La Marsa: Tunisias svar på Bygdøy

En halvtimes togtur fra Tunis sentrum, finner du kystforstaden La Marsa. Her er luften frisk, strendene lange, sjøen klar og tempoet rolig.

Det er her Middelhavets lange strender møter det rolige middelklasselivet i Afrikas nordligste hovedstad.

La Marsa er for Tunis omtrent det Bygdøy er for Oslo, og ligger kun en halvtimes rolig togtur fra sentrum. Perfekt beliggenhet når man ønsker en pause fra det hektiske storbylivet.

Jeg ønsker imidlertid å overnatte her ute, og har forhåndsbooket hotellrom i gåavstand fra stasjonen og stranden. 

Hotell med ro og utsikt

Jeg følger kartanvisningene noen hundre meter oppover en rolig gate fra stasjonen, og finner fram til angitt adresse. Et skilt viser at jeg er på rett plass, selv om det inngangspartiet ikke skiller seg nevneverdig fra de andre privathusene jeg passerer. Hotellet heter La Marsa Plaza, men noen “plaza” i form av store palasser og turistmaskiner er det lite av her ute.

  – Du må være Linn, smiler mannen i resepsjonen, og unnskylder seg for at han må sjekke ut tre unge menn som står foran meg i køen. Så får jeg tildelt et nydelig rom med sjøutsikt, bad og maritim innredning.

Rett på stranden

Etter en kort omorganisering av bager og ryggsekk, går turen nedover den samme gaten jeg kom opp. Rett nedenfor togstasjonen ligger en stor åpen plass; Marsa Corniche. På alle kanter er det serveringssteder; både kebabsjapper og et par av det finere slaget. 

Men åpningen foran meg på promenaden avslører at jeg nærmer meg stranden. Så jeg går videre, i håp om å rekke solnedgangen.

Et par hundre meter lengre ned møter en endeløs gyllen sandstrand det blå Middelhavet. 

Ingen hoteller, kun strand og lokale ungdommer som spiller fotball i sanden.

Jeg setter med ned i sanden og nyter roen og den friske sjøluften.

Smaken av salte skjell

Ved solnedgang fylles strandpromenaden med folk på vandring opp og ned, og det knipses ivrig med mobiltelefoner. Det er tydelig at også lokalbefolkningen synes omgivelsene er verdt å forevige.

Det store blåmalte bygget ved siden av meg, med “Moules” skrevet på veggen med store hvite bokstaver, lyser plutselig opp. En egen restaurant for blåskjell, er nesten for godt til å være sant. 

Så melder sulten seg, brutalt og brått. Jeg har ikke spist siden frokost.

– Har dere plass til en person?, spør jeg pent.

Servitøren nikker og spør om jeg vil sitte ute eller inne. Jeg insisterer på å sitte ute, og bestiller en mintlimonade mens jeg venter på hovedretten.

Men kysten i Nord-Afrika kan være kjølig i mai etter solnedgang, og jeg innser at jeg burde spurt om plass inne.

Er det mulig å bytte til inneplass, mon tro?

– Bien sur; selvfølgelig, svarer servitøren og geleider meg opp til et lite bord i annen etasje i det blåmalte bygget. 

Minutter etter får jeg servert en tallerken med blåskjell tilbredt på den lokale måten, med krydder og urter. Jeg elsker blåskjell, og liker å prøve lokale varianter når jeg besøker et nytt sted. Dette var en av de bedre. En perfekt avslutning før en god natts søvn.

Soloppgang på stranden

Jeg våkner rett før klokken fem. 

Det er fortsatt mørkt, men vinduet er åpent og småfuglene kvitrer allerede. I horisonten aner jeg de første nyansene av dagslys.

 Sove mer eller stå opp? Stå opp, selvfølgelig. 

Soloppgangen over havet må oppleves.

Jeg slenger på meg shorts, t-shirt og jakke, og sniker meg ut døra på hotellet. Intuisjonen tilsier at den lange steintrappen i kvartalet nedenfor fører helt ned havet.

Flaksen er på min side, for trappen fører nemlig rett ned til stranden.

Det er blikk stille. Sakte men sikkert skifter himmelen farge, kun brutt av en liten sort silhuett som beveger seg sakte framover mellom havet og himmelen. Dagens første fiskebåt er på vei ut i det de første solstrålene treffer de hvite murhusene bak meg. 

 

Fiskere og hunder

Med skoene i hånden labber seg bortover i vannkanten, med havet på den ene siden og hvite privatboliger på den andre siden.

En fisker nikker og smiler i det jeg passerer han, og to store velfødde hunder kommer logrende mot meg. Selv en hundeelsker som jeg har respekt for løshunder, og ikke minst i Afrika.

Det at de logrer, ser velfødde ut og er merket med gul lapp i øret, virker betryggende.

Og ganske riktig; disse logrende vesenene har kun gode hensikter.  De hilser og stiller seg opp for å bli klødd og klappet.

