Militærbasen som ble strandparadis

STRANDMORO: Krabbefanging er populært, men her bytter de ut bøtta med plastikkpose med vann.

Den tidligere militærbasen Subic Navy er forvandlet til et feriested, og nærheten til Manila gjør at mange heller velger strandlivet her enn på de mer fjerntliggende øyene som er dyrere og krever flyreise fra hovedstaden.

Etter å ha studert kartet over Filippinene, innså jeg at den sørøstasiatiske øynasjonen i Stillehavet var litt større enn jeg hadde forestilt meg. Typiske kjente badesteder som Boracay, Cebu og Palawan-øyene ville kreve innenlandsreise med fly fra Manila, noe som ville bety nok et tillegg i reisebudsjettet, og nok en amputert feriedag eller to. Med kun seks dager til disposisjon ville  dette redusere et i utgangspunktet kort ferieopphold ytterligere etter en allerede lang reise, og i verste fall kunne vi risikere å miste enda flere dager hvis det skulle oppstå forsinkelser eller kanselleringer av fly underveis.

Folksomt på stranden i Barretto.

Lavastein og sand.

Jeg googlet litt videre, og fant Subic Bay som det nærmeste badestedet i kjøreavstand fra Manila. Strendene så riktignok ikke like paradisiske ut som på bildene fra de andre stedene, men blått hav, hvit sand, og svaiende kokospalmer er mer enn godt nok, bevares!  Valget falt derfor på Subic Bay. Som førstegangsreisende til Filippinene ville det uansett bli en spennende opplevelse, og kanskje til og med hakket bedre hvis vi slapp å tråkke oppi alle pakketuristene som kom flybårne direkte med charterfly fra sine respektive land, slik de gjør på mer kjente feriedestinasjonene i landet.

Jeg hadde ordnet med hotell hjemmefra, men ikke med transport fra flyplassen i Manila til Subic Bay. Utfra nettsidene jeg hadde vært innom, fantes det ikke noen organisert regelmessig transport direkte fra flyplassen til Subic, så jeg fant ut at det var bedre å vente til vi kom frem og ta det som bød seg.

Alternativet viste seg å være enten offentlig buss fra byens hovedholdeplass, eller taxi direkte fra flyplassen. Vi vurderte begge deler, og selv om de lokale langtransportbussene så greie ut, valgte vi den enkleste og dermed dyreste transporten: direkte taxi fra Nino Aquino internasjonale flyplass midt i gigantbyen Manila til hotellet vårt i Subic. Standardprisen på 450 000 peso (ca 700 kroner) for en taxi med aircondition og behagelige seter var langt mer fristende enn å dra rundt på sekker og koffert fra flyplassen til den lokale bussholderplassen, for så å bruke halve natten om bord i en kvasibulkete lokalbuss som vi ikke visste hvor ville stoppe i forhold til hotellet vårt. Servicen og hjelpen vi fikk av personalet ved flyplassen er noe av det beste jeg har opplevd. De fikset alt, og det helt gratis.

Den bryktede kriminaliteten i Manila er i grunnen et tilstrekkelig argument for å velge taxi for to slitne førstereisende i landet. Spesielt etter en flytur som ble noen timer lenger enn forventet, da vi brått måtte avbryte innflyvningen til Manila og omdirigeres til en annen flyplass for å fylle mer drivstoff før vi kunne fly tilbake til Manila. Det viste seg at flyene lå i kø over Manila, og noen måtte bare vike… Det ble oss, som da måtte fly lengre enn til Manila «fordi vi var i ferd med å gå tomme»… Slike beskjeder fra kapteinen om bord i et fly, hvis selskap allerede er under lupen intenasjonalt, tærer litt på tålmodigheten. Selvfølgelige måtte jeg frem og spørre, og det viste seg at det var kø over Manila, og noen måtte «vente» på tur. Og det ble vårt fly. Men det det gikk helt fint.

Fotoglade barn i Subic.

Nice milkshakes på Papagayo.

Alternativ til øyferie
Subic Bay var tidligere kjent som Subic Navy-basen, en militærbase for amerikanske soldater. De siste års utbygging av strandhoteller, restauranter og nattliv, har gjort Subic-bukta til et alternativt feriested for både filippinere og utlendinger. Ikke minst har den siste andelen økt, og gjort sitt til at flere heller foretrekker to-tre timers biltur enn å være avhengig av fly for å komme til sjøen. De 130 kilometerne fra Manila til Subic går for det meste på motorvei, men reisetiden varierer veldig utfra tidspunktet på døgnet. Vi havnet midt i ettermiddagsrushen ut fra Manila, og taxisjåføren forberedte oss på fem timers biltur. Turen viste seg å ta i underkant av fire timer, men sjåføren fortalte at man kunne risikere inntil syv timer hvis man havnet midt i helge- eller rushtrafikken fra Manila. Til sammenlikning tok returen til Manila seks dager senere kun to timer fra hotelldøra i Subic til flyplassen, men da reiste vi søndag morgen klokken 0600 fra Subic Bay.

Subic Bay ligger i ly av fjellene.

