Det er flere gode grunner til å besøke Venezia midtvinters enn det er ulemper. Her er mine erfaringer fra januar i år.

Noen hevder at det er ekstra stemningsfullt her om vinteren. Det er færre turister og en roligere atmosfære langs kanalene. 

Man slipper også altfor lange køer for å komme inn på severdigheter, ferger og spisesteder. 

Selv har jeg aldri vært i Venezia på sommeren, så jeg har egentlig ikke noe sammenligningsgrunnlag. Mitt aller første besøk i turistmagneten ved Adriaterhavet var nemlig en solfylt og kjølig dag i januar i år. 

Det manglet ikke på advarsler om kalde vinder og trekk ute ved kysten før avreise, så da jeg satte meg på toget i Verona i åttetiden om morgenen, var det godt polstret med boblejakke og lue og hansker medbrakt i sekken.

Målet for dagsturen var Venezia Santa Lucia, som er endestasjonen for togene i østgående trening fra Verona. 

Ettersom dette var min første tur til Venezia, var jeg usikker på hvor langt det var fra stasjonen inn til sentrum. Bekymringen viste seg å være unødvendig. Da toget forlot fastlandet og kjørte ut på en lang bro, ble endestasjonen annonsert over høytaleren. Fem minutter senere var vi framme.

Midt i sentrum

Nærmere Venezias historiske sentrum kommer man ikke med tog. Her stiger man ut av vognen og går rett ut til Canal Grande, som er “hovedveien” blant kanalene i byen.

Selv midt på vinteren var det folksomt nok i gatene til at jeg raskt oppdaget retningen inn til den historiske byen. 

Jeg fulgte den lille strømmen av folk over Ponte degli Scalzi, som er en av fire broer over Canal Grande. De aller fleste som ankommer byen via tog til Santa Lucia går over denne 40 meter lange broen på vei inntil sentrum.

Det er mye å oppleve i Venezia, men siden jeg kun hadde én dag, hadde bestemt meg for å gå på oppdagelsestur og ta ting som de kom. Det eneste målet for dagen var å komme ut til Markusplassen, som ligger ytterst ut mot Adriaterhavet og er hjemsted for flere av hovedattraksjonenes i byen.

 

 

Kaffe med Mona Lisa

Det er fortsatt tidlig formiddag og kjølig, så første stopp ble en tilfeldig kafe i et av de trange smugene. 

– Hva skal det være?, spør en ung smilende jente bak disken på perfekt engels.

Fargerike foccaias og lukt av nypresset kaffe fristet, selv om den animerte versjonen av Mona Lisa bak disken blunker med en Redbull i hånden. 

Ryktene om at kaffen i Venezia er blant verdens dyreste viser seg ikke å gjelde her. I alle fall ikke her og nå. For fire euro får jeg servert en varmende Cappuchino ved bordet, mens jeg beundrer stedets folketomme sommerhage tvers over smuget.  Et perfekt å nyte lunsjen på en annen tid av året.

Mer enn glamor

Jeg slentrer videre gjennom de trange gatene, som mer enn en gang viser seg å ende i en åpen plass eller blindvei, der det ikke er andre muligheter enn å snu og gå tilbake samme vei. 

Jeg har god tid, og et å gå seg “vill” er jo litt av sjarmen med å gå på “blåtur” i en ny by. 

Jeg legger også merke til at ikke alle gatene er like polerte og fancy som jeg hadde sett for meg. Faktisk huser Venezias trange smug og underganger både avflasset maling og tilfeldig tagging. Dette vitner om at byen er mer enn bare en turistmagnet.

Faktisk er det ifølge Store norske leksikon over 60.000 innbyggere i byens historiske sentrum.

 

Verdenskjent glass

Venezia er kjent for mye, men det er spesielt tre ting jeg husker godt fra bøkene og media: Øya Murano med glassblåseriene, karnevalet, og opprinnelsen til ordet “karantene”. Karnevalet er en årlig begivenhet i februar, og det medisinske uttrykket “karantene” har sin opprinnelse fra Venezia under Svartedauen. Da måtte tilreisende skip ligger utenfor byen i førti, quarantena, dager, før de fikk komme inn til land. Man hadde nemlig regnet ut at ikubansjonstiden for pesten var første dager.

Men glassene fra øya Murano blåses fortsatt, og hvis jeg hadde hatt mer tid ville jeg tatt turen ut til øya. 

