Omringet av sand: Første møte med Algeries rødbrune hav

Jeg har lenge ønsket å besøke Algerie. I vinter fikk jeg muligheten. Det ble både storbyopplevelse i Oran og ørkenopphold i Sahara. Her er en oppsummering fra ørkenbyen Taghit i Sahara.

Jeg kan takke svømmeinteressen min for mye. Den har ført meg til mange spennende opplevelser og menneskemøter.

Etter mange år med Algerie høyt på listen over land jeg ønsket å besøke, var det nettopp svømmingen som førte til Afrikas største land nå i vinter.

Under fjorårets årlige svømmestevne i Tunisia, ble jeg nemlig kjent med en superhyggelig dame fra Algerie. Vi møttes allerede i taxien fra flyplassen, og i løpet av uken i Tunisia hadde vi allerede lagt planer for å møtes igjen en måned senere, nærmer ubestemt i franske Montpellier i forbindelse med det franske mastersmesterskapet i svømming.

Da fortalte Tema, mine nye venninne, om et stort årlig triatlon-arrangement i Algerie.

– Du må komme å besøke meg i Oran til vinteren, så drar vi sammen til Taghit og deltar på  Saharaman. Du må bare se de sanddynene der nede, fastslo hun.

Som sagt, så gjort. I februar satte jeg meg på flyet til det afrikanske ørkenlandet. Det skulle bli en uforglemmelig uke, stappfull av opplevelser og møter med nye og spennende mennesker. 

Jeg kommer tilbake til opplevelsene i storbyen Oran og til selve triatlon-løpet “Saharaman” senere. 

I dette innlegget deler jeg noen bilder og opplevelser fra førsteinntrykket av Taghit, den lille oasebyen med 5000 innbyggere sørvest i Algerie. Det advares derfor mot mye sand på de neste bildene :)…

 

Innenlandsfly med propell

Jeg har aldri vært særlig glad i å fly med små innenlandsfly, ikke en gang i Norge. Det er derfor med en viss spenning jeg går om bord i det lille propelfllyet som skal ta oss fra storbyen Oran ved Middelhavet, til ørkenbyen Bechar. 

Bare det å komme seg inn på flyplassen denne kvelden er en utfordring. Det er stappfullt av folk utenfor. Det er festpyntede familier med kaker, tekanner og diverse godsaker, som står og venter utenfor sperringene.

– Er det alltid sånn her,  spør jeg Tema. Da jeg landet to dager tidligere klokka 02 om natten, var det helt stille, borsett fra Tema som hentet meg.

– Neida, det er bare fordi de venter et fly med venner og familie som har vært på pilgrimsreise til Mekka, ler hun.

Det er få dager til Ramadan starter, og mange benytter seg av muligheten til å forta pilgrimsreisen i forkant av fastemåneden.

Natt i ørkenen

Idet flyet tar av går solen ned i vest, og det blir etterhvert helt mørkt utenfor vinduet. Flyturen på to timer går imidlertid slik det helst går; helt fint og uten problemer. Etter en ekstra sjekk av pass og ID etter ankomst, går turen videre med bil gjennom ørkennatten til Taghit.

Det er stjerneklart, men likevel nesten umulig å se noe av landskapet utenfor. Jeg prøver likevel å knipse litt tilfeldig med telefonen, og på grunn av mobiltelefonens finurlige autoredigering av farger, ser jeg konturene av landskapet gjennom telefonskjermen. Det er sand. Masse sand. Faktisk bare sand, så langt øyet rekker. Etter en times kjøretur og en rask innsjekk på det sandslottlignende hotellet, stuper vi seng.

AI-landskap

–Ja, hva synes du, spør Tema og gnir søvnen ut av øynene.

Hun ser at jeg allerede er våken og har stått opp, og står med kamera og fotograferer fra balkongen utenfor rommet.

– Wow, hadde noen vist meg dette på en skjerm, hadde jeg trodd det var AI-generet, svarer jeg.

Tema ler.

– Ja, det kan man si. Ganske imponerende, ikke sant? kvitterer hun.

Utenfor hotellet ligger sanddynene på rekke og rad. De ser ut som myke melistopper, kun med den forskjellen at disse er rødbrune.

Etter en god frokost går turen ut i byen. Vi passerer markedet, den eldgamle bydelen med rødbrune vegger og tak, og dromedarene som rolig betrakter oss mens de tygger sine grønne frokostblader. Dyrene ser velfødde ut, og de unge guttene som fører dem er like rolige og imøtekommende som deres firbente kompanjonger.

–Dere må bare ta bilder og hilse på dem, smiler de.

 

Topptur i Sahara

Temperaturen i ørkenen varierer stor mellom dag og natt, fra nesten null på det kaldeste til over tyve grader om ettermiddagen. 

Når det nærmer seg solnedgang er det én ting vi ikke bør gå glipp av, blir vi fortalt.

–Bli med opp på toppen der, så ser vi solnedgangen derfra, sier en av våre dagsferske bekjentskaper. Han peker opp på sandfjellet rett ovenfor hotellet. 

Det ser ikke så altfor høyt ut, men Tema har allerede advart meg: Å gå i sand er tungt. Hun gjorde det i fjor og snakker av erfaring.

På vei bort passerer vi et par utleiesjapper med en litt uventet utstyrspark. Her går det i squads, slalåmski, snowboard og akebrett. Det finnes tydeligvis alternative måter å komme seg både opp og ned “fjellsiden” på.

Vi velger likevel apostlenes hester. Vi går. Eller rettere sagt; tråkker, glir bakover og faller. Mange ganger. Pulsen øker, og sanden er så myk at det er vanskelig å gå rett opp uten å synke ned i de ultrafine sandkornene. 

Men vi kommer oss opp på toppen til slutt. Det er verdt slitet når vi ser utsikten. Foran oss har vi Taghit, og bak oss et endeløst hav av sanddyner.

Rask nedtur

Den neste halvtimen sitter vi i sanden og beundrer landskapet, som er ulikt alt annet vi har sett.

Solen går ned over sandåsen foran oss, og fargene endres fra rødt til brunt. 

– Førstemann ned, roper en i følget, og setter utfor sandsynen på bare føttene. 

Det er nå vi skjønner nytten av ski og brett. Men det går overraskende greit å skli ned på bare bena også. 

Turen som tok en halv time opp, tar maks ti minutter ned, til tross for at skoene er fyllt med sand i hvert eneste lille hulrom.

Min første dag i Algeries ørken er over, og noe sier meg at vi har noen veldig interessante dager i møte her nede i Taghit. 

Antagelsen viser seg å være helt riktig , og mer om dette kommer senere her på Linnsreise.