Plutselig kommer  flere logrende haler med gule merklapper vaggende. 

– Hundene her er delvis tamme og blir godt matet, selv om de går fritt rundt på stranda, beroliger fiskeren meg fra sidelinjen.

Snart har han sortert fiskegarn og utstyr, og er klar for dagens morgentur ut.

Jeg lurer på hva de fisker her ute fra småbåtene, 

– Det går mye i blekksprut, sardiner og makrell, forklarer han, før han før han forsvinner ut i den lille trebåten.

 

Kongefamiliens residens

Jeg fortsetter ferden langs stranden, og kommer til et stort hvitt murbygg, som strekker seg på påler utover i sjøen fra stranden.

Bygget har garantert vært vakkert en gang i tiden, men det har ikke fått mye omtanke og kjærlighet de siste tiårene. Malingen flasser av, og inngangsdøren er delvis stengt med gitter.

Jeg får assosiasjoner til det gamle kasinobygget ved sjøkanten i Constanta, selv om det ikoniske bygget i Romania har en helt annen form.

Det viser seg at også dette bygget har en fortid som kasino, hvertfall for en periode.

Etter litt nettgraving på google finner jeg ut at bygget heter Koubbet El Haua, og har en historie som er langt eksklusiv enn kun som kasino.

Dette ikoniske landemerket ble faktisk konstruert som sommerbolig for den tunisiske kongefamilien på 1800-tallet, under Hussanite Bey-dynastiet.

Først i nyere tid var det en periode kasino og restaurant her, inntil bygget altså ble stående å forfalle. 

Det er vemodig å se denne en gang så staselige bygningen i dag. Samtidig er Koubbet El Haua et nostalgisk landemerke over svunne tider.

 

Marked og sentrum 

Marsa Corniche er som nevnt innledningsvis sentrum i La Marsa. Rundt plassen ligger spisesteder, butikker, moskeen og det store fiske- og matmarkedet.

Kontrasten mellom det tradisjonelle og det moderne er påfallende, men ikke prangende. 

Før jeg forlater La Marsa rekker jeg både lunsj og en tur innom markedet.

Fiskemarkedet er stort, imponerende og delikat. Selv jeg med nordnorske aner og kresne fiskevaner blir imponert.

Det som imponerer aller mest er likevel kunnskapen og engasjementet til fiskeselgerne. Fiskediskene er fylt opp med natten og morgenens lekkerbiskener, pent dandert på isbiter. 

Bak en av diskene slurper en mann i seg en liten kaffe i pappkopp, og tilbyr meg en gratis espresso mens vi prater. Han synes det interessant at jeg er norsk, for norsk fisk vet han litt om.

–  Norsk fisk er blant de beste i verden, smiler mannen presenterer seg som Muhammed.

Jeg takker for både fiskekomplimentet og kaffen, og går videre. 

To stolte fiskenasjoner

Nok en gang snubler jeg over en fiskedisk med hyggelige folk som gjerne forteller om varene sine.

Denne gangen er det en av damene som tar ordet.

– Alt du ser her er fisket utenfor kysten her, smiler hun, og legger til at det meste er såkalte blå fiskearter.  Dette fisker som makrell, sild, laks, tunfisk med mer, med rikt innhold av omega 3 og fetere kjøtt enn typiske hvitfisker som torsk og hyse.

Hun forteller videre at Tunisia er velsignet med gode fiskeområder med et stort antall ulike arter, og at fisken og skalldyrene er kjent for sin høye kvalitet.

– Alt du ser er altså lokal fangst, med unntak av en.

Før jeg rekker å tenke, peker hun på et lekkert stykke fersk rød fisk.

– Den laksen er importert fra Norge. For dette har vi ikke her, selv om vi har veldig mye annet bra, smiler hun stolt. 

Jeg smiler like bredt tilbake, og avslører nok en gang hvor jeg kommer fra. Så der står vi og smiler stolt over fisken vår der vi kommer fra begge to.

Som hundeeier vet jeg hvor lett man kommer i kontakt med andre når man går med hund. Men at en prat over noen daue fiskestykker skulle ha den samme “ice breaker”-effekten, var nytt for meg.

REISEFAKTA:

La Marsa ligger en halvtimes togtur fra sentrum av Tunis, og i kort avstand til turistattraksjonene Kartago og Sidi Bou Said. Det kun er et par kilometer mellom stranden i La Marsa og Sidi Bou Said, og jeg gikk fram og tilbake til fots. De historiske ruinene i Kartago er skrevet inn på Unescos verdensarvliste og er blant landet mest kjente attraksjoner. Du kan lese mer om Kartago og Tunisias Unesco-listede steder her.

Du finner ikke mange store hotell i La Marsa, men derimot flere mindre overnattingsplasser. Jeg bodde på det lille hotellet La Marsa Plaza, og betalte drøye 500 kroner for overnatting og frokost i mai 2025.

Som soloreisende dame er det også helt uproblematisk å reise alene i dette området.