Nostalgi og skalldyr i Constanta

Drømmer du om hvite strender, herlig sjømat, middelhavsstemning og historisk sus til en rimelig penge, bør du reise til Constanta.

–Constanta er en av Europas største havnebyer, vet dere det? spør taxisjåføren som kjører oss fra Mamaia inn til havnepromenaden i sentrum.

Ja, faktisk vet vi at det bare er  Rotterdam, Antwerpen og Marseille som har større havner enn den rumenske svartehavsbyen. Men det er kun fordi Google for en time siden gjorde oss oppmerksom på det.

– Men se rundt dere, det kryr av kraner, men ingen skip, sier han med en trist mine. Han er tidligere sjømann og har seilt blant annet til Norge i sine yngre dager. I dag er det ikke mye igjen av den travle skipstrafikken ut og inn av havnen.

Constanta er i dag like kjent for bydelen Mamaia, som for sin sjørfartshistorie. Mamaia er navnet på den åtte kilometer lange og inntil 250 meter brede strandremsen mellom Svartehavet og Siutghiol-innsjøen, som ligger cirka seks kilometer nord for bysentrum.

2500 år med historie

Constanta ligger på den vestlige kysten av Svartehavet, og 245 nord for Varna i Bulgaria. Byen er Romanias eldste kontinuerlig bebodde og landets største havneby, og sporer sin historie 2500 år tilbake. Opprinnelig het Tomis og ble grunnlagt av greske kolonister fra Miletos i det 6. århundre før Kristus. Byen ble så erobret av romerne i 71 før Kristus, og omdøpt til Constantiana av den romerske keiseren Konstantin.

Constanta hadde sin første blomstringstid i det 13. århundre, da genoiske kjøpmenn dominerte Svartehavet, men ble så erobret av osmanerne to hundre år senere. Navnet ble nå forkortet til Constanta.

Constanta fikk så en ny opptur på 1800-tallet, da kong Carol I bestemte seg for å gjenopplive Constanta som en havn og badeby. Hoteller og herskapshus så dagens lys og byen har siden vært et viktig kulturelt og økonomisk sentrum i området.

Et vakkert spøkelse

Vi starter kveldsturen som mange andre, ved Grand Casino, som ligger ved inngangen til havnepromenaden. Det gamle Art Nouveau-bygget fra 1909 ser ut som et spøkelsesbygg; forlatt og med flere knuste vinduer. Likevel er bygningen slående vakker der den står som et stolt vitne om fordums storhetstid.

En gang var dette praktbygget både kasino for de vakre og velstående og feriehjem for den russiske keiserfamilien.

Under Andre verdenskrig ble bygget brukt som sykehus, og senere brukte kommunistene kasinoet som restaurant. Bygget har gjennomgått en rekke renoveringer og utbedringer frem til den siste oppussingen i 1986. Utover 1990-tallet ble det stående og forfalle, uten at noen viste interesse for å sette det i brukbar stand. Ironisk nok er bygget blant landets vakreste og mest ikoniske den dag i dag.

Skalldyrparadis

Vi følger den brede havnepromenaden en knapp kilometer, før vi ender ved Tomis småbåthavn. Her ligger fritidsbåter med og uten seil på rekke og rad sammen med små lokale fiskebåter.

Selv om det ikke er varmere enn hjemme på Østlandet, melder tørsten seg ved synet av alle de små uterestaurantene langs bryggekanten. Dette er Constantas svar på Aker brygge og Rådhuskaia. Forskjellen er at restaurantrekken her følger hele den store firkantede båthavnen, fra ytterst ved Svartehavet til trappene som fører opp til gamlebyen og Ovidplassen.

Hater du fisk og skalldyr, bør du snarest se å komme deg vekk, for her er det duften av grillet skalldyr og fisk som dominerer luften.

For meg er dette selve inkarnasjonen av matparadiset med stor M. Vi setter oss likegodt ned ved en av de første restaurantene vi kommer over, da det er umulig å velge uten å ha fått noen anbefalinger på forhånd.

Salte godbiter for én person

Jeg bestiller en Cola Zero og et glass av husets kalde hvite, før valget faller på en skalldyrtallerken med diverse salte godsaker. På mange restauranter må man gå sammen to eller flere for å få en skikkelig skalldyrtallerken. Her har de skjønt at også de av oss som ikke kommer sammen med en skalldyrelsker, kan ha lyst og lov til å spise av havets delikatesser.

Et kvarter senere får jeg servert en fargerik tallerken med skalldyr, mens gemalen min får sine etterlengtede friterte blekksprutringer.

Etter bryllupsreisen vår i Thailand og nabolandene i 2004, der Ørjan endte opp med å bestille tre porsjoner med fritert blekksprut på rappen i Patong, har alle forsøk på å gjenskape smaksopplevelsen fra den thailandske hovedstaden bydd på nedturer.

Denne versjonen ser imidlertid ganske lovende ut; faktisk så lovende at jeg nesten angrer på at jeg ikke gikk for det samme.

Jeg rapper en ring fra tallerkenen. Ørjan ser stygt på meg, og minner meg på at han desverre er allergisk mot den herligheten jeg har fått plassert foran meg.

–Du, dette va ikke din, grynter han mens jeg fortsetter å forsyne meg av tallerkenen hans.

Blekksprutringene er supergode, og etter fem minutter er Ørjan ferdig med tallerken og vil ha mer. Nå er det skalldyrene mine som står for tur.

Gemalen glemmer et øyeblikk at han er allergisk for det mest av bunndyr, og rapper en reke. Jeg slafser i meg resten av det som er på tallerkenen, inkludert litt skall.

Hvis dette er standarden på all sjømaten i Tomis havn, er det synd vi ikke tok turen ut hit tidligere i uken.

Gamlebyen i skumringen

Etter den impulsive og supergode middagen, labber vi videre rundt havnen, og ender opp ved trappene som fører opp til Ovidplassen.

Det første vi ser etter å ha gått opp trappene, er en imponerende bygning med inskripsjonen Museo nacional de Historia y arqueología. Plassen er oppkalt etter den romanske poeten Ovidjus Naso som ble sendt hit i eksil av keiser Augustus, og helten er foreviget i bronse foran museet.

Desverre er museet stengt for kvelden, og vi har allerede bestilt taxi tilbake til hotellet som kommer om tyve minutter.

Til venstre for oss skinner den grønne diamanten vi så konturene av nede fra havnen. Det er toppen på Marea Moschee din Constanța, moskéen som Carol I fikk bygget i 1910 til glede for muslimene i området.

Den andre enden av Ovidplassen er forbeholdt kafeer, barer og restauranter så langt vi ser. Stemningen er tilbakelent og rolig. Her møtes lokale småbarnsforeldre og turister til en hyggelig matbit eller kaffe, og gatebildet kunne minner sterkt om Sør-Frankrike og Italia.

Vi skulle gjerne satt oss ned og tatt desserten på en av de hyggelige fortauskafeene, men klokken tikker, og plutselig ringer sjåføren vår og minner oss på at vi skal plukkes opp ved moskéen om fem minutter.

Vi får sette det på tilgodelisten. For Constanta er en by som frister til nytt besøk. Her finnes både sjøfartsmuseum, delfinarium, akvarium,  kilometervis med hvite badestrender og altfor mye god mat.

 

REISEFAKTA

Vi reiste med Blu Air fra Gardermoen til Bucharest, og tok toget herfra. Togreisen fra Bucharest til Constanta tar under tre timer. Vi bodde på hotell i Mamaia, ti mintter fra sentrum i Constanta.