Frisk start i Belize
Hatchet Caye, Belize: Etter å ha bunkret pasta og tilbehør i Placencia, sjekket ut båten og overbevist de andre på basen om at det er helt naturlig for en norsk jentegjeng å leie båt uten mannlig skipper, la vi ut på det turkise korallhavet.
–Har du vært på båt før?
Fem jenter alene på et 39 fots beist av en katamaran-hytte er tydeligvis ikke dagligkost for basen her nede i macho-land.
– Have you been on a boat before?, lurte den ellers superhyggelige fyren som gjennomgikk båten sammen med meg. Tja, hvis de var i tvil hadde de nok ikke sendt oss ut i kulingvarsel på et øy hav uten særlig ly og fullt av umerkete koraller og grunner. Jeg var likevel ærlig nok til å innrømme at det er første gangen jeg er skipper på en så stor båt, og med to skrog. Men har vel seilt nok av dem sammen med andre til å ikke se det helt store problemet med akkurat det. En katamaran med 1,3 m dyp kjøl skulle vise seg å være veldig praktisk på de mange skumle grunnene midtfjords, hvor staker er et fremmedord, og sjøkartene til tider pent sagt er mangelfulle. Den opprinnelige planen var å leie en 37,2 enskrogsbåt, men Seatravel, som formidler båter for charterselskapet Moorings, tilbød oss en katamaran til samme prisen, siden vi bare skulle være borte i fire dager.
Whippari Cay
Etter dagevis med lite vind, 35 grader og sol våknet vi til regn og kuling etter første natten på den fire dager lange seilturen vår. Etter en kort ettermiddagsetappe på 12 nm fra charterbasen til Moorings i Placenica sør i ble det overnatting på anker utenfor Whippari Cay, en av de mange små koralløyene innenfor barriererevet som følger den beliziske kysten. Ettersom det kun finnes små, lave sandøyer uten særlig ly mot vinden når det blåser opp, kastet vi ut et ekstra anker for å sikre båten for natten. He he, hvordan vi skulle få det opp igjen var noe vi alle lurte på, og uten anker tau som passet til vinsjen belagte vi oss på å måtte bruke håndkraft. Den tid den sorg. Tanken på å drive av midt i sorte natta på alle korallene i nærheten var lite fristende. Det var en bøye der, men den hadde en annen argentinsk familie tatt foran oss. Og bøye nummer to var ikke helt i god stand, hadde de sagt på basen før vi dro. Dette kunne for øvrig gjelde flere underveis…
Og båten lå trygt og fast gjennom hele natten, den! Etter en natt med oppstykket søvn var det klart for neste øy; Hatchet Cay, 10-12 nm lengre ut mot barriererevet. Men først skulle ankerene opp… Og som ventet. Ekstra-djevelen av et anker gikk ikke helt på skinner. Med kuling fra nord klarte tauet selvfølgelig å surre seg rundt drevet i løpet av den korte tiden fra vi hadde sveivet opp hovedankeret til vi skulle ta opp ekstraankeret. Men Siri var sporty og hoppet uti med dykkemaske og svømmeføtter, og fikset det kranglevorne dreggtauet på null komme niks. Resten av jentene gjorde et imponerende krafttak og fikk ekstradreggen opp. Håper vi slipper og bruke den igjen! Dermed gikk turen videre til Hatchet Cay.
Nå var det også tid for å få opp seilduken, og etter på ha passert enda noen sjarmerende korallrev 1,5 meter under kjølen vår midtfjords, trakk vi ut genuaen. Med syv knop på loggen og vindstyrke på 24-27 knop suste vi av gårde. Innseilingen til Hatchet Cay er grei for en førstegangbesøkende. Her var det staker som viste de verste korallgrunnene, og vi fant bøya til Moorings med en gang. Igjen fikk vi selskap av 46-foteren med tre generasjoner argentinere og spanjoler ved siden av oss. Etter en runde med sikring av moring med doble tau pluss hovedanker, tok vi sjansen på å forlate skuta for å utforske land. Vi ville ha middag ! Ingen svarte på anrop fra sultne norske jenter på øyas VHF-kanal 11, men kajakkgutta Gordon Og Rico hadde vært ute hos oss og sagt at moro på den eneste strandbar/restauranten som finnes her begynte kl 1800.
Reggae, sand og vind
En kort dingytur senere var flokken vår i land, og her var det riktig så karibisk stemning. Gutta på lille restauranten Longfish Grill serverte nydelig sjømat, frukt, lokal øl og tropiske drinker i tillegg til en god porsjon reggae under kokospalmene. Selv om kulingen ulte i nord og det regnet sporadisk, var det godt beskyttelse her. Så både vi, tre-generasjonersbåten med argentinerne og et par landkrabbefamilier i bungalower kunne nyte den gode maten og stemningen til det fulle. Dette var vårt første ordentlig måltid på to- tre dager!.
PS: Utenfor øya er det flere snorkleplasser, med koraller og hvit sand. På land er det i tillegg til restauranten også noen få bungalower og et lite plaskebasseng, pluss spabehandling, sier ryktene… Det finner vi ut i morgen! For her blir vi en dag til som værfaste vikinger!
Dagen etter ble det bedre vær, og vi fant paradiseøya Ranguana Caye.
Les mer om Belize
Les den redigerte versjonen av saken på seilas.no