en av de fineste omgivelsene jeg noen gang har badet i.

 

Ulovlig konfirmasjon 

Det sies at det allerede i 1814 skal ha blitt begravet en person her ute. Det skulle likevel ta mer enn hundre år før kapellet på øya så dagens lys. 

Sent på 1800-tallet kom ønsket om å bygge en kirke i Tromsøysund, og  mange mente den burde ligge på Gåsvær. Begrunnelsen var øyas beliggenhet og at det allerede fantes en kirkegård her. 

Først i august 1941 ble den lille kirken på Gåsvær vigslet, og under gudstjenesten ble 34 barn ble døpt.

Det ble  ifølge lokalhistoriewiki også holdt en illegal konfirmasjon på Gåsvær under Andre verdenskrig.

Selv om vi hopper over gudstjenesten til fordel for bading og studier av gravstener, rekker jeg en tur innom kirkebygget.

Altertavlen har et stort maleri av en flokk mennesker i en nordnorsk båt med råseil i urolig vann, med nordnorske fjell i bakgrunnen. Midt i flokken står  en fyr med armen strakt ut over vannet. Det framstår som en flott lokal tolkning av historien om Jesus som  stiller stormen.  

Bakgrunnen for julihelgen

Ettersom Gåsvær ligger så langt ut, var det vanskelig å få prester ut hit når noen skulle begraves. Løsningen ble derfor å arrangere en felles jordfestelsesdag hver sommer. Da kom presten ut og kastet jord på gravene til de som hadde blitt begravet i løpet av året. 

Selv om de siste fastboende forlot Gåsvær på 1960-tallet, har man beholdt tradisjonen med arrangere Gåsværhelgen. Dette er dagen der folk kan komme å spise kaker, drikke kaffe, delta i gudstjeneste, og pynte på gravene til for lengts avdøde slektninger.

Denne tradisjonen gjør det dermed mulig for oss som ikke har tilknytning til øya å bli med på fellestur til Gåsvær. 

Men tiden går fort når man har det bra, og plutselig ringer Synnøve fra Tulleng i Kattfjorden. Det var hun som tipset oss om turen, og nå tipser hun oss om at vi må komme tilbake til båten.

– De andre er her og vi drar nå om litt, så nå må dere komme tilbake til båten, sier hun.

Turen ga oss ikke bare noen timer i eksepsjonelt vakker natur. Det ga oss også noen tanker og bilder om hvordan denne øya en gang var et levende samfunn. Det er rart å tenke på at øya lå midt i hovedfartsåren inn til Tromsø før biler og veier kom til.