Dårlig haill eller ren uflaks?
Som utflytta tromsøværing er min far svært kresen på når og hvor han fisker. Å fiske sørpå har han særdeles liten tro på.
Mens vi nordpå bare kaster ut snøret og får torsk, hyse, sei og steinbit rett utenfor hyttedøra, er det mer regelen enn unntaket at vi kommer hjem med noe annet enn tang i bøtta etter fisketurene i kragerøskjærgården.
Det vi eventuelt fikk av levende mat var så magert at det var ikke verdt å snakke om.
Jeg husker en gang jeg hadde fått en liten torsk i fjorden sørpå. Bryggenaboene spurte om vi hadde fått noe. Jeg dro frem den lille fisken på 3-400 gram i vill begeistring, og la ikke merke til at pappa allerede hadde besvart spørsmålet med et høyt og tydelig «nei».
– Nei, vi har ikkje fått noka, var standardsvaret, uansett om vi hadde fått noe eller ikke.
– Jo, det har vi , hylte jeg, og dro opp den ene lille tassen som hadde forvillet seg på snøret mitt.
Pappa var flau. For en som er oppvokst ved den nordnorske kysten er ikke fisk under én kilo fisk. Det er i beste fall kattfesk, sånn fisk som moren hans kokte og ga til bakgårdskattene hjemme i Tromsø.
For pappa fantes det ikke fisk i fjordene sørpå. Om det skyldes mangel på «haill» eller mangel på tålmodighet, er jeg usikker på. Det kan også ha vært mangel lokalkunnskap kombinert med slitte kroker som gjorde at vi ikke fikk fisk like ofte som naboene.
Og om vi en sjelden gang var så heldig å få en halvkilos torsk på kroken, var det «bare taretorsk», ikke ordentlig fisk. Men min far likte utrolig nok makrell, og var fornøyd hver gang vi kunne innkassere tre -fire stykker på dorgen i slengen. Det lå nok langt inne for hans om nordlending å innrømme at han spiste makrell på 1980-tallet. Makrell er som kjent daumannsfesk, en fisk som spiser lik, på samme måte som gribber og hyener. Men man tar det man har, og makrell var det nok av hvis vi dro langt nok ut. Dessuten var det ikke makrell i nord for 30 år siden, så han hadde ikke noe å sammenlikne med. I dag boltrer makrellen seg helt til russergrensen, og skeptiske nordlendinger har gjort helomvending i forhold til den gamle tabuen om ikke å spise daumansnfisk. Nå vil da bare ha mer.
Nylig var jeg hos mi game foreldre i Kattfjord i Troms og fisket på gamle takter. Min spreke og fiskeglade far på 84 år hadde egenhendig reparert vinsjen og trallen til den 15 fot lange trebåten som min fars onkel vant for 50 år siden. Nå skulle han vise meg ordentlig fesk..
Vi hadde ikke før rodd utpå å droppet pilken før det beit. En sprelsk torsk på 3-4 kilo ble trukket opp på ca 15-20 meter dyp. I løpet av kort tid hadde vi fått en filet-klar torsk til på rundt 6-7 kilo, samt flere på rundt halvannen kilo. En middels stor hyse lå også til slutt og sprellet i bunnen av båten. Hysa og de minste torskene var perfekte størrelser for fiskemat til grateng. Merkelig nok beit det bare på det ene snøret. for å bekreftet at det ikke vare en av oss som hadde mindre lykke enn den andre, byttet vi. Det viste seg at det ene snøret, som de hadde fått mye fisk med i fjor, når var ørlite rustent på kroken. Det er nok til at fisken ikke biter.
Ifølge god fiskeskikk er kvaliteten på fisken best i de kalde månedene. Overgangen august/september er derfor begynnelsen på sesongen.
– Hold deg unna månedene som ikke har bokstaven «r»i, er anbefalingen fra de gamle fiskerne nordpå. I tillegg må du være ytterst forsiktig med hvordan du beveger deg i båten. Ikke bare for sikkerhetens skyld, men også for fisket skyld. Er du så uvøren at du på vei om bord i båten skrever over bakken der fisken skal legges, er det dårlige utsikter for fangst. hvertfall hvis an skal tro på de gamle tabuene hos fiskerne i nord. Min fars onkle var en av disse: Da min søring- og innlandsmor ulykkeligvis kom til å løfte bene over fiskebakken, snudde gammelonkel Sverre seg og gikk på land. Mamma hadde ødelagt fiskeutsiktene, så det var bare å snu og vente til dagen etter. Sånn var det bare med den saken. Mamma ble lei seg, men det hjalp ikke. Onkel var ikke sint på henne, med fiskelykken var ødelagt for den dagen.
Om det forverret saken at hun var dame, sa han ingen ting om. Og kanskje det var lurt av han, for da jeg ble med han ut året etter var det jeg som dro den største blåsteinbiten av oss alle. Det husker de ennå, selv om det er 32 år siden.