Firenze på tre timer

Vente på flyplassen i fem timer, eller reise til sentrum og oppleve mest mulig av Toscanas hovedstad  på tre timer? Vi gjorde det siste.

Vi kaster oss inn i en av taxiene utenfor flyplassen og ber sjåføren kjøre oss til sentrum.

– Sentrum er stort. Skal dere til katedralen kanskje? spør han, i håp om at jeg skal avgrense målet.

Vi vil dit turistene drar. Men jeg vil også se den gamle broen, Ponte Vecchio,  forsikrer jeg taxisjåføren.

– Okay, da slipper jeg dere av ved katedralen, så kan dere gå derfra. Det er ikke langt, forklarer han.

Jeg nikker, men understreker at vi bare har tre timer.

–Tre timer?? skal dere se Firenze på tre timer? Sjåføren snur seg 180 grader og ser på meg med et blikk som avslører enten overraskelse eller noe enda verre; en mulig fornærmelse.  Å forære Toscanas hovedstad usle tre timer, klinger nok ikke bra i en stolt florentiners ører.

Jeg forteller at vi kommer med bil fra Riccione, og alternativet vårt vil være å sitte og glane på flyplassen i fem timer på flyet til Norge.

Sjåføren smiler og nikker.

– Aha, capito, sier han og smiler. –No problem. Dere rekker fint å se både kirkene og broen på tre timer, fastslår han, og er tilsynelatende helt enig i at tre timer i Firenze er bedre enn å ikke se noe av Firenze.

Vi kjører den korte turen inn til katedralplassen, Piazza del Duomo, og avtaler henting på samme sted om nøyaktig tre timer.

 

 

Unesco-vernet område

Piazza del Duomo ligger midt i det historiske senteret av byen, og er blant kontinentets mest besøkte steder. Her ligger de kjente historiske byggene som perler på en snor rundt den store plassen: Firenzes katedral Basilica di Santa Maria del Fiore, med Cupola del Brunelleschi, Giottos Campanile, Dåpskapellet San Giovanni, og Arcivescovile- og  Canonicipalassene.

Dåpskapellet i Firenze, er en liten basilika som på italiensk heter Battistero di San Giovanni. Bygget er plassert på  Piazza del Duomo  rett overfor katedralen og klokketårnet til renessansekunstneren Giotto.

Den florentinskromanske dåpskirken ble påbegynt allerede i 1059, og er etter sigende den eldste i byen. Frem til 1800-tallet ble alle katolikker i Firenze døpt i denne vakre bygningen,  med dører som Michelangelo ga tilnavnet «Paradisets dører».

Den store katedralen Basilica di Santa Maria del Fiore er katolikkenes moderkirke og erkebispesete i Firenze. Det tok nærmere 150 år å ferdigstille det storslagne bygget, som ble påbegynt i 1296 og hadde en rekke forskjellige sjefsarkitekter underveis i byggeprosessen. Sammen med dåpskapellet Battistero di San Giovanni og Duomo-plassen er katedralen skrevet inn på Unescos lister.

Etter å brukt noe lenger tid enn planlagt på å beundre de flotte kirkebyggene, følger vi strømmen av turister til Piazza della Signoria, som er i retningen Ponto Vecchio.

Rådhuset, Palazzo Vecchi, som også går under navnet Palazzo della Signoria, er bare en av de mange bygningene av historisk og politisk betydning i forlengelsen av plassen. Rådhuset ligner mer på en festning enn et rådhus, og går for å være et av de mest imponerende i regionen Toscana.

I gamle dager hadde Piazza della Signoria stor betydning som politisk samlingsplass for folk i byen.

Nå er det  markedene, salgsbodene og kunstnerne som innehar regien på den L-formede åpne plassen.

 

Mona Lisa på gatenivå

Det er bare byggene som imponerer, men også to gatekunstnere fanger oppmerksomheten vår på den gamle rådhusplassen.

Midt i strømmen av mennesker som strener frem og tilbake, holder de to kunstnerne på å forvandle en bitteliten del av gågaten til en kopi av selveste Mona Lisa. De to malerne diskuterer seg imellom, og ser ikke ut til å overlate noe til detaljene når øyenbrynene til Leonardo da Vinchis 500 år gamle maleri skal kopieres på gatenivå.

Tanken på at det vakre kunstverket vil forsvinne etter første store regnskyll er deprimerende, men jeg trøster meg med at sola stort sett skinner fra klar himmel mesteparten av sommeren  i Toscana.

Vi fortsetter ferden videre mot Ponte Vecchio forbi isbarer, merkebutikker og salgsboder. Særlig isbarer.

Italiensk is i alle farger og smaker er ikke akkurat mindre fristende i den stillestående  julivarmen her i innlandet enn det er i Adriaterhavets svake solgangsbris. En dobbel kule-is med cappuchino og vanilje er akkurat hva jeg trenger som take away -brunsj etter flere timers bilkjøring fra kysten.

 

Bro med tak

Ponto Vecchio er en av seks broer over elven Arno, og frem til år 1218 var broen den eneste måten å krysse elven på uten å benytte båt eller bli våt. Nøyaktig hvor gammel den er usikkert, men den første utgaven ble bygget av romerne langt tilbake i tid. Broen har dessuten kollapset flere ganger som følge av oversvømmelser, blant annet i 1117 og 1333.

Det er ikke alderen, men stilen som har gjort Ponto Vecchio kjent. Da Medici-familien skulle bygge broen på nytt i 1565, var kravet en passasje over elven der man kunne gå under tak hele veien, uten å måtte bevege seg utendørs. Resultater ble omtrent det vi ser i dag:

En kompleks bro som ligner mer på et marked enn en elveovergang. Den har tre store buer, butikker og leiligheter i flere etasjer, og har gitt florentinerne nok en  turistattraksjon i kategorien «verdens mest avbildede» .

Pasta i siste liten

Tiden løper av sted, og selv om vi ikke har gått inn i en eneste kirke eller museum, begynner det å nærme seg avtalt tid for henting.  Det nærmer seg også lunsjtid, og duften av pesto og pasta siger ut fra den lille restauranten ved siden av oss.

– Dette rekker vi, sier jeg og før vi vet ordet av det, sitter vi med hver vår lille pastalunsj. For min del blir det skalldyr, blekksprutbiter og tomatsaus. Min bedre halvdel har lyst på det samme, men ser seg nødt til å velge en mer tradisjonell carbonara-variant. Skalldyrallergi er kjedelige saker for en som i utgangspunktet elsker skalldyr, men tanken på den forestående flyreisen gjør det ikke verdt å utfordre magen her og nå.

Carbonara er dog intet dårlig valg på en gaterestaurant i Firenze. Hva er det med som gjør at tilsynelatende enkle retter smaker så mye bedre her enn hjemme?

−Vi bruker de beste råvarene, smiler kelneren.

Prisen er også overraskende lav utfra sted og beliggenhet. De fleste rettene ligger på under hundrelappen.

Klokken er to minutter over avtalt tid da vi heseblesende ankommer katedralplassen. Vår ventende sjåfør gliser bredt.

−Så? Var det en fin tur, lurer han, og humrer for seg selv. Vel vitende om svaret.

Well. Next time, we´ll stay longer. We promise!