Man trenger imidlertid ikke å bevege seg mange meterne i Venezias sentrum for å blir fristet av de fine glassene og glassfigurene. 

Butikkene ligger tett i tett, og selv om jeg ikke hadde noen intensjoner om å ta med meg glass i bagasjen hjem, endte jeg opp med tre dekorative varianter av de verdenskjente glassene. 

Rialtobroen

Jeg labber videre, og plutselig står jeg foran en bro jeg har sett minst tusen bilder av. 

Den vakre Rialtobroen er den eldste av de fire broene over Canal Grande, og sto ferdig i 1591. Rialtobroen erstattet flere tidligere broer, og var den første som ble bygget i sten.

For å stå støtt,  er det hamret ned 6000 tømmerstokker på hver side av kanalen for å støtte broen.

Langs kanalen på hver siden av broen ligger butikker, resturanter og gondeler på rekke og rad. Og nok en gang nyter jeg fordelen av å være her i lavsesongen.

Det er kun ti personer foran meg i køen for å få foreviget et av Venezias mest kjente landemerker og klisjeer: Rialtobroen fra siden mens en gondol passerer under. Jeg orker ikke vente på neste gondol, men nøyer meg med to moderne passasjerbåter.

Vedlikehold på Markusplassen

Omsider, etter x antall omveier og blindveier, finner jeg veien ut til Markusplassen. Denne 172 meter lange og 82 meter brede plassen er kuriøst nok den eneste åpne plassen i byen som er stor nok til å kalles en Piazza. 

Her ligger flere av byens historiske og arkiteturiske mesterverk, som Markusbasilikaen, Kampanile-tårnet og Dogepalasset for å nevne noen.

Som turist i lavsesongen opplever jeg her for første gang en av de negative sidene ved besøke byen på denne årstiden. Den 98 meter høye Kampanile-klokketårnet er stengt, og store deler av basilikaen er dekket til for vedlikehold. 

Men det å holde gamle bygninger intakt i en by som både er værutsatt og som synker 1-2 millimeter i året, krever jevnlig vedlikehold. Og naturligvis gjøres dette i lavsesongen. For min del, gjør det ikke noe at jeg ikke får gå inn overalt, da jeg uansett ikke har tid til det. 

Vel fornøyd med å ha nådd dagens mål setter jeg kursen tilbake mot togstasjonen. Men først må jeg prøve byens signaturdrink. Og det bør jo helst være med utsikt over Canal Grande.

 

Spritz med utsikt

Sola skinner fortsatt fra skyfri himmel idet jeg passerer Rialtobroen på tilbaketuren. Det frister nå helt klart med en Spritz etter all gatetråkkingen. 

Takket være årstiden finner jeg raskt en ledig plass ved en av resturantene. Et lite bord med rødrutete duk og utsikt over Canal Grande og Rialtobroen.

Spritz kommer i flere varianter, men her er den den røde Select Spritz-versjonen, som dominerer restaurantbordene og menyene. 

Det blir derfor en rubinrød drink med salt brød og oliven som tilbehør. Sola varmer i ansiktet, men den overraskende friske og  salte sjøluften og den svale vinden minner om at det er vinter.

Plutselig kommer et ekstra kraftig vindkast, og duken fra det tomme nabobordet letter. Servitøren får seg dermed en aldri liten sprintøkt før han innhenter det rødhvite bordkledet rett før det havner i kanalen.

Det hadde nok ikke vært like gildt å sitte ute hvis det ikke var for sola som varmet. 

Men for en dag. Venezia om vinteren er absolutt innafor som vinterdestinasjon.

FAKTA:

Venezia ligger innerst i Adriaterhavet og besto opprinnelig av 118 øyer atskilt av kanaler med 400 broer.

Reise: Jeg dro på dagstur med tog fra Verona, og betalte 22 euro en vei. Toget gikk direkte og tok litt under to timer. 

Skal du kjøpe noe, anbefaler jeg et par glass fra den kjente glassblåserøya Murano, som ligger utenfor selve byen.

Vil du dykke litt ekstra ned i historien rundt glassblåserne i Venezia, les gjerne “Glassblåseren fra Murano” av Marina Fiarato i forkant t av besøket.

Prisnivå: Venezia går for å være dyrt, men det virker som pm prisene er lavere om vinteren. Jeg betalte 4 euro for en Cappuchino midt i sentrum og 13 euro for en pizza, med Sprits og cola zero på en kafe like ved togstasjonen.