Herlige og fargerike Bilbao

At jeg skulle besøke Baskerland før Sør-Spania hadde jeg ikke trodd. Men når Norwegian flyr direkte fra Gardermoen til Bilbao på drøye tre timer, virker Nord-Spania mer forlokkende enn de mer kjente destinasjonenes i sør.

Vi sjekker inn på et hotell rett ved elven, men utsikt til Gamlebyen, Casco Viejo.

– Dere bør holde dere på gamleby-siden av elven, da det kan være mer skummelt på den andre siden, advarer taxisjåføren som kjører oss til hotellet.

Vi følger rådet, og går rett over broen inn i de trange smugene, sultne på en stor brøsnj etter å ha vært på farten siden klokken 06. 

De første gatene er skuffende stille, og det meste  av serveringsteder er stengt. Klokken er jo fortsatt ikke mer enn elleve på formiddagen. 

Men plutselig står vi foran en av de store kirkene, og her er det flust med servering. Noen spiser kaker, andre salat, mens noen er i gang med småretter og vin.

For vår del blir det litt av alt, men unntak av vinen. Den får vente noen timer. 

Vi labber videre uten kart og uten gps-en på. Dette området er så spennende at her må vi bare gå oss litt vill og beundre de flotte fasadene og balkongene i ulike farger. De små vintage-butikkene og galleriene er også verdt å se nærmere på.

Guggenheim

Gamlebyen og Guggenheimmuseet er de første tipsene når man søker etter hva som man bør oppleve i den baskiske byen. Å ikke besøke dette mesterverket vil være omtrent som å sitte midt på tribunen blant tusen norske supportere under fotball-VM og nekte å ro.

Jeg skal være ærlig her; Jeg har ikke peiling på kunst, og syntes derfor Guggenheimmuseet var mer spektakulært utenfra enn innenfra. Kanskje burde vi satt oss litt mer inn i kunsten før vi besøkte museet? 

Det er uansett verdt pengene å oppleve museet fra innsiden, og utifra det vi observerer er det ikke få barnefamilier der de yngste ser ut til å stortrives blant de store konstellasjonene.

Ikke det at jeg har så stort talent for å vurdere arkitektur utifra faglig perspektiv heller, men fra elvebredden og utsiden er Guggenheim en visuell opplevelse for livet. Vi bruker derfor mer tid på å beundre det flotte byggverket fra ulike vinkler utenfra enn vi bruker innendørs. 

Ikke minst lar vi oss fascinere av den store blomsterhunden til Jeff Kuntz, som står utenfor museet.

Og issjappa rett over gaten som serverer kuleis i blomsterformat passer perfekt etter to timer timer innendørs og flere timer utendørs i 35 varmegrader. 

Bilbao ovenfra

– Kabelbane? Spør min svenske venninne Birgitta med en viss skepsis i blikket.

Vi snakker om å ta Funicular de Artxanda opp til utsiktspunktet over byen. Birgitte er en tøff dame, men forteller at hun etter fylte 50 år er blitt mer redd for høyder, uten at hun vet hvorfor. 

Men kabelbanen her i byen, er ikke av det slaget som går flere titalls meter over bakken. Banen Birgitta bestemmer seg for å bli med. 

Vi labber den halve kilometeren fra elvebredden opp til startpunktet for banen, som går hvert tyvende minutt. Vi finner plasser i den første av flere vogner, slik at vi har utsikt mot byen ettersom vi beveger oss sakte oppover de 226 høydemeterne inntil vi er på toppen.

Vel oppe, tar vi turen gjennom den grønne parken mot de røde “Bilbao” og “Bilbo”-skiltene som en hver by med respekt for seg selv har. Bilbo er det baskiske for Bilbao, og de røde store bokstavene står side om siden langs det store utsiktpunktet.

Selv om vi kun er 300 meter over havet, er utsikten imponerende. Vi ser elven, Guggenheimmuseet, gamlebyen, og de grønne åsene og fjellene som omgir byen. 

– Der er havet, sier venninnen min, og peker utover. Vi kan se helt til Biscayabukta og de store skipene som ligge utenfor strendene ved kystbyene Portugaleete og Getxo.

Pintxos og kveldsliv

Gamlebyen i Bilbao består av trange gater og smug, og fra tidlig kveld fylles barene og gatene opp av lokale og turister. Resturantutvalget er det heller ikke noe å si på.

En runde med Pintxos hører også med. Dette er baskernes eget ritual. Pinxtos består av småretter som man står og spiser rundt et lite bord, gjerne med et glass vin eller annen kald drikke. Når man er ferdig, går man til neste bar og gjentar ritualet.

Til forskjell fra lengre sør i landet, både starter man og avslutter tidligere på kvelden. Rundt klokken 23 stenger barene, og gatene tømmes for folk. Ganske greit egentlig, hvis man vil stå tidlig opp å få noe ut av morgendagen.

Båttur til Biscaya

Ifølge anbefalingene på nettet er Guggenheimmuseet og gamlebyen topp to-attraksjonen i Bilbao.

Båtturene langs elven kommer ofte litt lengre ned på listen over anbefalinger. Heldigvis går vi forbi kaien der de fleste båtturen starter, noen som gjør at vi  sjekker ut mulighetene for elveturer og dagen etter. 