Muslimene er i mindretall, og har bosatt seg i det lokalbefolkningen omtaler som «Kambodsja-lansdby».. :)..

Stamstedet Papagayo
Det viste seg at vårt hotell ved yachtklubben i Subic Freezone-området, var uten tilgang til strand.  Taxi til stranden ti minutter unna kostet heldigvis ikke mer enn en drøy femtilapp hver vei, så etter å ha blitt anbefalt strandrestauranten på Playa Papagayo i Barretto, tok vi taxi hit den andre kvelden. Filippinene er, til forskjell fra resten av Sørøst-Asia, inspirert av både Amerika og det tidligere spanske koloniherredømmet i landet. Valutaen er fortsatt peso, og byene har navn som San Fernando, Angeles og Mexico. Mexicansk-inspirert mat inngår som en del av det filippinske, og på menyen på Papagayo er mer eller mindre rendyrket mexicansk.
Tacos, fajitas, nachos og biffer av beste kvalitet gjorde at vi endte opp med å å spise her nesten hver kveld. Vertskapet, med Gilbert, Jessie og Noriel i spissen, gjorde at vi endte opp med å tilbringe de siste dagene her også. Terrasse med tilgang til strand, solsenger som vi kunne bruke uten å betale ekstra, hyggelige hotellgjester, og nærheten til folkelivet gjorde at vi i ettertid angret på at vi ikke hadde oppdaget dette stedet på internett før vi bestilte hotellrom på den folketomme, og overprisede yachtklubben.

Jessie, Noriel og Gilbert tok seg godt av oss på Papagayo.

Strandselger Ken gjorde nok et godt salg:)

Nedtur etter «Hayian»
Ifølge en pensjonert australier som kjente stedet godt hadde turismen gått ned etter tyfonen Hayian, også på steder som dette hvor ødeleggelsene hadde vært marginale. Tyfoner er vanlig på Filippinene, og også mens vi var der var det usikkerhet rundt en  en ny tyfon, som allerde hadde fått folk sørpå til å evakurere hjemstedene ifølge filppinsk TV.

Filippinerne er vant til naturkatastrofer. Er det ikke en tyfon, så er det Pinatubo som lager vulkanutbrudd, eller så er det et jordkskjelv. Eller en tsunami som følge av jordskjelv på andre siden av Stillehavet. Men «Hayian» traff litt sterkere enn forventet.

«Hayian» knuste store deler av øyene i november, og står fortsatt som den mest ødeleggende tyfonen noensinne på verdensbasis. Dette overrasker til og med filippinerne, og flere er overrasket over at vi også har fått med oss at monstertyfonen i november gikk inn på de internasjonale rekordlistene.

– Jeg mista det meste, og da det ikke var igjen , flyttet jeg hit, forteller en av jentene vi møtte på en bar, og fortsetter:

– Det ble mye kaos etter tyfonen, også i privatlivet. Jeg har grått mange tårer over tap, både over dem som forsvant, og de som var igjen, men som viste en helt annen side midt i krisa. Men nå er jeg ferdig. Jeg fant ut at jeg måtte flytte, og man er sterke alene enn blant folk som har dårlig innflytelse, sier hun. Og smilet virker nesten overbevisende nok til at jeg tror hun mener hvert ord.
Til tross for den fine stranden, hyggelige folk og en hovedgate full av spa, restauranter og nattliv, var det ikke mange utlendinger å spore. De vi møtte var stort sett enslige menn med eller uten lokalt kvinnelig følge. Vi konstanterte likevel at antallet  «mixes couples» var mye lavere enn man ser i visse andre land. Men så har Filippinene til dels strengere restriksjoner mot diverse aktiviteter enn mange av sine naboeland i vest.

Strandselgerne var derimot på plass, men også her var det lengre mellom hver enn mange andre steder.
Den første vi møtte var Ken, som solgte halskjeder av lavastein, perler og skjell. Etter en effektiv, men likevel i etterkant, middelmådig prutehandel, endte jeg opp med et passe utvalg fargerike ting å ta med hjem.
– Kom tilbake i morgen, så kan du få en enda bedre pris, bedyrte gutten etter å ha solgt oss diverse pyntedingser for 1000 peso, – 135 kroner.
– Joda, får se på den, svarte jeg.
Men Dream on, du Ken, det ble ikke noe videre handel. For det viste seg neste dag at jeg kunne fått det til halve prisen hos kompisen din. Men du var jo grei nok, og jeg har fått det jeg trengte til suvernirbeholdningen.  Så da er vi godt fornøyde begge to tror jeg. Hvertfall hvis jeg skal dømme etter gliset ditt da jeg sa at jeg ikke trengte flere suvernirer.

Flytende barer var det flere av i bukta, og de som ikke gidder å svømme kan ta kabelfergen.

Blir du lei av stranden finnes det aktivitetparker, delfinshow, badeland og en rekke aktiviterer til å velge mellom både til vanns og til lands. Shoppingmallen Harbour Point i Freeport Zone i Olongapo har det meste innen telefoni /It, internasjonale klesmerker og spisesteder med de fleste tenkelige menyer til godt under halvparten av norske priser.

Mer informasjon om Subic Bay finner du her.