– Velg mellom en kort tur eller en ettermiddagstur helt ut til kysten, forklarer mannen på brygga før han kastet loss med en gruppe turister. 

Etter å ha sjekket ut alternativene, faller valget på ettermiddagsturen. Vi vil se hele leden fra sentrum til havet.

Vi kommer tidsnok til at vi får gå først om bord, og dermed får plass utendørs. 

Det viser seg å være godt med plass på båten, så alle får enten sitte ute eller ved de åpne vinduene inne i salongen.

Motoren starter, og vi båten tar en 180 garders sving før vi snur baugen i retning havet. I skate fart passerer vi under La Salve-broen og forbi det obligatoriske Guggenheimmuseet, før vi ser den store fotballstadion forsvinne bak oss. Bygningene langs elvebredden er nok blant de mest fargerike og velholdte i byen.

Etterhvert som vi beveger oss videre, blir bebyggelsen langs elven gradvis mer rustikk. De peneste husene ligger lenger opp i åsen, mens bygningene nærmest oss bærer preg av forfall.

Guiden forklarer hvorfor:

– Bilbao var tidligere kjent som en av de største byene innen båtbygging. Men den økonomiske krisen og lavere etterspørsel, satte en stopper for storhetstiden vår, forteller han, og fortsetter:

– Og her ser dere resultatet. Målet er å etablere nye og moderne forretningslokaler, og også boliger. Bilbao vokser fort, og de som har råd ønsker å bo ved elven, fortsetter han med glimt i øyet.

Historisk bro

Vi nærmer oss Portugalete; et av de få stoppestedene på turen. Allerede på avstand ser vi den store folkemengden på torget ved kaien. Det er festivalen for Jomfruen av Guia, som finner sted hvert år 1. juli.

Den lille byen med 45.000 innbyggere ser utrolig idyllisk og fargerik ut.

– Her kunne vi jo lagt inn et par overnattinger hvis vi kommer tilbake, forslår min bedre halvdel. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men det er noe helt annet som opptar oppmerksomheten vår nå som førstegangsreisende.

Foran oss henger et digert monument av en bro, som er helt ulik broer vi har sett før. I en vogn eller gondol hengende noen meter over vannflaten fraktes både mennesker og biler mellom de Portugalete og Getxo på den andre siden. Den spesielle brokonstruksjonen som fører gondolen fram og tilbake rager 45 meter over elven..

Igjen forklarer guiden:

– Broen ble bygget i 1893 og er nå på Unescos verdensarvliste. Idéen var at den skulle frakte folk og fe trygt over elven, samtidig som man kunne slippe inn store skip ved behov.

Broen var den første i verden som brukte kombinasjonen av det som da var moderne jernteknologi og kabler i stål. I ettertid ble denne teknologien kopiert flere steder i verden.

FAKTA:

Kort om byen:

Bilbao er den største byen i Baskerland, og er hjem til rundt 350 000 mennesker. 

Gjennom byen renner den 72 kilometer lange elven Nevrion, eller Bilbao Estauret, som den kalles lokalt. Herfra slynger den seg 16 kilometer forbi gamlebyen, Guggenheimmuseet og fotballstadion, samt en rekke forsteder og høybygg, før den passere de nedlagte verftene før utløpet i havet ved Biscayabukta.

Reise hit:

Vi fløy direkte fra Gardermoen til Bilbao med Norwegian. Reisen tok litt over tre timer. Fra flyplassen tok vi buss inn til sentrum, og taxi den siste biten.

Overnatte:

Vi bodde på Axel Hotel, som er et et hyggelige mindre hotell for Adults Only like ved Gamlebyen. Hotellets lille takterasse med bar og plaskebasseng er samlingssted for hotellgjestene om ettermiddagen og tidlig kveld. Vi betalte ca 1400 kroner natten for dobbeltrom i månedskiftet juni-juli.

 

Spise ute:

De tradisjonelle Pinxtos-rettene er perfekte som mellommåltid eller en bar-snack om kvelden. Ellers har flere av restantene godt middagsutvalg av fisk og kjøtt. Husk også å smake på de lokale kakene; som de baskiske ostekaken og marengskaken Carolina. vi syntes Carolina var i søteste laget, mens ostekaken kunne vi spist til hvert måltid resten av uken.

Gå ikke glipp av: 

Jernbanestasjonen Abando midt i byen er verdt et besøk selv om du ikke skal ut på togreise. Det store glassmaleriet fra 1948 på veggen tvers overfor perrongene er nemlig litt av et kunstverk. Her er byen historie, med jordbruk, fiskere, bygninger og natur foreviget på glass inn i skjønn forening.

Flere av byens metrostasjoner er også verdt en titt, om ikke annet for den flotte arkitekturen og utsmykningen.

San Sebastian:

Har du tid, sett av en dagstur til den elegante nabobyen i øst. San Sebastian har noen av landets flotteste strender, og også flere Michelin-resturanter enn de fleste andre byer i verden. San Sebastian ligger kun en drøy times busstak fra Bilbao. Vi tilbrakte halvannen dag i San Sebastian, og en egen artikkel kommer herfra på Linns Reise etterhvert.